Steinar Albrigtsen debuterte som plateartist i 1990 med albumet «Alone too long». I løpet av årene har Albrigtsen bevist at han er en av de mest allsidige og kompromissløse artistene vi har i Norge.
Han har tidligere gitt ut 17 album innenfor sjangerne country, blues, jazz, vise og rockabilly. Av musikalske høydepunkt gjennom karrieren, sier Albrigtsen at opptredenen med Jonny Cash på Norwegian Wood (1992) er en milepæl.
Fredag 21. april slapp han albumet, «The Pacheco project» både digitalt og på vinyl. Med albumet ønsker Steinar å hylle en av nåtidens beste låtskrivere, sin nærmeste venn og samarbeidspartner siden 1990-tallet, nemlig Tom Pacheco.
NPS-redaksjonen: Å hylle denne fantastiske låtskriveren gjør Steinar på nydelig Steinar-vis. Det er både vakkert og harmonisk, og Steinar sin sterke, herlige og myke stemme er et album verdig i seg selv. Med et klangfullt, rolig og organisk lydbilde er dette rett og slett deilig å høre på. Vi vil gjerne trekke frem 3 låter fra dette albumet som på hver sine måter gir oss det lille ekstra, «We`ll find a way», «Beautiful Moments» og «Hard Holding On».
Pacheco har skrevet over 3000 låter og er hyllet av legender som Rick Danko og Bob Dylan for sin evne til å trollbinde lyttere med sine utenomjordiske tekster. I musikerkretser blir Pacheco omtalt som en av de største nålevende låtskriverne i USA.
Han speiler verdenssamfunnet i låtene sine, og er ikke redd for kritiske betraktninger verken når det gjelder politikk, miljø eller religion. Samtidig er han opptatt av å fylle folk med håp om en bedre verden, med budskap om kjærlighet.
Vinylplaten består av 12 låter håndplukket fra låtskriver-universet til Tom Pacheco, inkludert 16-siders booklet med tekster og bilder. Den anerkjente kunstneren Geir Yttervik har laget et original bilde som illustrerer en av låtene på platen «Ophelia». Søsteren til Tom, Sue Miller bidrar også med et maleri av Tom.
Den digitale utgaven av prosjektet består av 14 låter, flere av disse er ikke tidligere utgitt. To av låtene «Plenty of sunshine» og «Where we used to be» har Tom og Steinar skrevet i sammen.
Vi tok en prat med Steinar om blant annet det nye albumet og planene videre fremover.
Gratulerer med albumet, «The Pacheco project». Kan du fortelle litt om prosessen rundt albumet fra start til utgivelse?
Jeg fikk besøk av min gode venn og produsent Ernst Nikolaisen og vi ominnredet stua til et studio og begynte å spille inn sanger av Tom Pacheco. Vi startet med en gitar og stemme og etter en ganske lang prosess hadde vi spilt inn over 20 sanger. Vi editerte dette ned til fjorten låter, godt hjulpet av gode venner som stakk innom for å legge sitt uttrykk til plata. Dobro ved Knut Hem, piano Einar Thorbjørnsen og Knut Koppang, bass Øivind Madsen, perk Luis Landa, i tillegg til at jeg og Ernst har bidratt med øvrige instrumenter. Ekstra stas er det også at sønnen min Karl bidrar med piano og vokal på plata.
Hvilke tanker har du gjort deg rundt lydbildet av dette albumet?
Siden albumet feirer Tom Pacheco som en singer- songwriter av rang, er det viktig for oss at det ble et akustisk lydbilde der vokalen er i forsetet.
Du ønsker å hylle en av dagens beste låtskrivere, din nærmeste venn og samarbeidspartner siden 1990-tallet, Tom Pacheco på dette albumet. Kan du fortelle litt mer om dette og hva Tom har betydd for deg og ikke minst den norske musikkscenen opp gjennom?
Da jeg først hørte sangene til Tom Pacheco forstod jeg at dette var annerledes enn alt jeg hadde hørt før. For meg har han betydd veldig mye både som venn og kollega. Han ga meg mange tekster som jeg fikk lov å tonsette. Jeg har skrevet mange melodier til hans tekster på flere av mine plater og det har gitt meg mer selvtillit til å fortsette å skrive.
Hva handler denne platen om, og hva ønsker du å formidle gjennom den?
