Fredag 15. oktober slapp Emilie Adams EPen, «Gone EP» på Sony Music Norge, og som er denne «Ukens album» på NPS Music.
«Prosessen har vært eksperimentell og fri for stress. Det føles som jeg har båret frem hundrevis av babyer de siste tre årene, og ikke bare låtene på EPen. Du har kanskje allerede hørt Romantic, Play God, Monogamy og Silky Silence, og jeg føler at tittelsporet Gone er en naturlig avslutning.» forteller Emilie.
Musikken hennes blir ofte beskrevet som brutalt vakker, og Emilie selv som slående og kompromissløs, så det er kanskje litt overraskende at hun er morsom, varm, og – for å være helt ærlig – litt klønete og nerdete.
Emilie beskriver den kreative prosessen som frigjørende, spesielt når hun jobber med Benjamin Dan Ravn Fahre som produserte eller co-produserte fire av de fem låtene. Dette samarbeidet er så intuitivt at hun er fri til å la seg lede av musikken. Lede på en slags reise.
«Jeg har brukt musikken, særlig Romantic, Play God og Monogamy, til å jobbe meg gjennom situasjoner hvor jeg følte meg litt fortapt og forvirret. Hvor jeg mistet retningen. Musikken har hjulpet meg med å fokusere, å finne tilbake til hvem jeg er, hvor jeg vil være og hvor jeg skal videre.»
Hun vet at hun er på rett spor når hun hører på musikk etter en session og får en fysisk reaksjon. Et adrenalinrush så sterkt at hun ikke greier stå stille, men bare hopper rundt.
«Når det skjer kan jeg lytte til låten på repeat i timevis, helt høy på den følelsen av å ha fått til noe. Som om jeg har forstått og blitt ferdig med noe så jeg kan gå videre i livet, kreativt og på alle måter egentlig. Jeg er veldig fokusert når jeg er kreativ, så den følelsen av å komme mål er utrolig befriende.»
I tillegg til å jobbe med Benjamin (Sebastian Zalo, Gus Polden, FutureDuper) på Romantic, Play God og Gone, og Benjamin samt Audun Agnar Guldbrandsen på Silky Silence, så teamet Emilie opp med produsentene Carl-Viktor Guttormsen og Jørn Erik Gundhus (Ruben, Cezinando, Amanda Tenfjord, Emelie Hollow, Emma Steinbakken) på Monogamy.
«Å jobbe med Benjamin er en veldig naturlig prosess. Musikken guider oss, men vi pusher hverandre til å utvide komfortsonen og perspektivene våre. Å få en tredje person inn i miksen var kjempegøy. Da jeg jobbet med Carl-Viktor og Jørn Erik var viben helt annerledes, men hadde fortsatt dette uformelle og lekne som jeg trenger for å kunne være kreativ.», avslutter hun.
NPS-redaksjonen om EPen:
EPen åpner med det ferske sporet «Gone», som med tekstlinjen «I wish I was the monster you think I am» og dempet piano, bærer i seg en umiddelbar urolig følelse, en følelse som utvides dramatisk og griper tak i deg ettersom låten utbroderes med mørk bass, presise synth stabs og flittig bruk av melodisk vocoder. Emilies vokal er, på godt norsk, ufattelig crisp og konfronterende i stilen, noe som gir rom for at klangfargene som ligger lenger bak i lydbildet får tid og luft til å virkelig kjennes.
«Silky Silence» er det sporet på EPen som er mest up-beat og som på sett og vis setter lyden av «Gone EP» inn i en mer tradisjonell pop-setting, med gyngende bass, en vokal som er mindre effekt-tung, samt mer tyngde på et call-response type arrangement, preppet med koring og snedige overganger mellom vers og refreng. I de to neste sporene, «Play God» og «Monogamy», flørter Emilie Adams tydeligere med elementer hentet fra elektronika. Synthene er massive og arpeggiatorer benyttes til å underbygge og løfte stemningene ytterligere, et uttrykk som kler artisten Emilie Adams særdeles godt. Avsluttende «Romantic» er et naturlig punktum på prosjektet, og henter tidvis elementer fra de øvrige låtene samtidig som den står trygt på egne ben.
