Baardsen er ute med sitt andre norskspråklige album «Sopp Under Fasaden», som er oppfølgeren til«Skygger fra ei aen tid» som ble utgitt i 2015.
«Sopp under fasaden» er tekstlig sett en autentisk reise gjennom voksenlivets mange utfordringer og fallgruver, men heldigvis ikke uten spor av galgenhumor og håp. Musikalsk så befinner Baardsen´s musikk seg i skjæringspunktet pop, rock og viser.
Låtene er komponert og spilt inn på ekte singer-songwriter-vis, med piano, rhodes eller gitar som bærende instrument. Koringer, pålegg av gitarer, diverse tangentinstrumenter og tidvis litt psykedeliske effektinnslag er med på å dra albumet bort fra det man kanskje forbinder med tradisjonelle viser og inn i et utfordrende og spennende lydlandskap.
Albumet er spilt inn, mikset og mastret hos Vegard Kleftås Sleipnes i Subsonic Society/Reel to Reel mastering i Oslo. Sleipnes har tidligere bl.a. jobbet med artister og band som Torgeir Waldemar, André Holstad, Ulver og Airbag. Fire musikere utenom Baardsen selv har bidratt på platen. Henning Brøvig Hanssen spiller bass og gitarer, Stian Føyen spiller trommer og Anders Møller har tatt seg av perkusjon. Hanne Fjeldstad bidrar som sanger og korist på noen av sporene. Trond Helge Bårdsen (Baardsen) har skrevet all musikken og tekstene, samt spilt diverse tangentinstrumenter og gitarer. Illustratøren Anders Kvammen står bak coverdesign.
Albumet slippes på NorskPaaPlate/Out of the city productions, og albumslippet feires med konsert på Belleville (Cosmopolite) i Oslo på Baardsen´s 43-årsdag 22. september. I etterkant av konserten og utover høsten og vinteren 2018 gjør Baardsen konserter på flere steder i Norge. Vi tok en prat med Trond Helge Bårdsen om blant annet det nye albumet, guilty pleasure og planene videre fremover.
Baardsen synger som om han mener det – Terningkast 5
Du slapp nylig ditt andre album «Sopp Under Fasaden». Kan du fortelle litt om prosessen rundt albumet fra start til utgivelse?
Prosessen med albumet begynte vel egentlig med at Baardsen dro i studio sent 2016, der vi gjorde tre «gitar»-låter i studioet til Audun Bormann i Hausmannsgate. Planen var at dette skulle bli et album, men så valgte leadgitaristen fra førstealbumet å slutte i bandet, bl.a. for å prioritere familie. Det at gitaristen sluttet gjorde at bandet tok en liten pause mens jeg på egen hånd begynte å komponere nye og omarrangere noen eldre låter med pianoet mitt på Torshov. Våren 2017 tok jeg en tur alene til Vegard Kleftås Sleipnes i Subsonic Society. Han hadde også vært involvert i sistesporet på «Skygger fra ei aen tid», så jeg visste at jeg likte studioet hans godt. Vi spilte inn låten «Sånn som du gjorde før» alene uten band, en låt som i utgangspunktet trakk mye mer mot et tradisjonelt viseuttrykk enn noen av låtene fra debutalbumet. Jeg fikk en god kjemi med flygelet hans, noe som gjorde at jeg begynte å tenke at det hadde vært kult å gjøre et mer pianobasert album.
Vegard har også tilgang til mye kult vintage og spesielt utstyr, og bl.a. så tyvlånte vi pumpeorgelet til Torgeir Waldemar som også holder til der. Etter at vi hadde gjort gitar, piano og pumpeorgel på «Sånn som du gjorde før», så forhørte jeg meg med produsenten fra debutalbumet, Andreas Vilthagen om hva han syntes. Han likte låten, men mente den hadde godt av elgitarer, bass og kanskje en duettpartner? Til tross for at låten var spilt inn uten klikk så sendte vi den over til Henning Brøvig Hanssen, frem til da bassisten i Baardsen. Henning er også en glitrende gitarist, så han endte opp med å legge både bass og elgitarer i hjemmestudioet sitt. Dette viste seg senere å bli arbeidsmetoden på hele platen. Til slutt fikk vi med oss Hanne Fjeldstad som duettpartner, hun ga virkelig låten en ekstra dimensjon med sin tidløse og sjelfulle stemme. Etter at Vegard hadde mixet låten så skjønte jeg at dette var et sound jeg ville forfølge ytterligere. I perioden uten bandøvinger så hadde jeg fokusert mer på tekster og det å skrive og komponere på piano. Jeg fikk også støtte fra tekstforfatterfondet og stipend fra TONO, noe som gjorde at jeg virkelig følte at jeg måtte prestere både tekstmessig og låtskrivermessig.
