Oddrun Lilja er en autentisk og spennende gitarist og komponist fra Oslos jazzscene som nylig slapp sitt kritikerroste debutalbum, «Marble» med superbandet «LILJA» som er denne «Ukens album» på NPS Music.
Bandet består av Sanne Rambags på vokal, Jo Skaansar på bass, Helge Andreas Norbakken på perkusjon og Oddrun Lilja på gitar og stemme.
LILJA tar oss med på en fantastisk musikalsk kulturell reise på tvers av landegrensene med musikere fra øverste hylle, og ikke minst en berikende innføring i noe av verdensmusikkens fremste kulturskatter som finnes der ute. Tusen takk LILJA.
I tillegg til verdensromspennende turnévirksomhet med band som Bugge Wesseltofts «New Conception of Jazz», Frode Haltis «Avant Folk» og «Moksha», har artisten de siste årene reist verden rundt for å samarbeide og opptre med lokale tradisjonsmusikere.
Det hele startet da hun som 19-åring ble invitert til New York for å opptre på jazzklubber med anerkjente lokale musikere. Senere har hun opptrådt med musikere og artister i blant annet Kenya, Uganda, Tanzania, Etiopia, Mosambik, Frankrike, Island og Nepal. Hun har spilt på ragafestivaler i India med sitarvirtuosen Ustad Ashraf Sharif Khan, på gnawafestivaler i Marokko med Maalem Zakaria Houaoura, og jobbet med et palestinsk barneorkester i en flyktningeleir i Libanon.
Disse reisene har beriket LILJA med kunnskap om ulike kulturer og musikktradisjoner. Det vekket et behov for å dele noen av disse inntrykkene med verden, og skape et uttrykk for inntrykkene hun har fått. Låtene på «Marble» bærer navn etter ti av byene artisten har besøkt; på platen får vi høre «New York», «Bagamoyo», «Casablanca», «Paris», «Mekelle», «Tyr», «Kathmandu», «Nairobi», «Kolkata» og «Reykjavík». Kunnskap om folkemusikk fra ulike deler av verden veves sammen med tekster om tilhørighet, livet og verden sett fra komponistens perspektiv. Elementer fra eldgamle tradisjoner er satt inn i et moderne akustisk lydbilde preget av lekenhet, virtuositet og spilleglede.
På innspillingen har hun med seg et stjernelag av musikere bestående av Sanne Rambags på vokal, Bugge Wesseltoft på piano, Jo Skaansar på bass, Helge Norbakken på trommer og produsent Kåre Chr. Vestrheim. Noen av de internasjonale tradisjonsmusikerne som LILJA har jobbet med tidligere, bidrar òg på innspillingen. Deriblant Ustad Ashraf Sharif Khan fra Pakistan, Zakaria Houaoura fra Marokko og et barneorkester fra flyktningleiren «Rashedie» i Libanon.
Gjesteartister på albumet er:
Bugge Wesseltoft: piano og melodika (NY, Paris, Tyr og Nairobi), Ashraf Sharif Khan: sitar (Kathmandu og Kolkata), Andreas Bratlie: tablas (Kathmandu og Kolkata), Fadhilee: vokal (Bagamoyo og Nairobi), Steinar Mossige: vibrafon (Paris og Kathmandu), Marthe Lea: saksofon, vokal og melodi (Casablanca), Zakaria Houaoura: guembri og vokal (Casablanca), Soufiane Boukadir: perkusjon (Casablanca), Hassan Joukri: krakebs og vokal (Casablanca), Youssef Belamkadem: krakeb og vokal (Casablanca), Assomoud Palestinian Folk Music Orchestra/Music in Refuge: Orkester, kor og diktopplesning (Tyr) og ikke minst Kåre Chr. Vestrheim: produksjon, akkordeon (Paris), vindhester og dulcimer (Reykjavik) og vokal (Tyr og Mekelle),
Vi tok en prat med Oddrun Lilja om blant annet det nye albumet og planene videre fremover.
Gratulerer med debutalbumet, «Marble». Kan du fortelle litt om prosessen rundt det fra start til utgivelse?