Plata er på en måte et dypdykk inn i menneskeheten og en avspeiling på verden i dag. Det skumle er at flere av låtene er skrevet for over tyve år siden, og er nå kanskje mer aktuell enn noen gang. Låtene til Tom er nesten profetiske og hans unike observasjonsevne når det gjelder låtskriving og det å se verden i et annet perspektiv, er skremmende.
Hvilke låter har du et spesielt forhold til fra albumet?
Jeg har et spesielt forhold til «We`ll find a way» fordi jeg deltok på originalinnspillingen i Nashville i 1992. Jeg skjønte allerede den gang at dette var en tidløs sang. Det er en av de vakreste kjærlighetslåtene jeg vet. Må også trekke frem låten «You can go home», teksten er skrevet for veldig mange år siden, men om du leser den nå, er det som en fremtidsdrøm for Ukraina; den dagen de kan dra hjem til et fritt land «To re-build and to heal».
Et gjennomført vakkert album. Dette bandet spiller bare så fint sammen! Hvis du er en av dem som til vanlig liker den sjangeren dette handler om, vil du helt sikkert bli glad i dette albumet. Det låter rett og slett strøkent.
Hva er det spesielle i ditt musikalske univers?
Jeg føler meg utrolig heldig som har fått lov til å skape mitt eget musikalske univers. Jeg har latt meg inspirere og utviklet en finger-picking stil som ikke så mange andre gjør nå til dags. I tillegg har jeg en egenart i vokalen, som gjør at folk hører at det er meg. Glemmer aldri den følelsen jeg fikk første gangen jeg opplevde at koordineringen mellom fingre og stemme fungerte. Det var et kick og jeg skjønte at jeg hadde noe å bygge videre på.
En milepæl i din musikalske karriere er at du har delt scene med selveste Jonny Cash på Norwegian Wood i 1992. Kan du fortelle litt om denne spesielle opplevelsen, minner du sitter igjen med fra ditt møte med han og er det noe spesielt du har bitt deg fast i som han enten sa eller gjorde den gangen – og hvordan opplevdes/var han fra ditt ståsted?
Jeg trodde jo først det var en kompis av meg som er så god til å imitere folk da Jørgen Roll ringte meg for å fortelle at Johnny Cash hadde lyst til å treffe meg på hotellet og spille med meg på Norwegian Wood-festivalen. «Slutt og kødd, Gustav,» svarte jeg. Jeg ble jo rimelig starstruck og bodde heldigvis i nærheten av hotellet og slengte meg på sykkelen. Jeg ventet i hotellobbyen ved heisen og fikk frysninger da jeg plutselig hørte en stemme som sa: «Hello, I’m Johnny Cash».
Johnny og June Cash var fantastiske mennesker, uselviske og ivaretakende og fra vi møttes i lobbyen var det som om vi hadde kjent hverandre i årevis. Det var ikke mye snobberi eller stjernenykker i de folka. De ønsket bare å ha en hyggelig spillejobb og tok imot meg som en sønn.
Hvilke tanker har du rundt det å være artist og musiker i Norge i dag, si litt om den evnt. «tøffe veien» det ofte er og hvordan det har vært for deg?
Da jeg startet som trubadur med gitar på åtti-tallet krydde det av brune, små puber rundt omkring i Nord-Norge. Etter å ha spilt der gjentatte ganger ble det nærmest et folkekrav fra publikum at jeg skulle spille inn en egen plate. Jeg sendte kassetter ut til forskjellige plateselskaper og til slutt fikk jeg napp hos Norsk Plateproduksjon. Heldigvis så var det kun en tv-kanal den gangen, og med et skikkelig selskap bak en produksjon ble man hørt og sett. Nå over 40 år seinere lever jeg enda av musikken og er takknemlig for det.
Hva føler du er din sterkeste side som artist og musiker og er du en uredd type, i så fall hvordan og hvorfor?
Jeg har aldri latt meg forføre av moteblaff eller hva som er «in» akkurat nå. Jeg mener min sterkeste side er at jeg elsker gode tekster, godt håndverk og fine melodier. Det er også viktig for meg å kjenne musikkhistorien bak både sjangre og opphavsmenn. Det er viktig å gi kreditt til de som fortjener det. I tillegg er jeg veldig glad i å utforske mange musikkstiler og er ikke så opptatt av kun å rendyrke en sjanger.
Kan du fortelle litt om en av dine mest minnerike opplevelser fra en av dine liveopptredener?