En rekke låter var komponert over en forholdsvis kort tidsperiode hjemme i stua. Etter hvert så hadde jeg nok låter til et helt album og booket noen dager i studio med Vegard i desember 2017. Så satt vi opp noen øvinger med bandet som nå kun bestod av meg på tangenter og rytmegitar, Henning Brøvig Hanssen på bass og Stian Føyen på trommer. Vi spilte inn grunnkompet på 10 låter i løpet av noen få dager i studio. Opptakene ble gjort mer eller mindre live med top notch vintage backline, bl.a. et Gretsj trommesett fra 1948 som Vegard fikk lånt. Det at vi spilte inn platen på såpass bra utstyr og i et så bra innspillingsrom som Vegard har, satte etter min mening et eget preg på soundet. Etter at grunnkomp var lagt så brukte vi vinteren og våren 2018 til pålegg. Alle leadgitarene er gjort i Henning sitt hjemmestudio. De akustiske gitarene, vokalen og tangentpåleggene er gjort hos Vegard. Hanne Fjeldstad har også vært innom igjen og gjort kor på noen av de andre låtene. Anders Møller har lagt perkusjon. Tidlig i mai så valgte vi ut de beste av de totalt 11 låtene som var spilt inn og ferdigstilte produktet som til slutt endte opp med 8 ferdige låter. Vegard har gjort både innspilling, mix og mastering.
Hva handler dette albumet om og hva ønsker du å formidle gjennom det?
Jeg ser for meg at åpningssporet «Sopp under fasaden» er historien om en mann som rømmer fra seg selv. Det bygges en flott fasade før han bestemmer seg for å bryte opp og legger ut på en reise. Han finner nok aldri helt frem til der han skal og ender i stedet opp med å drømme seg tilbake til alt det som var. Avslutningssporet «Sånn som du gjorde før» er historien om et gammelt kjærestepar som virkelig er glad i hverandre. Kanskje det til og med er samme mannen, bare mange år etter, som allikevel fant frem? Inn i mellom disse låtene finnes det en låt om prestasjonssamfunnet, en 90-talls-nostalgisk låt, en sang som reflekterer over at man bare haster gjennom livet uten å sette pris på øyeblikkene, en typisk dagen derpå låt, en kjærlighetslåt til Oslo og en gospel-inspirert låt som handler om at man ikke må miste håpet uansett hvor mørkt det ser ut. Mitt største ønske for musikken min er at andre mennesker skal kunne relatere seg til tekstene og at låtene mine skal bety noe for folk enten det er til trøst, glede eller sorg.
Hvilke tanker har du gjort deg rundt lydbildet av dette albumet?
Lydbildet på denne platen er bygget rundt vokalen og tekstene med piano eller gitar som drivende instrument. Det låter varmt og vintage og det er kanskje tidvis litt «less is more» over det, i hvert fall føles det sånn for meg. Det er låter som skal kunne fungere i soloversjon på piano eller på gitar. På forrige skive var det litt flere riffbaserte låter som kanskje ikke fungerte like godt i soloformat. Albumet er i likhet med det forrige gjennomarbeidet arrangementsmessig, som regel med flere lag av gitarer og tangenter. En del av låtene har også mye koringer, mens noen har det overhodet ikke. En annen forskjell i forhold til forrige album er at denne gangen har de fleste arrangementene blitt ferdigstilt i studio og ikke i øvingslokalet. Vegard har gitt platen et varmt og analogt uttrykk som etter min mening kanskje låter litt tidlig 70-talls? Forrige skive pekte nok mer mot 90-talls indie-rock, med større doser av odde taktarter og prog enn det man finner på dette albumet.
Hvilke låter har du et spesielt forhold til fra albumet?