Produksjonsmessig ligger hele utgivelsen i toppsjiktet, spesielt hva gjelder den vokale tilstedeværelsen. Det er utvilsomt lagt ned blod, svette og tårer for å få til den rette mengden tilstedeværelse og den rette mengden presisjon. Det tydelige elektronika-preget som tvinner seg rundt EPen som helhet, er særdeles vellykket og kler artisten Emilie Adams utrolig godt. Samspillet mellom hennes naturlige fremtoning og klang i stemmen skaper en deilig hybrid mot det elektroniske, som ofte kan oppfattes som litt kjølig uten en naturlig musikalsk motsetning. Her er det både lov å håpe på mer av det samme, og en spennende utvikling i tiden som kommer.
Vi tok en prat med Emilie om blant annet den nye EPen, hva som inspirerer henne, favorittmat, 20+5 spillelisten og planene videre fremover.
Gratulerer med EPen, «Gone EP». Kan du fortelle litt om prosessen rundt den fra start til utgivelse?
Tusen takk. Denne EPen startet egentlig på soverommet med meg og pianoet, som jeg synes er litt fint fordi det representerer veldig reisen jeg har hatt i musikken når det kommer til låtskriving, produksjon og «personal growth». Så jeg skrev «Romantic», tok den med til Benjamin Dan Ravn Fahre (som er min ride or die) neste dag og så spilte vi den inn og køddet mye med vokalen, autotune, vocoder og harmonier. Så fjernet vi pianoet bak og da satt vi egentlig litt og måpte begge to. Da begynte vi å eksperimentere med å kun skrive låter mer intuitivt i studio med fokus på lydbilde, følelser, sound og produksjon. Hva høres sykest ut? Og sånn fortsatte jeg med alle låtene på denne EPen. «Monogamy» ble laget sammen med Carl-Viktor Guttormsen og Jørn Erik Gundhus, og der hadde Carl-Viktor laget denne vokal-loopen som man hører i starten og så skrev jeg refrenget først (noe jeg aldri gjør) og da var egentlig mesteparten gjort. Så kunne vi bruke resten av dagen på produksjon og sound og formidling av følelser.
Jeg satt med disse låtene en stund før jeg oppdaget at «Silky Silence» føltes veldig som den gamle meg, litt selvironisk og fri. «Romantic», «Monogamy» og «Play God» representerte alle ulike syn på samme sak: en ung jente i en hard bransje som kanskje mistet litt av sin identitet oppi det hele. Og så kom «Gone» som føltes som det som kunne blitt resultatet av det hele. Man bare forsvinner. Samtidig, så synes jeg at det var noe veldig fint ved det, fordi jeg var så ferdig med å føle meg borte, og forvirret og sint. Låten «Gone» lærte meg å sette et punktum ved alle disse følelsene, slik at jeg kunne starte med blanke ark og bare være det jeg ville være.
Hvilke tanker har du gjort deg rundt lydbildet av denne EPen?
Det er veldig vanskelig å sette ord på det. Instrumenteringen var kun basert på hva som fikk oss til å føle mest. Vi la bort regler og jobbet kun på magefølelsen. Alt kom ned til om hver del av låten, vokalen, teksten, trommene, synthene, autotune, harmoniene, effekter osv. var med på å forsterke det vi ønsket å formidle uten at vi tenkte for mye over det. Det er en fantastisk befriende måte å arbeide på, og vi var veldig privilegerte som fikk «lov» til å arbeide på den måten i en bransje som gjerne krever visse strukturer, lyder, tekster og produksjoner for å kunne overleve – men for oss var det enten det eller ingenting. Det jeg da håper og tror er at selv om lytteren ikke nødvendigvis liker eller forstår hva i alle dager det er som skjer så vil det oppstå en reaksjon på det. Positivt eller negativt, men den reaksjonen tar jeg fordi jeg fikk deg til å føle noe! hehe.
