Rasmus Rohde, den triple Spellemannspris-vinneren fra Rasmus og Verdens Beste Band er endelig ute med soloplate, og fredag 15. mars slapp han sitt selvtitulerte album som er denne «Ukens album» på NPS Music.
I fjor høst slapp han duetten «Har du glemt» med Ida Jenshus, som fikk særdeles fin mottakelse.
Rasmus har i en årrekke turnert land og strand og sunget om «Puppan te pappa», om «Farmor og mormor» (… som er kjærester) og om «Gutten på stranda». Samtidig er han en kritikerrost musiker og dramatiker, som blant annet mottok Alf Prøysens «Teskjekjerringprisen» i 2018 og har jobbet med Åge Aleksandersen og mange flere.
I alle år har han skrevet låter som han ikke har fått brukt til noe. Låter med humoristiske hverdagshistorier, personlige og alvorlige opplevelser og dessuten politiske kommentarer og sleivspark. Mye av materialet har utspring og konkrete referanser til hans eget miljø, altså Trondheim. Og tekstlig og musikalsk er det inspirert av folk som Ole Paus, Cornelis Vreeswijk og Alf Prøysen.
På samme måte som i barnemusikken sin, favner Rasmus både det dypt alvorlige og det humoristiske. Både i sanger som «Nobelkomiteen» – som er et skråblikk på en av landets fremste politiske institusjoner, «Nattsang i mai» – som handler om selvmord, «Koste itj skjorta» som er en sår og tøff barndomsskildring, «Bare du bli som mæ» – om å være pappa, og dessuten den nye singelen «1992» – som omhandler Rasmus sin ungdomstid.
Rasmus leverer et fint og varierende album, og skal vi trekke frem fire høydepunkter fra albumet så er det «Har Du Glemt» som er en helt nydelig låt både melodisk og tekstlig, «Koste itj skjorta» som albumets beste spor – dette er en herlig låt, «Nattsang i mai» som både er sår og vakker og bare veldig fint å høre på, og til slutt «1992» som gir oss en god porsjon nostalgi og tilbakeblikk fint fortalt av Rasmus pakket inn i et koselig og stemningsfullt lydbilde.
Platen er produsert i legendariske Brygga Studio i Trondheim, med Pål Brekkås (Ida Jenshus, Alexander Pettersen, The South m.m.) som produsent, og med midt-norske toppmusikere som Stian Lundberg (trommer), Kriss Stemland (piano/dobro), Erlend Smalås (bass), Ida Jenshus (kor og vokal), Håvard Lund (bassklarinett), Øyvind Smidt (fiolin), Trygve Brøske (flygel) og dessuten Stadsbygd mannssangerforening. Vi tok en prat med Rasmus blant annet om det nye albumet og planene videre fremover.
Lekent, nostalgisk og med gode fortellinger. Rasmus Rohdes første «voksenplate» er full av minner og svært gode skildringer. – Terningkast 5
Gratulerer med ditt selvtitulerte album. Kan du fortelle litt om prosessen rundt det fra start til utgivelse?
Jeg har jo drevet med barnemusikk i 15 år med bandet Rasmus og Verdens Beste Band. Vi har fått en haug med spellemannspriser og laget musikal og liknende, men underveis har jeg hele tida laget andre låter som jeg ikke har fått brukt til noe.
For et par år siden gjorde jeg så et par konserter som het #rasmustesternyesangerforvoksne. Kort fortalt; Resultatet var at Grappa Musikkforlag ville gi ut en plate, og i høst ga Ida Jenshus og jeg ut låten «Har du glemt» som var den første singelen fra albumet. Låten har fått en overveldende mottagelse, og både Ida og jeg synes det er utrolig stas.
Hva handler denne platen om og hva ønsker du å formidle gjennom den?
Tja. Det handler vel litt om meg da… Folk jeg treffer, ting jeg hører og ting jeg blir berørt av. På en måte kan man kalle albumet en samling «Trondheims-historier». Det er vel kanskje det som norsklæreren brukte å kalle»”heimstad-diktning». Samtidig tror jeg nettopp det å være personlig og konkret gjør at andre kan kjenne seg igjen i det man skriver.
Når det gjelder hva jeg ønsker å formidle, så er jo det et ganske stort og nesten eksistensielt spørsmål, men jeg tror vel jeg prøver å være ærlig og ordentlig, prøver å fortelle om det som er vanskelig og personlig, samtidig som jeg synes det er gøy å sparke litt og melde. Jeg er jo en håpløs ironiker, og sanger som; Nobelkomiteen, Bare du bli som mæ, Spæll ball, og ikke minst Kjære Kristine er eksempler på det.