Jeg har et ganske sterkt forhold til mange av låtene, men kanskje spesielt tittelsporet fordi låten har hatt en så lang vei å gå fra den ble skrevet til den endelig endte opp på plate. Kanskje derfor at den fikk æren av å bli tittelsporet også? Jeg har alltid vært veldig fornøyd med selve låten og den ganske dystre teksten som jeg muligens skrev helt tilbake i 2011 eller 2012. Arrangementet har imidlertid tidligere blitt for «americana», for så vidt en sjanger jeg liker, men ikke føler meg helt hjemme i. Låten var aktuell til førstealbumet, den ble innspilt men forkastet fordi den trakk litt i feil retning i forhold til de låtene vi valgte å ha med der. Derfor så er jeg veldig fornøyd nå, etter at låten har blitt mer pianodrevet, føler den har fått rett sjanger-balanse uten at jeg faktisk vet helt nøyaktig hvilken sjanger den befinner seg i. Kanskje et sted mellom Stein Torleif Bjella, Madrugada og Radiohead? De to andre låtene jeg vil trekke frem er «Sånn som du gjorde før», fordi jeg er veldig glad i selve låten, som jo nå er blitt en duett og fordi den på en måte ble en slags veiviser når det gjaldt arbeidsmetode for resten av platen. Det siste sporet jeg vil trekke frem er «Håpet» fordi jeg endelig klarte å skrive en gospellåt og en låt med et positivt refreng i dur, hehe. Er også spesielt fornøyd med soundet på akkurat denne låten. Lesleyen som vi koblet sammen med rhodesen til Vegard surrer og går konstant gjennom hele låten, noe som gir låten et spesielt sound.
Hvordan har det siste året vært for deg musikalsk sett?
Året har vært preget av ferdigstilling av to album. Det nye Baardsen-albumet og et barnealbum produsert av Kenneth Ishak med bandet Exo Kids. Jeg har også vært produsent/låtskriver og arrangør for litt andre artister. I tillegg så har det vært en del konserter og turneer med Hanne Fjeldstad, Baardsen, Exo Kids og en del frittstående konserter for å få inn penger til de kunstneriske prosjektene jeg driver med og det å kunne produsere musikk.
Hvem er Baardsen og hva liker du å gjøre på fritiden?
Baardsen er nok kanskje nå mer et artistprosjekt enn et band, selv om det fremdeles er med to mer eller mindre faste medlemmer som har vært med en stund. Musikalsk sett så ligger nok musikken og svever et sted mellom viser, pop og mer eller mindre alternativ rock.
Jeg, Trond Helge Bårdsen, er en snart 43 år gammel musikklærer bosatt på Torshov i Oslo. Jeg er aktiv musiker i flere prosjekter, men Baardsen er mitt hjertebarn. Det lille jeg har av fritid bruker jeg på familien min på fire, som nå nettopp også har fått et nytt lite medlem.
Hvordan startet det for deg med musikk og sang og hvilken musikalsk bakgrunn har du?
Det startet faktisk med orgel og salmesang bokstavelig talt. Begynte å spille klassisk orgel hos kirkeorganisten i Stavanger domkirke. I tillegg sang jeg i Stavanger domkor. Dette holdt jeg på med til jeg begynte å spille orgel i countryrockebandet Tumbleweed. Engasjementet (i det senere spellemannsprisnominerte bandet) ble en kortvarig affære, for jeg kom inn på folkehøyskole og ble deretter fristet til å flytte til Oslo for å begynne på NISS (nå Westerdahls). Så ble det medvirkning i en rekke band og prosjekter, etter hvert musikkvitenskap på UIO og ped på NMH. De siste 15 årene har jeg hatt «dagjobb» på Elvebakken videregående skole, der jeg bl.a. har jobbet med Elvebakkenrevyen og undervist i programfag musikk. I 2012 bestemte jeg meg for å lage et norskspråklig bandprosjekt med tekster på morsmålet stavangersk og jeg har i årene etter at jeg startet Baardsen blitt stadig mer utøvende musiker. Det var først fra og med debutalbumet med Baardsen i 2015, at jeg kan si at jeg fant meg selv som artist. Det blir heldigvis litt lettere for hver gang man lager plate, så jeg håper og tror at det blir flere med Baardsen.