Tusen takk for det! Det hele begynte med at jeg hadde mange samarbeid med folkemusikere rundt om i hele verden, i forbindelse med reiser jeg var på. Jeg jobbet blant annet med jazzmusikere i New York, ragamusikere i India, gnawamusikere i Marokko, og palestinere i en flyktningeleir i Libanon. Da jeg kom hjem, hadde jeg et behov for å lage et uttrykk for alle disse inntrykkene, og slik ble idéen om «Marble», som betyr klinkekule, til. På platen har jeg valgt ut ti av byene jeg har besøkt, og skrevet en låt til hver reise. En av låtene, Casablanca, er spilt inn i Marokko, men resten av låtene er spilt inn i Propeller i Oslo med Kåre Vestrheim og bandet LILJA med gjesteartister. LILJA består av Helge Andreas Norbakken på perkusjon, Jo Skaansar på bass og vokalist Sanne Rambags. I tillegg hadde vi med noen gjesteartister på innspillingen. Blant dem finner vi pianist Bugge Wesseltoft; den pakistanske sitaristen Ashraf Sharif Khan; Fadhilee, en vokalist fra Kenya; og barneorkesteret som jeg jobbet med i Libanon.
Hun har laget et av de fineste albumene som er kommet i år – Terningkast 6
Hva handler denne platen om og hva ønsker du å formidle gjennom den?
Et av målene med platen er jo å vende spotlighten mot noen av musikktradisjonene som finnes i ulike kulturer i verden. Det er så mye fint der ute! Jeg tror også at det å bli kjent med den lokale musikken et sted, er en fin måte å bli kjent med kulturen i seg selv. Selv om inspirasjonen til platen var reisene ut i verden, handler platen likevel aller mest om å komme hjem. Disse reisene vekket en nysgjerrighet i meg rundt konseptet «hjem», og arbeidstittelen var «Hjem til verden». Hva er egentlig hjem? Når er vi hjemme? Hva er «hjemme» for mennesker som har vært på flukt store deler av livet, mennesker som har fått hjemmene sine ødelagt? Så et håp med denne platen er å prøve å lage musikk som tilhører hele verden, som alle som ønsker det kan føle seg hjemme i. I løpet av prosessen med denne platen har jeg i hvert fall landet på valget om å tro at «hjemme» for meg er en tilstand som alltid kan være tilgjengelig, og ikke nødvendigvis et geografisk sted.
Hvilke tanker har du gjort deg rundt lydbildet av dette albumet?
Da jeg fikk idéen satte jeg meg to rammer. Det ene var at det skulle være ti byer som formet låttitlene, og det andre var at jeg skulle være med å spille. Så jeg visste faktisk ikke hva slags ensemble jeg skrev for da jeg begynte komposisjonsprosessen. Jeg ville jo også samle alle inntrykkene og alt som jeg liker å holde på med musikalsk i et prosjekt, og et band. Det har nok gjort at musikken er litt vanskelig å sette i bås, sånn sjangermessig. Men det har aldri vært noe mål for meg å lage musikk som passer inn i en spesiell etablert sjanger.
Aller best er hun når hun lar gitaren synge, med en nerve og sensitivitet det går kaldt nedover ryggen av
Hvilke låter har du et spesielt forhold til fra platen?
Jeg synes jo det var veldig stas å få med sitarist Ashraf Sharif Khan på låten «Kolkata». Han er i mine øyne verdens beste sitarist. Reisen med ham til Kolkata i India var både fantastisk og utfordrende. Vi spilte klassiske ragakonserter, jeg med min Gibson el-gitar. Publikummet der var jo selvfølgelig ganske skeptiske til at en ung hvit kvinne skulle komme og spille deres hellige musikk på el-gitar, men han valgte å ta meg med på scenen og stod for det. Det var veldig modig av ham og pushet jo meg til å øve ekstremt mye, så jeg kunne «motbevise» denne naturlige skepsisen. «Casablanca» er den eneste låten som er tatt opp på reise, med saksofonist og vokalist Marthe Lea, og gnawamusikerne som vi jobbet med i Marokko. Zakaria Houaoura som dere hører er en fantastisk musiker, men det er ikke nødvendigvis så lett å spille inn album i Marokko uten å ha så mye midler til rådighet. Jeg er veldig glad for at jeg kan gi ut noe han har spilt på, og løfte ham frem som artist. Han fortjener definitivt mer oppmerksomhet enn han har fått til nå. Ellers er det jo hyggelig å ha med det palestinske barneorkesteret på låten «Tyr». Spesielt i disse tider, hvor jeg synes det er ekstra viktig å rette søkelyset mot mennesker på flukt som trenger vår hjelp. Mange av palestinerne har bodd i leiren i fire generasjoner. Det er veldig mange mennesker på veldig lite plass. På tross av det, tok de inn tusenvis av flyktninger i den lille leiren Rashedie, da krigen brøt ut i Syria. Da jeg spurte en jeg møtte om hvordan de skulle få plass til dem sa han; de er våre brødre og søstre. Vi lager plass til dem.
