10 år etter at det som skulle være hennes debutalbum ble skrinlagt, er Kines første album her. «Ein aen gong» er denne «Ukens album» på NPS Music.
Det er 17 år siden Kine Nesheim (32) først gjorde seg bemerket som låtskriver og formidler. I årene som fulgte ble det skrevet og innspilt et stort låtmateriale både i norske og utenlandske produksjonsmiljøer. Hun var «Norges nye pop-håp» ifølge VG, og samarbeidet med navn som Guy Chambers (Robbie Williams) og Shep Solomon (Britney Spears). Hun hadde publishing-avtale med Universal Music UK og delte manager med Sugababes.
Selv om det engelskspråklige debutalbumet var klar for utsendelse i 2010, valgte Kine å aldri gi den ut. Identiteten som hadde vokst frem gjennom en ungdomstid med begge bena i musikkbransjen ville hun ikke lenger stå for. Presset om å levere den ene store hiten som skulle lande den ene store platekontrakten i utlandet tynget, og satte sperrer for kreativiteten og gleden som initierte de første 40 låtene. Kine sendte en mail, trakk platen og gjorde det slutt med musikkbransjen.
«Ingenting e sånn det sko ha vært, men eg kan venta» synger Kine. Og kanskje skal vi være glade for akkurat det. At Kine ventet til hun var klar og virkelig fikk troen på egen musikk igjen.
Låtene du strømmer, musikkvideoen du ser, tonene du hører er ikke resultatet av en gjennomtenkt strategi, men et ønske om å formidle. Stemmen, orgelet, tonene, pausen er resultat av noe som endelig kom tilbake. For selv om Kine solgte pianoet og lot dager bli til år var det fortsatt et lys som var tent i kjelleren. Noe ufullendt, noe uoppdaget. Et punktum som ikke var satt og et vers som enda ikke var sunget.
Kine Nesheims sang er spor som aldri går i rette linjer. Et musikalsk kjølvann som drar med seg både dybde og refleksjon. Kursen som har ført Kine frem har gitt livserfaring og bærer med seg både en styrke og sårhet som griper, og ikke slipper. Det er håndverk fra en låtskriver som både ser seg tilbake og skuer mot horisonten. Det er lengsel, smerte, savn og en beinhard bevissthet om livets nådeløse forgjengelighet som kan beskrive Kine Nesheims underfundige tekstunivers. Kine skriver fine tekster og melodier, og hun formidler låtene (på sin egen dialekt) på en smertelig, skjør og sterk måte, og det er både nært og vakkert. Hvis vi skal trekke frem tre låter fra albumet vil det være det nydelige tittelsporet «Ein aen gong», den skjøre og nære «Eg kan venta» og den inderlige låten «Ingenting».
Albumet er spilt inn i ABC Studio og produsert av Odin Staveland. Mikset og mastret av Kjetil Ulland.
Medvirkende musikere er Lars Eirik Støle (tangenter), Jarle Strømsvold (strenger), Kjetil Dalland (bass), Odin Staveland (tangenter, perkusjon og kor). Tekster og melodier skrevet av Kine Nesheim.
Vi tok en prat med Kine om blant annet debutalbumet hennes og planene videre fremover.
Gratulerer med albumet, «Ein aen gong». Kan du fortelle litt om prosessen rundt det fra start til utgivelse?
Tusen takk! Vel, det startet i grunnen da bandet mitt og jeg gikk i studio med produsent Odin Staveland i 2018 for å testkjøre et samarbeid med innspilling av låten «Lygekors». Det var en fin start, og vi ville gjøre mer. I 2019 slapp vi låt nr. to, «Tusen Dagar». Vi gjorde begge disse i Odin sitt studio i Haugesund, og startet med relativt blanke ark, men med en visjon om å få til noe som låt organisk og lekent. Jeg ville bevege meg litt bort fra det litt mer produserte og store poplandskapet som jeg tidligere hadde plassert låtene mine i, da jeg skrev engelske tekster. Dette passet fint med Odin sitt uttrykk.