Har du noen musikalske forbilder eller inspirasjonskilder?
Det er så himla mye jeg kunne trukket frem, men velger å dra frem David Bowie og Alf Prøysen. To ytterpunkter – geniale på hvert sitt vis.
Det er mye bra norsk musikk om dagen – hva liker du å høre på for tiden?
Har hørt mye på det siste albumet til Tønes fordi det er sabla bra både låtmessig, produksjonsmessig og tekstlig sett. Ellers så prøver jeg å få med meg det meste av hva som skjer på musikkfronten, kanskje spesielt på vise og på undergrunns-scenen i Oslo. Av nye viseartister som folk burde få med seg vil jeg spesielt trekke frem «Roger Græsberg og foreningen». De har gitt ut to veldig bra album og er signert på «Safe and Sound Recordings», labelen til Alexander Lindbäck. Dette er en musiker og musikkmann som har en fot innenfor det meste av bra musikk som blir gitt ut i Oslo-området, i hvert fall den delen av musikken som er litt americana og låter organisk.
«The Secret Sound Of Dreamwalkers», fra samme labelen, ga ut et veldig bra album i slutten av 2017. Hanne Fjeldstad har et utrolig bra samarbeid pågående med produsenten Kenneth Ishak. Hun har gitt ut en EP i tillegg til flere enkeltstående singler. Vet at det snart kommer ny musikk fra henne. Albumet til det 80-talls-inspirerte oslobaserte indiebandet «Are You Having Fun Yet», (som faktisk ikke er på Safe & Sound) er også et superbra, og etter min mening undervurdert band. Det burde lyttes til!
Hva er det morsomste eller mest spesielle du har opplevd så langt som artist?
Det morsomste man gjør som artist er jo å spille inn plater. Verden blir aldri den samme etterpå. Å ta en idé fra skriveblokken til ferdig produkt er helt fantastisk og jeg håper og tror at jeg aldri kommer til å bli lei av det. En av mine største frykter er å miste kreativiteten og evnen til å lage musikk.
Kan du fortelle litt om en av dine beste opplevelser fra en av dine liveopptredener?
Det mest minnerike jeg har gjort som artist er nok å spille konserter i fengsler. Vi var på vår andre lille fengselsturné med Baardsen i Rogaland i april i år. Det var både fint, litt skummelt og trist på samme tid.
Hvis du kunne jobbe med en norsk musiker, død eller levende, hvem ville du valgt og hvorfor?
Det hadde vært spennende å skrive låter med Erik Bye og/eller Alf Prøysen. De kunne virkelig skrive om livet og det som skjer inn i mellom. Jeg er nok mer opptatt av komponister, tekstforfatter og låtskrivere enn av musikere må jeg innrømme. Det er jo i låtskrivingen at mye av magien ligger. Hadde også vært festlig å jobbe med Lars Lillo Stenberg som jo både er en bra låtskriver og en som vet hvordan man skriver litt vindskeive låter.
Kan du nevne et stk. guilty pleasure?
Jeg er utrolig svak for hitlåten «Sign of theTimes» av Harry Styles. Han er jo fra boybandet One Direction, men avslører at han forhåpentlig har mer på lager enn klein boyband-pop.
Hvilke planer har du videre i 2018?
Ja, nå er jo albumet sluppet. Det blir releasekonsert med fullt band på Cosmopolite (Belleville) i Oslo i morgen 22. september. I etterkant av dette så blir det litt turnévirksomhet. Foreløpig så er konserter i Oslo, Horten, Fredrikstad, Asker, Trondheim, Stavanger, Porsgrunn og Sandefjord booket. De er spredt utover en ganske lang tidsperiode, så jeg håper å få lagt inn enda flere både solo og bandkonserter. Gleder meg kanskje spesielt til jobben på Baracoa Café Asker, for da skal Baardsen gjøre sin første to setts jobb der vi spiller hele katalogen vår.
På nyåret så slipper vi EP´en «Ikkje bare politikk», fra samarbeidet med Audun Bormann, som jeg nevnte innledningsvis. Det blir jo litt tilbake til progen, med 3 låter i 11/8-dels takt og en akustisk versjon av en låt fra det nye albumet. Jeg slipper også album med barnekonseptet Exo Kids i november 2018, og her blir det også litt turnévirksomhet.