Hva handler denne EPen om og hva ønsker du å formidle gjennom den?
EPen i sin helhet handler for meg om en identitetskrise. Det jeg ønsker å formidle er de ulike aspektene ved å gå fra ungdom til voksen i en verden som veldig gjerne vil uttrykke sin formening om hvem du skal være. Som privatperson var jeg veldig usikker og det var vanvittig slitsomt. Som musiker hadde jeg aldri vært sikrere. Så det var også en merkelig følelse. Derfor tror jeg musikken måtte bli så eksplosiv som den ble fordi det var den eneste arenaen jeg hadde til å uttrykke meg selv uten frykt. Så den følelsen prøvde jeg å inkorporere i mitt eget selvbilde og sakte men sikkert så fungerte det. Jeg tror alle i løpet av sitt liv har kjent på disse følelsene, men det er alltid noe vi mestrer og det kan være lett å glemme- er her for å minne deg på det.
Hvilke låter har du et spesielt forhold til fra EPen?
Det har variert veldig fra dag til dag, men nå som jeg har fått låtene litt på avstand kjenner jeg at «Romantic» og «Gone» er veldig spesielle for meg.
Hvor henter du inspirasjon fra til å skrive låter, har du opplevd skrivesperre og hvordan kommer du deg i så fall ut av denne?
Benjamin hadde et veldig morsomt bilde på det. Han sa noe sånn som at «når vi er i studio så er vi bare antenner, vi skal bare plukke opp det universet og underbevisstheten prøver å fortelle oss», og det var både det vakreste og mest pretensiøse jeg hadde hørt i hele mitt liv. Haha. Men den tankegangen gjorde det veldig veldig lett å skrive låter og produsere. Ellers har jeg et veldig rikt fantasiliv og jeg forestiller meg situasjoner og lever meg så inn i det at jeg overbeviser meg selv om at det er virkelig, så der er det også mye inspirasjon å hente. Skrivesperre har jeg opplevd ja, og fellesnevneren hver gang er overtenking. “Hva skal det være, er det riktig at dette skjer nå, kan jeg bruke disse ordene”, men det absolutt verste du kan si til meg er “skriv en hit”, da kommer det ingenting ut. Det blir fullstendig stopp. Vi prøvde å ha den mentaliteten en dag kun for å teste, “i dag skal vi lage en hit”, og det endte med at vi gikk for å kjøpe nudler og så gikk vi hjem. Så for å komme meg ut av skrivesperren må jeg ta noen dager for å roe ned hodet og huske hvorfor jeg elsker å lage musikk.
Hva føler du er det spesielle i ditt musikalske univers?
Det spesielle i mitt musikalske univers kommer nok fra at låtene er veldig farget av hva jeg går igjennom i mitt personlige liv. Disse låtene er skrevet uten tanke om at andre enn meg selv skal høre dem. Så du får en direkte kanal inn til mitt hode og der skjer det mye rart.
Hvordan vil du beskrive deg selv og hva liker du å gjøre på fritiden?
Jeg vil beskrive meg selv som en avslappet men nevrotisk person haha. Jeg liker å gjøre ting i mitt eget tempo. Blir stresset og lei meg når andre har det vondt. En overtenker mer enn en handler. Lever store deler av tiden inne i mitt eget hode hvor det går 1000 km i timen, samtidig som jeg analyserer alt som foregår rundt meg. En lytter og ikke en prater. Jeg tar meg selv lite høytidelig og har lært å akseptere det rare som kommer ut av munnen min av og til. Jeg har lenge slitt med å kommunisere hvordan jeg føler meg så derfor gjør jeg det gjennom musikk. På fritiden elsker jeg å finne ulike ting jeg kan kaste meg inn i og bli flink i, som tennis, frisbeegolf og biljard. Med store innslag av ulike serier og filmer hvorav krim er av stor interesse.