Hva føler du er det spesielle i LILJA sitt musikalske univers?
Det er jo kanskje opp til hver enkelt lytter å bedømme, hva de synes er unikt. Dette er jo på en måte kollektivistisk musikk, hvor samspillet og den musikalske kommunikasjonen står i sentrum. Jeg må si at jeg er utrolig imponert over hvordan musikerne i bandet har tatt inn musikken, og bidrar med sine musikalske univers på den. Helge Norbakken har jo selv masse erfaring fra forskjellige tradisjoner, og klarte å forstå akkurat hva slags rytmiske fraseringer jeg ønsket på hver enkelt låt. Sanne Rambags klarer på en mystisk måte å formidle alle de forskjellige stemningene i de forskjellige låtene, og synger helt nydelig på alt. Jo limer det hele sammen med steady basslinjer som jeg synes vever seg veldig fint inn i Helge sine groover. I tillegg til alle de fine gjestene, som jeg håper at jeg også får mulighet til å ha med meg live en gang i blant. Så jeg synes jo at jeg har vært ganske heldig med medmusikerne mine på denne platen. Det har masse å si for lydbildet, og har virkelig beriket komposisjonene.
Hvordan vil du beskrive deg selv og hva liker du å gjøre på fritiden?
Hvis jeg får meg en joggetur med et bad blir jeg lykkelig. Jeg er litt nerd på te, og veldig glad i gode, gjerne filosofiske, samtaler og menneskemøter. Nå er jo musikk jobben min, så det teller kanskje ikke som fritid å spille gitar. Men det liker jeg også ganske godt.
Den er årets mest ukyniske plate, fra en artist som med sikkerhet vil prege norsk musikk fremover
Hvordan og når startet det for deg med musikk, og hva er din musikalske bakgrunn?
Jeg begynte å spille fiolin i Grorudskolenes strykeorkester da jeg var barn. Jeg besøkte også pianolærerinnen Anne Tvedt, som bodde i nabogata på Grorud, og var en veldig livlig og entusiastisk eldre dame. Da jeg begynte på ungdomsskolen startet vi band på Fyrhuset musikkverksted på Kalbakken hvor jeg først spilte fiolin, og det var der jeg møtte gitaren. Det ble kjærlighet ved første blikk, og vi har holdt sammen siden.
Kan du fortelle litt om en av dine mest minnerike opplevelser fra en av dine liveopptredener?
Det første som kommer opp, er et minne fra vi spilte med Bugges «New Conception of Jazz» i hagen til et gammelt kloster i Salerno i Italia. Det var klar stjernehimmel, og musikken ble akkompagnert av sirisser og suset i oliventrær. Det var skikkelig magisk. Vi spilte også en gang på en utefestival i Yarasum i Sør-Korea. Jeg tror det var godt over 10 000 mennesker i publikum, og de var helt stille. Helt til tablaspiller Sanskriti Shrestha og jeg skulle spille en duo, og alle begynte å klappe «med». I et helt annet tempo enn det vi spilte, selvfølgelig. Det er allerede en ganske komplisert rytme på låten, så jeg husker at da måtte vi virkelig jobbe for å holde tungen rett i munnen.
Dette er ikke musikalsk appropriasjon, det er postkort som forsøker å forstå verden ut fra den kunnskapen man har om seg selv
Har du noen musikalske forbilder eller inspirasjonskilder?
Jeg har jo hentet mye inspirasjon i de ulike musikktradisjonene jeg har jobbet med ute i verden. I den indiske ragamusikken, med sitarist Ashraf Sharif Khan eller en fantastisk indisk vokalist ved navn Kaushiki Chakraborty. I gnawa kan jeg anbefale å sjekke ut Zakaria Houaoura, eller et band (og en plate) som heter Innov Gnawa. Her har jeg hentet mye inspirasjon i de rytmiske fraseringene, og i tonaliteten i musikken. Fra Øst Afrika har jeg hørt mye på en musikerfamilie som heter Zawose-familien. Jeg spilte med noen fra den yngre generasjonen på reisen til Tanzania, noe som har vært en stor inspirasjon til låten Bagamoyo. Det er også veldig mye fet etiopisk musikk der ute, blant annet en artist som heter Mahmoud Ahmed, som lager en slags etiopisk funk, ofte i tretakt. Favorittalbumet mitt er kanskje et av Dimi Mint Abba, en sangerinne fra Mauritania. Det heter «Moorish Music from Mauritania».