«Herlig fra Rasmus»
Hvilke tanker har du gjort deg rundt lydbildet av dette albumet?
Det er første platen så vi måtte ta noen valg. Vi hadde dessuten spilt ganske mye visekonserter med kontrabass, piano og gitar – og med en gang man får på trommer på noe sånt, så endrer alt seg.
Pål Brekkås (produsent) har virkelig gjort en stor jobb. Pål driver det smått legendariske studio Brygga i Trondheim hvor blant annet Motorpsycho og Highasakite har spilt inn skiver. Vi endte opp i et ganske så akustisk «Rhe band»-landskap med gamle akustiske gitarer, munnspill, up right piano, veksling mellom kontrabass og el. bass. Det kule med Brygga er dessuten at Pål er «bestis» med Alex Pettersen (artist, supergitarist for blant Odd Nordstoga, Ola Kvernberg, Ida Jenshus), og Alex har alle gitarene sine hengende i studio. En drøm å få gå rundt og se på, og ikke minste bruke når man skal finne god gitarlyd. Alex snek seg dessuten med på skiven, og la på mellotron på låten «Koste itj skjorta» som kanskje er albumets høydepunkt.
Hva er det spesielle i ditt musikalske univers?
Oj! Nok et svært spørsmål! Tekstene er vel hovedgreia. Jeg har alltid vært opptatt av historiefortelling, og inspirert av Prøysen, Vreeswijk, Ole Paus – tekstforfattere som kan skildre et hendelsesforløp i en sang, og som får den «lille historien» til å handle om noe større. Tror det er noe jeg alltid vil prøve å etterstrebe. I tillegg er jeg en musikalsk kameleon, og elsker å gå fra stort til smått format, fra humor til alvor, krysse sjangre osv. – og slik sett har jo platen et stort spenn, men like fullt (håper jeg) en rød tråd.
Hvilke låter har du et spesielt forhold til fra platen?
«Koste itj skjorta» ble spesiell, fordi den tar utgangspunkt i noe ganske kjipt fra oppveksten min. Da jeg skrev teksten ga jeg blaffen i om teksten skulle rime eller ikke, og versene er en slags «flow» av ord. Noe sånt har jeg aldri gjort før, men det funket liksom bare.
Pål (Brekkås) ble sittende å jobbe med låten på fritiden, og en kveld Ida (Jenshus) var i studio for å jobbe med den nye skiven sin, hørte hun låten, og Pål spurte om hun kunne synge på denne også. Jeg synes resultatet ble mørkt og storlagent – «episk» – er det ikke det kidsa bruker å si?
Hvordan har det siste året vært for deg musikalsk sett?
Vi har selvfølgelig spilt masse med Rasmus Og Verdens Beste Band. Under Olavsfestdagene i Trondheim fylte vi Borggården med 2500 publikummere. Senere har det vært skoleturneer og juleturnè. Likevel, noe av det artigste var å slippe den første singelen fra dette albumet. «Har du glemt» med Ida fikk en utrolig mottakelse, og den tikker og går på Spotify, og vi får stadig meldinger.
Hvem er Rasmus Rohde, hva er din musikalske bakgrunn?
Fritiden går med til å male. Som så mange andre, har vi tatt en «farmen» og kjøpt småbruk. Det er mye å gjøre, men utrolig fint.
Bakgrunnen min? Da er stikkordet: «Mye» og «rart» . Jeg gikk på jazzzlinjen i Trondheim på 90-tallet og studerte gitar, så spilte jeg argentinsk tango (Astor Piazolla) i mange år sammen med musikere fra symfoniorkesteret her i byen. På et punkt fikk jeg nok og solgte gitarer og forsterkere, og begynte i stedet på manuslinjen på filmskolen i Lillehammer. Det har ikke blitt noe film, men etter det har jeg laget en god del teaterstykker for ulike institusjonsteater, og faktisk også et par skikkelig utespel(!) her i Trøndelag. Lite hester og konger, men mer rockabilly og «staila» felger. ORMSTUNGE var en rockeopera jeg lagde i 2005, og det var Norges aller første (og siste?) råner-opera, som ble spilt utendørs på en bensinstasjon i Verdal. Senere har jeg faktisk laget musikal sammen med Åge Aleksandersen men det er en annen historie.
Har du noen musikalske forbilder eller inspirasjonskilder?