I 2020 bestemte vi oss for å gjøre en hel plate. Jeg hadde en del skrivejobb å gjøre, og skrev det meste av platen mellom januar og april. I juni satte vi av en liten, varm uke i ABC Studio i Etne, og spilte inn resten av platen der. Besetningen i studio var Odin Staveland som produsent og på trommer, kor og diverse, Lars Eirik Støle på tangenter, Jarle Strømsvold på strenger og Kjetil Ulland som tekniker (samt miks og master i etterkant). Kjetil Dalland som spilte bass var «corona-fast» i Tromsø, men ble med over nett og sendte filer etter hvert som vi sendte over låter. Etter noen måneder var albumet der. Det var en effektiv og deilig prosess.
Det er 17 år siden du var «Norges nye pop-håp». Du hadde publishing-avtale med Universal Music UK og delte manager med Sugababes. Hva var det som egentlig skjedde, og hvorfor ble du borte?
Den korte versjonen av historien vil lyde noe slik som at lufta egentlig var ute av ballongen for min del. Jeg hadde liksom vokst opp i musikkbransjen. Jeg startet samarbeidet med produksjonsselskapet YFM i Bergen da jeg var 15-16 år, og debutplaten skulle slippes da jeg var 22. Det er mye som skjer de årene der – heldigvis. Det hadde vært noen fine men heftige år, og jeg var vel ikke helt med på notene lenger. Følte at jeg gjerne jagde andres ambisjoner satt på mine vegne mer enn at jeg fulgte mine egne. De siste årene før jeg kastet inn håndkle ønsket apparatet at jeg skulle skrive mer låter sammen med andre større og internasjonale «låtskriver-navn», slik at man skulle få den ene store hiten som skulle føre til den store platekontrakten i utlandet. Dette var jo så klart ofte givende og lærerikt, men det var også medvirkende til at jeg selv sluttet å skrive musikk for egen del. Etter 7 år i musikkbransjen sa det liksom stopp, og jeg fant ikke glede eller giv nok i meg selv til å fortsette. Jeg måtte prøve å finne ut hvem jeg var uten det.
Nå er du endelig tilbake med et norsk-språklige album. Hvordan føles det, og ikke minst å endelig få gi ut ditt debutalbum?
Det føles befriende og fint. Godt å ha fullført, og godt å ha vært med på hvert eneste ledd i prosessen. Det har vært inspirerende helt fra start til sluttføring, og jeg gleder meg allerede til å starte på nr. 2.
Hva handler denne platen om og hva ønsker du å formidle gjennom den?
Platen handler i stor grad om relasjoner, på godt og vondt. Nyanser av godt og nyanser av vondt, og gråsonene mellom der. Når jeg skriver låter kan det være i forsøk på å selv bedre forstå hvordan jeg tenker om en gitt situasjon, eller det kan være for å bevege meg bort fra, nærmere eller gjennom noe som føles sterkt.
Hvilke tanker har du gjort deg rundt lydbildet av dette albumet?
Vi har hatt et ønske om å skape et lekent og organisk lydbilde. Noe som høres levende og spilt ut – luftig. Det er ikke overlesset av instrumenter og spor, men vi har tilstrebet å skape spenning og dynamikk med mindre. Jeg synes resultatet låter friskt og litt annerledes.
Hvilke låter har du et spesielt forhold til fra platen?
Den første låten jeg tenker på da er tittelsporet «Ein aen gong». En låt jeg egentlig skrev på engelsk da jeg var 14 år. Den har liksom vært med hele veien, men jeg skrev den på norsk først nå i januar. Det var på en måte en låt som ble en katalysator for en veldig god skriveprosess for min del. Lars Eirik og jeg gjorde låten live med kun vokal og Hammond-orgel, og dro i studio og spilte den inn på samme måte uken etter. Vi lagde også en video til låten som vi synes fanget nerven på en god måte. Låten «Eg kan venta» er også en spesiell låt for meg. Jeg hadde skrevet teksten, gikk opp på skriveloftet mitt og trykket egentlig bare på rec. Låten ble til på de fire minuttene den varer. Personlig var det en god og viktig låt for meg å skrive. I studio fikk den også bare være akkurat som den var. Vi spilte den inn live og Odin la på et fantastisk kor i etterkant.