Hvordan og når startet det for deg med musikk og sang, og hva er din musikalske bakgrunn?
Siden jeg var dårlig til å kommunisere som barn skrev jeg låter som jeg fremførte for pappa og i lang tid var vel egentlig det vår hovedkanal for kommunikasjon. Så var jeg med i kor, drama, gikk på sangtimer og pianotimer fra en tidlig alder. Frem til jeg var 13 år (tror jeg) hvor jeg og to fantastiske og litt eldre musikere hadde et band sammen og spilte konserter i hjembyen Jørpeland, men mye vil ha mer så da prøvde jeg meg på litt sangkonkurranser og slikt, ikke for å vinne men for å bygge et nettverk, noe jeg lærte av min far. Så det ene førte liksom til det andre hele tiden og nå sitter jeg her og får prate med dere.
Hva føler du er din sterkeste side som artist og er du en uredd type?
Jeg føler at min sterkeste side er at jeg har utholdenhet. «Break them down with perseverance» som pappa sier. Jeg vil ikke si at jeg er en uredd type, fordi jeg er ofte veldig redd og engstelig. Livet er skummelt, spesielt når du velger et liv som legger opp til lite forutsigbarhet. Når folk bruker ord som «modig» eller «sterk» klarer jeg ikke helt å kjenne meg igjen. Misforstå meg rett, jeg synes det er veldig fine komplimenter å få men jeg føler ikke jeg har fortjent dem, fordi jeg fortsetter ikke med musikk fordi jeg er modig eller sterk – jeg klarer bare ikke å se noe annet alternativ.
Kan du fortelle litt om en av dine beste opplevelser fra en av dine liveopptredener?
Jeg husker for noen år siden, da jeg var med Lemaitre på turné og vi spilte i Stockholm på Lollapalooza afterparty kl 03.00. Det var så sent at jeg nesten hadde mistet stemmen og rett før jeg skulle gå på scenen fikk jeg høre at hele Foo Fighters var i publikum. Det var en minnerik opplevelse fordi det gikk veldig dårlig og jeg konstant sto å lette etter Dave Grohl i publikum haha. Fant han ikke.
Har du noen musikalske forbilder eller inspirasjonskilder?
Akkurat nå er jeg kjempeinspirert av norske kvinner i musikkbransjen. Ary, SKAAR, Iris, Emilie Nicolas, Emelie Hollow, Fay Wildhagen, Susanne Sundfør, Ingrid Helene, Aurora osv. Jeg glemmer helt sikkert noen her nå. Jeg bare synes at de rå og beintøffe, og fortjener at hele verden skal høre på dem. Når jeg ser at så mange fete kvinner bare dreper det med sin greie, er det veldig inspirerende.
Hva er det morsomste eller mest spesielle du har opplevd så langt som artist?
Jeg tror det må være by:Larm 2021. Den opptredenen var noe jeg har jobbet mot i mange år, og det var helt spesielt å stå på den scenen og vise hva vi hadde laget. Jeg skjønner at musikken min kan være tung å fordøye til tider, men jeg hadde hele tiden i bakhode når vi laget musikken hvordan det skulle formidles og høres ut live. Og jeg føler vi fikk det til, og jeg tror folk forsto det. Visjonen kom til live, lyden var dødsbra, lyset var amazing og bandet hadde stålkontroll- så det var nok mitt stolteste øyeblikk som artist så langt.
Hvilket sted drømmer du om å spille på, og hvilken scene har overrasket deg mest?
Akkurat hvilket sted er jeg ikke så nøye på, men jeg drømmer veldig om England. Gleder meg til min første gig der. Det blir spesielt fordi England er veldig nært mitt hjerte.
Scenen som overrasket meg mest må kanskje være Operaen, og det mest fordi det var så sinnsykt pent der inne. Så det var kjempestas å få stå på den scenen. Følte meg nesten litt kongelig – mer av det.
