Aiming For Enrike leverer sprø og deilig dansemusikk som ingen andre

Aiming For Enrike har vært kjent over hele verden for sine frenetiske, ville og engasjerende liveshows, all den tid de har turnert, og turnerer, i land som USA, India, Japan, Tsjekkia, Norge, England og Tyskland m.fl.

At musikken deres passer best på scenen er en misoppfatning som innimellom oppstår, og det motbeviser de til fulle på deres nye album. Fredag 10. januar slapp de «Music For Working Out» på Pekula Records, og som er årets første «Ukens album» på NPS Music. Albumet har allerede høstet gode anmeldelser i både inn og utland, og blant annet har Aftenposten kastet 5 på terningen og Distorted Sound med 9 av 10 mulige.

Lytt på din foretrukne strømmetjeneste

Der hvor de tidligere har eksperimentert med støyende svingninger og frenetiske angrep, har musikken til Aiming For Enrike nå beveget seg mer og mer mot klubben og dansegulvet. Det er mer futuristisk, det er funky og det er mer inkluderende. Inspirasjonen hentes denne gangen fra så vidt forskjellige artister som Talking Heads, Jon Hopkins, ABBA og Mr. Oizo, samt filmer og serier som «Stranger Things», «Blade Runner» og «Interstellar». Du kan nesten høre det allerede, kan du ikke?

Der hvor forrige album, «Las Napalmas», var en musikalsk virvelvind du aldri ville ut av, leverer de nå supersoniske tekno-tunes, som passer like godt på klubben, i øreklokkene, eller på scenen. Det blir en fest uansett hvordan du vrir og vender på det, og Aiming For Enrike låter fortsatt ikke som noe annet du har hørt før.

Fellesnevneren for musikken til Aiming For Enrike har alltid vært energi og eksplosivitet, og det er det ingen tvil om at du får servert det nå også. Aiming For Enrike lever fortsatt i sitt eget univers, hvor alt sentrerer rundt det som skjer mellom Simen og Tobias. I studio, på scenen, i turbussen, backstage, og i øvingslokalet. Når du først er dratt inn i det, vil du aldri ut igjen. Ikke at du hadde klart det uansett.

Duoen er sågar ofte beskrevet som eksperimentelle (som de må være lei av det ordet!) «flinkiser», merkelapper anmeldere gjerne klistrer på instrumental-artister og band. Men mens de har flørtet med elektronikaens iboende elementer tidligere, er «Music for Working Out» langt tydeligere og mer direkte i sin tilnærming tvers i gjennom hele albumet denne gangen. Flørten og eksperimenteringen er sånn sett over, og albumet kan beskrives som fullblods elektronika fra et stilmessig synspunkt. Det mest spennende i den sammenhengen er selvfølgelig instrumenteringen. For mens elektronika-artister i dag stort sett sitter på digitale arbeidsstasjoner og hjemmestudioer, benytter Aiming for Enrike analoge verktøyer for å oppnå de samme musikalske fargene. Dette er selvfølgelig risikosport, da rockere fort kan føle at duoen har dratt elektronika-flørten litt vel langt, mens de som sverger til house kan tenke at albumet høres litt vel vintage ut. De aller yngste EDM-kidsa kan nok fort tenke at dette er snålt, men for de av oss som har danset til 4/4 rytme siden tidlig på 90-tallet kan like gjerne tenke at dette er ufattelig eksotisk.

Mens albumet i utgangspunktet skal få deg til å bli full av adrenalin, er det utvilsomt langt mer mangfoldig enn som så. Albumets 9 spor er en liten reise gjennom elektronikaens mange subsjangre, og på sett og vis er det meget interessant at en duo som i utgangspunktet kommer utenifra og litt på siden av house-miljøet klarer å fargelegge med bredere pensler enn den jevne elektronika-produsent. Det føles lekent og uanstrengt, men gjort med andektighet og respekt. Som i den vakkert vuggende «Diving Within», et brutalt beroligende deep house-nummer som ville fått selv Global Underground-gjengen til å føle en viss ydmykhet. Eller «Flat Beats» og «Undead Horse of Thunder and Metal» som uttrykksmessig låter som reinspikka vintage house, «Hard Dance Brainia» sin underliggende techno-minimalisme og «Ponzu Saiko»s anthem-aktige og massive oppbygning, som i denne sammenhengen føles som et nikk til trance. Instrumenteringen er fascinerende gjennomtenkt og regien på det hele oppfattes således som temmelig stram. Vi hører arpeggiatorer (av gitar) og andre repetitive elementer som underbygger drivet, filter-effekter og klang som fargelegger allerede degraderte korder og stabs, og kanskje viktigst; stramme bass og skarptrommer som passer stilmessig og gir luft og rom for utfoldelse.