En haug! Gitarmessig er jeg svak for Ry Cooder og Bill Frisell. Tekst og låtmessig er det jo Tom Waits, Leonard Cohen, Vreeswijk, Stefan Sundstrøm. Det morsomme var at da jeg skulle sette opp spillelisten min for NPS Music, så oppdaget jeg at jeg har hørt svært mye på endel norske kvinnelige låtskrivere. Tidlig Anne Grete Preus for eksempel, Sidsel Endresen og platen «Pigs and poetry» som dessverre ikke ligger på Spotify, mange av de nyere artistene som Frida Ånnevik og Kaja Gunnufsen. En musikalsk helt som jeg prøver å nevne så ofte jeg kan er Lynni Treekrem. Hun er virkelig en av de store norske vokalistene og låtskriverne, og hun har mange flere sider enn «Du må prøv å smør på brødskiva di sjøl» som for øvrig er en knall tekstlinje!!
Det er mye bra norsk musikk om dagen – hva liker du å høre på for tiden?
Jeg prøver å få med meg litt i hvert fall. Erlend Ropstad for eksempel er selvsagt særs bra, og Ida Jenshus selvfølgelig. Men hvis jeg skal nevne to helt outstanding prosjekter, så er det Håkon Kornstad Trio «Im Treibhaus» og Sudan Dudan «Heimen der ute».
Hva er det sprøeste eller mest spesielle du har opplevd så langt som artist?
Huff ja. Hva skal man nevne da da? Husker vi skulle spille barnekonsert på Oppdal skisenter, Roccos het kafeen, nederst ved den ene skiheisen. Arrangøren ville at vi skulle spille i et knøttlite rom i 2. etasje, uten noe form for oppmikking. Jeg sa nei, og så foreslo de at vi kunne spille i sommerfjøset i stedet. Sommerfjøset viste seg å være en nedsarva høyløe som lå litt lenger ned i bakken, og som var full av slalom-porter og dessuten manglet strøm. Jeg sa nei igjen og vi endte nede i førsteetasjen på Roccos. Vi måtte bruke gitarforsterkeren min som sanganlegg, og da konserten begynte oppdaget jeg at alle ungene som skulle høre på, satt i fullt slalom-utstyr med slalomhjelmen på hodet. Det vil si at de knapt hørte et ord av det vi sa og sang. Bak dem satt foreldrene og drakk øl, vel ikke alle foreldrene da, men i hvert fall et par. Det var ikke noe vits å be ungene ta av hjelmen, det var bare å gønne på å bli ferdig med konserten så fort som mulig.
Kan du fortelle litt om en av dine beste opplevelser fra en av dine liveopptredener?
Synes bestandig det er magisk når vi merker at publikum er med. En liten opplevelse, men dog snedig var da jeg spilte «Har du glemt» for en gruppe pensjonister. Flere av dem var tydelig demente og satt og vugget frem og tilbake til musikken – musikk er jo fantastisk sånn, og den kommuniserer direkte med kroppen. De storkoste seg, samtidig som jeg sang: «Har du glemt morradisen, på Kyvannsisen?» og «Har du glemt av det kysset i Prinsenkrysset?» og så videre. Det var fint og ganske sterkt.
Hvis du kunne jobbe med en norsk musiker, død eller levende, hvem ville du valgt?
Robert Normann, Lynni Treekrem, Susanne Lundeng og Gustav Lorentzen. Forklaring trengs ikke!
Kan du nevne et stk. guilty pleasure eller kun en pleasure?
Hum? Må man det? Jeg er en sucker for Bryan Adams og Aerosmith. Heter det «sucker for»…? – samma det.
Hvilket scene/sted i Norge drømmer du om å spille på?
Skulle gjerne spilt med Rasmus og Verdens Beste Band på Verdens Ende på Tjøme. Så hvis noen leser dette som har kontakter, så er det bare å ringe bookingbyrået vårt, Polar Artist!
Hvilke planer har du videre i 2019?
22 mars spiller vi på SALT i Oslo. Vi har med 5 manns band og det er overhengende sannsynlighet for at Ida Jenshus også dukker opp.
Ellers blir det miniturné med det nye albumet og selvsagt barnekonserter. Rasmus og Verdens Beste Band skal spille på MiniØya, gjøre skoleturneer og juleturné. Vi gjør dessuten flere dobbeltkonserter. Spiller for kidsa på dagen og de voksne (de foreldrene som har fått barnevakt) på kvelden. I tillegg skriver jeg på et par nye teaterstykker. Et av dem har premiere neste år, men tittelen er foreløpig hemmelig.