Hvis du kunne jobbe med en norsk musiker, død eller levende, hvem ville du valgt?
Det tror jeg faktisk må bli Susanne Sundfør. Jeg ville ikke engang jobbet med henne, jeg ville bare ha sittet på en stol helt stille i et hjørne og observert. Bare lukket øynene å lyttet.
Hva slags musikk har du vokst opp med, og har den musikken vært med på å forme ditt eget musikalske uttrykk i så fall hvordan?
Det gikk mye i Britney. Veggene mine var dekket av Britney plakater og jeg hadde en karaokemaskin med plass til tre CD-er, alt var Britney. Så hørte jeg mye på det pappa hørte på i bilen. Det gamle av Coldplay, Maroon 5, Counting Crows, Springsteen, Elton John, Avril Lavigne, Keane, Sheryl Crow. Veldig mye bra musikk, som jeg fortsatt hører på hele tiden fordi jeg blir så nostalgisk av det. Jeg blir så nostalgisk at jeg kan begynne å gråte. Så for meg er det det som er bra musikk, musikk som rører noe. Musikk som kan treffe og overvelde, og det er noe jeg har prøvd å ta med meg.
Har du en favoritt-matrett i så fall hva?
Jeg er veldig glad i å lage mat, og lager mat nesten hver dag. Det går mye i wraps. Jeg synes det er en helt genial måte å spise på. Ok, hvordan ser drømme-wrappen ut? Jeg starter med guacamole, så noe fersk tomat og agurk. Så har jeg på blomkål-biter stekt i ovnen krydret med spisskummen, gurkemeie og litt curry. Salsa og koriander. Gjerne noe bønner stekt med løk, og så topper jeg det hele med en sånn vegansk «fake cheese» saus som jeg lager av kokte poteter, gulerøtter og næringsgjær. Mmmmm – dette kan jeg spise hver eneste dag.
Har du sett en bra film i det siste som du vil anbefale?
«The Truman show» og «American Psycho». Jeg så dem nettopp for første gang, hehe. Prøver å jobbe meg gjennom gamle klassikere som jeg aldri har tatt meg tid til å se. «Greenbook» var heller ikke så lenge siden jeg så, og den vil jeg anbefale. Jeg føler at dersom jeg beskriver hvorfor kommer jeg ikke til å gjøre filmen justice, den er bare viktig. Viktige ting å huske på, viktige ting å se og anerkjenne.
Du har satt sammen en 20+5 spilleliste til oss. Hvordan har det vært, har du hatt et bestemt fokus vedr. utvelgelsen av låtene som du ønsket å ha med i listen, og har du møtt på noen «utfordringer» underveis?
Den spillelisten gikk egentlig veldig fint å sette sammen, problemet var bare at det var så mange norske artister jeg ville trekke frem at jeg ikke fikk plass til alle. Jeg har prøvd å fokusere på låter som jeg synes skiller seg ut fra det vi gjerne får med oss i hverdagen. Måtte selvfølgelig ha med Jan Eggum for nostalgien. Litt eldre låter av Highasakite, Emilie Nicolas og Susanne Sundfør, toppet med mye ny og fresh musikk fra artister jeg digger.
Hvordan har korona-perioden fortonet seg for din del, og hva er dine musikalske planer videre for 2021/2022?
Det har vært en hard periode på mange måter. Mentalt, økonomisk og fysisk. Det fine med det er jo at jeg sitter igjen med veldig mange låter. Så det er ingen mangel på musikk. Det vanskelige var jo at jeg føler den nye musikken gjør seg mye mer forstått på en scene enn den gjør gjennom en skjerm, og jeg skulle ønske jeg fikk være der ute å spille og formidle. Nå har vi endelig fått startet litt i det små så det er egentlig mine musikalske planer. Dele enda mer av det vi har laget i denne perioden, og få spilt det foran folk – så mange som mulig.