Jeg hadde en svært spesiell opplevelse i byen Woodstock sammen med Tom Pacheco og min kone Monika Nordli. Vi ble invitert opp på scenen på en våre fridager av selveste Eric Weissberg (dueling banjos aka Picknick med døden) og hans band. Han lurte på om vi kunne gjøre «Will the circle be unbroken» sammen. Strømmen gikk, så da ble det magisk banjo og flerstemt sang. Tror noen sa halleluja også faktisk.
Vi samarbeider med HiFi Klubben, og hos dem handler alt om god lyd. God lyd vet vi at også betyr mye for mange artister. Kan du si noe om hva du mener er god lyd, og hva det betyr for deg? Hvilket produkt i HiFi Klubben komplette lyd-sortiment mener du vil kunne ta deg nærmere lyden du nettopp beskrev?
De beste platespillerne klarer å formidle den beste lyden. Jeg elsker lyden av LP plater. Det er noe med stillheten mellom to toner som griper meg. Det er mer luft i mange produksjoner på vinyl. Det låter også varmere og mer autentisk.
Hva er det morsomste eller sprøeste øyeblikket du har hatt i din musikalske karriere så langt?
Jeg, Jørn Hoel og bassisten vår den gang Øivind Madsen var på turné i Nord-Norge med Chevy-van. Som de fleste vet er avstandene lange og været ikke alltid på topp. Det snødde så tett på vei til en spillejobb at uansett hvor sakte vi kjørte så fortsatte bilen bare rett frem. Plutselig hørte vi et dunk og hele frontruta var dekket av snø. Det ble helt mørkt, og en rar stillhet bredte seg ut i bilen. Etter hva som føltes som en evighet kom det plutselig tørt og kontant fra Øivind: «Vel gutter, jeg tror vi har kjørt inn i en «Fonn for utøvende kunstnere».
Hvordan vil du beskrive deg selv og hva liker du å gjøre på fritiden?
Når jeg ikke jobber med musikk er jeg faktisk, tro det eller ei, en aktiv gamer. Står fast på flere spill for tida, til enorm frustrasjon. Heldigvis liker kona mi også å spille, så vi hjelper hverandre med å komme videre. Utover det er jeg veldig glad i å lage mat til venner og familie og er også glødende opptatt av film og teater. På mange måter er jeg nok en livsnyter og har alltid noe å glede meg over i hverdagen.
Er det noe du setter ekstra stor pris på i ditt eget musikalske univers?
Da jeg lærte å spille fingerspill figuren «Clawhammer» (Rap-tapa-tipatpa) fra Finn Kalviks gitarbok, fikk jeg et musikalsk løft som har blitt værende med meg gjennom hele karrieren. Jeg oppdaget varianter av metoden både i blues og jazz, og får stadig bruk for det i mitt daglige virke.
Har du en favoritt-matrett i så fall hva?
Biff stroganoff er aldri feil.
Hvilken film, serie eller bok skulle du helst sett at folk ser/leser ?
Det gikk en veldig bra mini-serie på Netflix med samme tittel som boken: «Havets Katedral». Den gjorde stort inntrykk på meg.
Hvilket sted drømmer du om å spille på, og hvilken scene har overrasket deg mest?
Skulle gjerne ha spilt på Cerville folk- festival (sør for Austin, Texas). Når det gjelder hvilken scene som har overrasket meg mest må jeg trekke frem fantastiske Ogna Scene i Rogaland. Hans Berge Stokkeland som er daglig leder der, har klart å skape et kulturunivers av sjelden vare. Publikum strømmer til i hopetall hver uke, selv om det rent geografisk ligger litt utenfor allfar-vei. Ogna serverer artister i alle sjangre, men likt for alle konsertene er at lyden er av ypperste kvalitet, interiøret er vintage, og stemningen alltid varm. Man kan høre en knappenål falle, og da er det veldig stas å spille.
Hva slags musikk har du vokst opp med og har noe av den musikken vært med deg hele livet?
Første stemmen som berørte meg i livet var stemmen til Edith Piaff. Jeg kunne ikke språket den gang og fortsatt ikke, men hun traff en nerve i meg. Siden den gang har jeg alltid satt pris på artister som har denne unike evnen. Det handler ikke bare om å synge rent og teknisk, det må være noe mer. Man må på en måte sitte igjen med noe av sjela til den som formidler.
Hva er dine musikalske planer videre for 2023?
Jeg ønsker å bruke dette året på å promotere min nye plate «The Pacheco project». Har satt en del spillejobber allerede og skal etter hvert i studio for å jobbe sammen med min kone på hennes neste plateprosjekt.