Vi tok en prat med Simen Følstad Nilsen i duoen om blant annet det nye albumet og planene videre fremover.

Gratulerer med albumet, «Music For Working Out». Kan du fortelle litt om prosessen rundt det fra start til utgivelse, og hva som er forskjellig på dette albumet i forhold til deres forrige album, «Las Napalmas»?

Takk for det! Tobias er på USA-turné med Ihsahn akkurat nå, så synspunktene og uttalelsene uttrykt av meg (Simen) i dette intervjuet reflekterer ikke nødvendigvis hans meninger og tanker. Hele prosessen tok noe sånt som 2 år. Vi lagde det aller meste på øvingsrommet, men kom også til studio med et par idéer som vi jobbet ferdig mens vi var der. Vi spilte inn skiven i to omganger med et halvt års mellomrom. Først i Nabolaget Studio i Oslo og så i Ocean Sound på Giske. Begge ganger med Roar Nilsen og Erlend Mokkelbost som henholdsvis tekniker og medprodusent. Etter det satt jeg med etterarbeid og miksing i hundrevis av timer. Den klareste forskjellen er vel at «Music For Working Out» har tatt et tydelig steg inn på dansegulvet der «Las Napalmas» bare stakk innom et par ganger. Det er også mindre bråkete denne gangen.

Hva handler denne platen om og hva ønsker dere å formidle gjennom den?

Den handler om trening. Vi ønsker å formidle at trening er viktig. Tren da. For øyeblikket trener kun 50 % av bandet jevnlig, men vi håper å nærme oss 100 % i løpet av 2020. Sjekk pressebildet og gjett hvem som er hvem.

Hvilke tanker har du gjort deg rundt lydbildet av dette albumet?

Hovedsakelig to tanker: Tanke 1: Tørre trommer. Tanke 2: Chorus, Phaser, Flanger etc på gitaren for å få det til å låte så lite gitar som mulig.

Hva er det spesielle i deres musikalske univers?

Det er mye mer gøy når andre folk snakker om det der. Folk har så mye forskjellige oppfatninger av hva vi driver med og beskriver det som alt i fra prog, støyrock, elektro-pop, math rock, post rock, techno etc. Jeg tenker det er best at vi holder oss tause på det punktet.

Hvilke låt har du et spesielt forhold til fra platen?

Jeg har jobbet med den skiven her så mye at jeg har vært gjennom flere runder med både hat og elsk med samtlige låter. For øyeblikket er jeg mest glad i «Flat Beats» – den er veldig minimalistisk og digg å høre på. Mye av det vi prøvde å få til med skiven finnes i denne låten.

Hvordan har det siste året vært for dere musikalsk sett?

Det har vært et meget bra og innholdsrikt år. Vi har laget og spilt inn denne skiven i tillegg til at vi har turnert i Norge, Europa, USA og Japan.

Hvem er Aiming For Enrike og hva er deres musikalske bakgrunn?

Tobias Ørnes Andersen og Simen Følstad Nilsen. Vi har spilt i masse band siden vi var tenåringer og møtte hverandre da vi gikk på Niss, som nå heter Westerdahls. Vi var begge fans av Monolithic og ville starte en duo på grunn av dem. Tobias har blant annet spilt i bandene Leprous, Shining og Ihsahn, i tillegg til å spille i bandet til folk som Fay Wildhagen og Marion Ravn. (Det er de jeg kommer på i farta, men det er egentlig masse mer.) Jeg (Simen) har spilt i Honningbarna og en haug med andre band. Nå spiller jeg i Acres Wild og Laurits Mosseby Orkester. I tillegg til det har jeg spilt inn mange band i studio og laget musikk til dokumentar, film og teater.

Har dere noen musikalske forbilder eller inspirasjonskilder?