Det er mye bra norsk musikk om dagen – hva liker du å høre på for tiden?
Ja, vi er heldige som har så mange bra musikere og artister på den norske scenen! Jeg har samlet noen av de som jeg er aller mest glad i, i 20+5 spillelisten.
Becaye Aw – veldig original og kul gitarist.
Anders Røine – også supergitarist og musikalsk geni. Forbilde.
Kristin Asbjørnsen – musikken hennes har fulgt meg helt siden ungdomstiden da hun ga ut «Wayfaring Stranger». Det er et album jeg alltid kommer tilbake til med jevne mellomrom.
Bafana Nhlapo synes jeg også er utrolig bra! Han er for tiden aktuell med et band som heter Burn for the Moon.
Hva er det sprøeste eller mest spesielle du har opplevd så langt som artist?
Off, det første jeg kommer på er en litt ekkel historie. Jeg husker en gang på turnébussen mellom Tanzania og Kenya. De fleste i reisefølget (som var en ganske stor gjeng) hadde fått magesjau, etter en middag. Så det å sitte på den bussen i seg selv var ganske krevende. Og så husker jeg at de som jobbet i busselskapet satte på en film – nærmere bestemt en splatterfilm, og de insisterte på at den splatterfilmen skulle stå på med kjempehøy lyd, samtidig som at halve bussen satt og kastet opp.. Tror aldri jeg har vært så glad for å komme frem noen gang.
Hvis du kunne jobbe med en norsk musiker, død eller levende, hvem ville du valgt?
Nå har jeg jo satt sammen drømmebandet mitt til dette prosjektet her, da – se er toppen! Av de som er gått ut av tiden, måtte det vel ha blitt en triokonsert med Jon Christensen og Paolo Vinaccia. De var helt fantastiske trommeslagere begge to, på hver sin måte. Det ville vært veldig lærerikt for meg. Ellers er jeg jo veldig fan av Kristin Asbjørnsen, Kouame Sereba, Bafana Nhlapo, Beate Lech og Per Jørgensen. Alle disse håper jeg at jeg får mulighet til å jobbe mere sammen med i løpet av livet.
Hvilket sted i Norge eller verden drømmer du om å spille på?
Montreux jazzfestival hadde jo vært veldig stas! Det er så mye historie knyttet til den festivalen, og så godt som alle de store jazzmusikerne har spilt der.
Artister blir berørt av corona-viruset med tanke på å bl.a. holde konserter osv. Hvordan berører dette deg personlig, og har du noen fine tips til hva man kan gjøre (som artist) i denne tiden?
Mange har jo syntes at det har vært vanskelig å jobbe kreativt i koronatiden, selv om man plutselig har all den tiden man har drømt om å ha i mange år. Hele tilværelsen ble liksom snudd på hodet, og det ble snakk om hvem man skulle prioritere om sykehusene her i Norge ble fulle. Det var helt surrealistisk! Nå som det er mulig å møte kolleger igjen, synes ofte det kan være inspirerende å jobbe sammen med andre, selv om vi jobber med hvert vårt. Kontorfellesskap med en venn, eller komponerings-sessions hvor man gir hverandre en halvtime til å komme opp med noen idéer, viser dem for hverandre og diskuterer. Dette kan jo også gjøres over nett. Som komponist jobber man jo ofte alene, og da kan det være fint å ha noen å diskutere med, i de kunstneriske prosessene.
Hvilke planer har du videre i 2020/21?
Nå er det jo først å følge denne lille klinkekule-platen tilbake til verden og gi den så gode oppvekstvilkår som mulig. Releasekonserten blir på Nasjonal Jazzscene under Oslo World 31.10. Det gleder jeg meg til! Jeg spiller også en konsert på Drammen Sacred Music Festival, på Hellviktangen, og rundt om i landet til neste år. Ellers skal jeg spille inn ny plate med Frode Haltlis Avant Folk, spille noen konserter med Jo Skaansars band og være med på et nytt prosjekt med Paal Nilssen-Love. Parallelt med dette starter jeg komposisjonsprosessen med neste LILJA-album, som skal stå på slow-cook i året som kommer.