Ukentlige digitale møter der bandet Dark Roast spilte låtideer for hverandre resulterte i en ukes innspilling på en hytte langt fra omverdenen. Nå er de ute med albumet, «Going Back, Moving Up!» på Jazzland Recordings.
«Det å være musiker under en pandemi gjør at man må tenke annerledes. Albumet er et resultat av det».
«Siden inntektene stoppet da konserter ble forbudt var vi nødt til å gjøre alt på egenhånd», sier keyboardist Audun Haave Reknes. Albumet er spilt inn og produsert av bandet selv, med han selv i spissen.
Ledet av vokalist Johan Helland er Dark Roast et band med en sterk tilknytning til 70-talls-storhetene Curtis Mayfield, Bill Withers og James Brown.
«Going Back, Moving Up!» byr på blåsere, strykere og et levende lydbilde med røtter i 70-tallet kombinert med egen originalitet.
Det siste året før pandemien har bandet spilt fast en gang i uken på et utested i Oslo sentrum.
«Vi ønsket å få folk til å danse og la låtene gå inn i hverandre som en DJ ville gjort. For å beholde den stemningen har vi puttet inn fem korte instrumental-låter på platen», forklarer trommeslager Bård Berg.
Dark Roast er inspirert av fortiden men ser fremover. Etter mye hjemmekontor blir det et stort behov for live-bands når det åpnes opp for konserter. Helland er enig; «Vi er klare for å innta både små og store steder, og forhåpentligvis gjøre det i årevis fremover.».
Vi tok en prat med bandet om blant annet albumet og planene videre fremover.
Gratulerer med albumet, «Going Back, Moving Up!». Kan dere fortelle litt om prosessen rundt innspillingen av albumet?
Da vi satt hjemme etter at pandemien startet, prøvde å finne noe fornuftig å bruke tiden på. Vi endte opp med å lage ukentlige zoom-møter på fredager kl. 09.00 for å dele låtideer. Vi lagde 25-30 låter før vi bestemte oss for hvilke låter vi likte best og møttes for å arrangere og øve. Da sommeren nærmet seg lånte vi ei hytte av tanta til vokalisten (langt inni skogen utenfor Flisa), hvor vi bodde i en uke, satt opp vårt eget lille studio og spilte inn platen.
Hva handler denne platen om og hva ønsker dere å formidle gjennom den?
Vi fikk ideen til å lage denne platen etter å ha spilt hver uke på utestedet Feber på Youngstorget. Der opplevde vi at soulmusikken fortsatt funker som klubbmusikk i dag, slik som det funket på 60 og 70-tallet. Vi ville lage en plate som kunne formidle den dansegleden og frihetsfølelsen som mange av de gamle, funky soul-låtene gjorde i sin tid.
Hvilke tanker har dere gjort dere rundt lydbildet av dette albumet?
Vi ville at innspillingen skulle ha den samme energien som når vi spiller «live». Derfor droppet vi «clicktrack» og hodetelefoner og spilte inn bass, keyboard og trommer på likt i samme rom. Dette gjør at opptakene ikke er polerte eller perfekte, men målet var heller å finne den følelsen vi var på leting etter. Etter det koste vi oss med blåseinnspilling, perkusjon, alle gutta korer og Johan la på vokal til slutt. På noen av låtene dro også saksofonist Daniel frem gitaren.
Hvilke låter har dere et spesielt forhold til fra albumet?
Den låten som vi alle har følt mest på er kanskje «Dark Shades Hiding Sharp Eyes» som er vårt svar på en 70-tallets partylåt i 2021. Den byr på et deilig blåsehook, hi-strings og leken vokal. En annen låt vi vil trekke frem er låten «Brother», som er den rake motsetningen. Det er den såreste låten på platen og vi klarer rett og slett ikke å motstå en treg soul-ballade.
A straight 5 with no chaser from me. This is 100 % soulfulness. Just needs a vinyl pressing.
Hva føler du er det spesielle i Dark Roast sitt musikalske univers?
Det vi synes er spesielt gøy med Dark Roast er at vi føler vi har klart å sette et nordisk preg på en sjanger som ikke før har vært så populær i Norge. I tillegg; hvem har egentlig et band med to blåsere og ikke gitarist?
Hvem er Dark Roast og hva liker dere å gjøre på fritiden?
Dark Roast er en gjeng med kompiser som har en felles fascinasjon for musikk fra 70-tallet. På fritiden digger vi å sitte inne i små rom uten vindu og god lufting, mens vi lager deilig musikk.
Kan dere fortelle litt om en av deres mest minnerike opplevelser fra en av deres liveopptredener?
Det er så lenge siden vi har spilt konserter nå at den mest minneverdige er en konsert vi spilte for ikke så lenge siden midt under de strengeste restriksjonene. Da spilte vi en konsert på Viken Folkehøgskole for ca. 100 elever, og siden vi ikke hadde spilt konsert på så lenge ble dette en slags påminnelse om hvorfor vi digger å spille i band.
Lovende, norsk retrosoul
Har dere noen musikalske forbilder eller inspirasjonskilder?
Vi digger Donny Hathaway, Curtis Mayfield, Marvin Gaye, James Brown og Bill Withers fra gamle dager. De satte sjangeren på dagsordenen og lage knallgode låter med tidvis begrensa ressurser. Fra nyere tid har vi funnet mye inspirasjon i Durand Jones & The Indications og Daptone Records. De har klart å bevare essensen av soulmusikken i innspilling, instrumentasjon og estetikk.
Det er mye bra norsk musikk om dagen – hva liker dere å høre på for tiden?
Thomas Dybdahl, Bigbang og Bernhoft har vi digget i mange år, og av helt nye ting synes vi August Kann, Fieh og Beharie har superkule ting på gang.
Dere har satt sammen en 20+5 spilleliste til oss. Hvordan har det vært, har dere hatt et bestemt fokus vedr. utvelgelsen av låtene som dere ønsket å ha med i listen, og har dere møtt på noen «utfordringer» underveis?
Vi ønsket å finne låter som passer med identiteten til Dark Roast. Det er veldig mange andre artister i Norge som vi liker, men som kanskje ikke helt passer vår profil. Vi ville også prøve å ha med både etablerte og uetablerte artister.
Hva er det morsomste eller mest spesielle dere har opplevd så langt som band?
Vi spilte på en festival i Voss hvor det var noen franske folk som hørte på. De kom bort til oss etter konserten og ville gjerne ha oss til å spille på et event de skulle ha med firmaet sitt i Paris, noe vi synes hørtes gøy ut (men aldri trodde ville skje). Noen uker senere kom det en mail og i desember 2019 reiste vi til Paris og spilte for dem.
Kan dere nevne et stk. guilty pleasure eller en pleasure?
Alle elsker Gossip Girl fordi det er en verden som vi absolutt ikke passer inn i.
Hvis dere kunne jobbe med en norsk musiker, død eller levende som kunne vært fullverdig medlem av bandet, hvem ville dere valgt?
Martin Winstad. Han har sykt peiling på Motown-soundet i perc-avdelingen.
Hvordan har covid-19/korona-perioden fortonet seg for deres del, og hva er deres musikalske planer videre for 2021?
Det har vært litt kjedelig med lite spillejobber og en trompetist i Berlin som måtte forholde seg til karanteneregler. Nå er planen å spille så mye vi kan med den nye platen, for så å gå i gang med å skrive nye låter.