Dritmange. Vi fylte inn en greie for ikke så altfor lenge siden. Jeg bare legger den ved her. Det er på engelsk, men det gjør ikke noe siden engelsk er et språk som nesten alle som bor i Norge forstår. Det gir også leseren en følelse av at vi er et internasjonalt band. Vi har flere enn det her også, men jeg tenker at det holder. Sonic Youth for their unique approach to guitar noise and guitar playing in general, Queens Of The Stone Age for being the coolest rock band out there still making good albums, Mr Oizo for Moustache and Flat Beat, Radiohead for Kid A and Amnesiac, Monolithic for showing us the possibilities of the duo format, Prince for his attitude, Fugazi for going their own way in terms of what it means to be a band, Talking Heads for making quirky and catchy dance music, Metallica for making me pick up the guitar (Simen), Deerhoof for making their own style of pop music and having a very unique way of performing, Nirvana for amazing songwriting, Hella for the option of watching Concentration Face on tour and being inspired, Bygones for making chaotic and happy music in a duoformat, Wilco for amazing albums and for having Nels Cline in the band, Jaga Jazzist for being an amazing instrumental band and for showing us how to treat supporting bands, Hot Snakes for having the best riffs, Todd Terje for being cheesy and great, Donny Bennét for taking it to the next level, Burial, for electronic minimalism Steve Reich, for orchestral minimalism Thom Yorke for The Eraser, King Crimson for their 80s albums, The Beach Boys for Pet Sounds, ABBA for hacking the human brain in terms of catchiness, A Place To Bury Strangers for having insane live performances no matter where they’re playing, James Brown for being James Brown.

Det er mye bra norsk musikk om dagen – hva liker du å høre på for tiden?

Helt enig. Jeg hører veldig veldig veldig mye på Donny Bennét om dagen. Det virker ikke som at han er redd for noen ting. Han er fra Australia da. Ellers var det en veldig enkel jobb å velge ut låtene på 20+5 listen. Det meste av det er gitt ut innen de siste par årene også, så det skjer mye bra i Norge på musikkfronten om dagen.

Dere har turnert rundt omkring i verden med deres ville og engasjerende live-shows. Hva er det sprøeste, morsomste eller mest spesielle dere har opplevd så langt på en av deres show eller turer?

Det var noe som var veldig spesielt med å spille foran 2000 mennesker i Tokyo på festivalen After Hours i fjor. Vi delte plakat med band som MONO, envy, downy, skillkills, Explosions In The Sky og mange andre. Det var ganske uvirkelig i utgangspunktet, men det fikk en ekstra dimensjon siden vi begge hadde ganske sterk jet lag. Sinnsykt morsomt og rart på en gang.

Kan du fortelle litt om en av deres mest minnerike opplevelser fra en av deres liveopptredener?

Tobias spilte med cowboyhatt på Ringnesfestivalen for noen år siden. Det var stort for meg.

Hvis du kunne jobbe med en norsk musiker, død eller levende, hvem ville du valgt?

Første jeg kommer på er Stian Westerhus. Han er bare så sinnsykt bra. Jeg kunne fort blitt overflødig i dette samarbeidet vel å merke.

Kan du nevne et stk. guilty pleasure eller kun en pleasure?

Jeg er meget svak for Candy Chrush Saga og denslags.

Hvilket scene/sted drømmer du/dere om å spille på, og hvilken scene har overrasket deg mest?

Jeg synes sjelden at sted og scene er det viktigste for hvor bra konserten blir, så jeg drømmer ikke om noe spesifikt der. De beste overraskelsene vi har fått er gjerne i form av fullt konsertlokale med masse gira folk i byer vi aldri har spilt. Det har skjedd på Hokage i Osaka og på Gala Hala i Ljubljana.

Hvilke planer har dere i 2020?

I sammenheng med at vi slipper skive, turnerer vi mer eller mindre i ett fra og med januar til og med mai. Til nå har vi annonsert en liste med konserter i Norge og Europa, men vi skal også til SXSW i Austin, Texas i mars pluss Japan og sannsynligvis Australia i mai. Listen ser foreløpig slik ut:

22.01.20 Trondheim Tyven

23.01.20 Røros Ungdommens Hus

24.01.20 Oslo Youngs

25.01.20 Halden Vannvogna

30.01.20 Sortland Kulturfabrikken

31.01.20 Moss House Of Foundation

01.02.20 Fredrikstad St. Croix

06.02.20 Glasgow UK Broadcast

07.02.20 Leeds UK Wharf Chambers

08.02.20 London UK The Victoria

09.02.20 Paris FR Le Cirque Electrique

11.02.20 Luxembourg LU Rotondes