Hvordan vil du beskrive deg selv og hva liker du å gjøre på fritiden?
Oj. Jeg tror jeg vil beskrive meg selv som en aktiv person i hvert fall. Jeg er glad i å jobbe og ha forskjellige prosjekter, og ikke like god til å ikke gjøre noen ting. Jeg trives veldig godt med å være i en god, kreativ prosess og elsker å være i studio. Liker å skape noe nytt sammen med bra folk. Jeg trives mindre med den andre delen av artisteriet, som eksponeringen, det å skulle selge sitt eget produkt. Jeg tror jeg er en slags 50/50 blend av introvert og ekstrovert. På fritiden trives jeg aller best sammen med 3-åringen min uti skogen på eventyr.
Hvordan og når startet det for deg med musikk og sang, og hva er din musikalske bakgrunn?
Musikk og sang har vært der siden jeg var liten. Jeg har vokst opp i en musikalsk aktiv familie, og det var naturlig å sitte med pappa å spille piano og synge. Han og mamma introduserte meg for norske visesangere som Halvdan Sivertsen og deres gamle helter som Chicago og Simon & Garfunkel. Storebror var trommis og kjøpte CD-er til meg. Den første jeg fikk var The Beach Boys med «Pet Sounds» husker jeg. Jeg gikk i kor som storesøster dirigerte og spilte tverrfløyte som henne. Låtskrivingen begynte i trettenårs-alderen, egentlig i stedet for å skrive dagbok. Jeg har alltid likt og vært fascinert av prosessen det er å skrive en låt.
Kan du fortelle litt om en av dine beste opplevelser fra en av dine liveopptredener?
Egentlig må det bli release-konserten vi hadde hjemme i Haugesund i helgen. Det føltes bare så fint å få presentere det vi har jobbet med, og vi koste oss glugg.
Har du noen musikalske forbilder eller inspirasjonskilder?
Ah, det er mange. Jeg er jo vokst opp med Vamp som en slags soundtrack. De har liksom alltid vært med. Da jeg var ungdom og begynte å skrive hørte jeg mye på Lene Marlin. Det tunge og dystre puttet inn i poplåter appellerte til meg. Gode tekster inspirerer meg alltid, fra Tom Roger Aadland, Frida Ånnevik og Leonard Cohen, for å nevne noen. Jeg blir inspirert av kule produksjoner og fine lyder. Låter som tar meg et sted og som ikke slipper før de er ferdig. Det kan være instrumentelle ting som Bèla Fleck eller Nils Frahm, eller bra låter uavhengig av sjanger egentlig, fra artister og band som Dolly Parton, Taylor Swift, The Cardigans og Jan Eggum.
Det er mye bra norsk musikk om dagen – hva liker du å høre på for tiden?
Den første jeg tenker på da er Emilie Nicolas, en artist jeg har fulgt siden hun gjorde en finfin versjon av låten «Pstereo». Hun bruker stemmen som instrument på en kul og uredd måte, det oppleves så frigjort og likevel kontrollert. Jeg synes produksjonene er store men likevel nære. De er spennende og krever lytting. Låten «Feel Fine» traff meg rett i magen første gangen, samme med «Oh Love».
Hva er det sprøeste eller mest spesielle du har opplevd så langt som artist?
Det absolutt rareste må ha vært da vi dro på dagstur til New York for å ha showcase for L.A. Reid. Det hele ble bare en surrealistisk og sær opplevelse, der han kom gående inn i det gigantiske kontoret vi satt og ventet i. Fulgt av et slags kvinnelig entourage. Vi spilte et par låter for han, og så spurte han om gitaristen og jeg var søsken og hvordan det var å bo på Island. Så var egentlig det møtet historie. Vi hadde god tid til å le hele veien hjem da, i det minste.
Hvilket sted i Norge drømmer du om å spille på, og hvilken scene har overrasket deg mest?
Ah, jeg har jo så vidt begynt. Det er så mange steder man skulle spilt. Det hadde vært ordentlig fint å få kommet seg på en skikkelig Norges-turné rett og slett!
Vi spilte på Ogna Scene nå nylig. Jeg hadde skjønt det skulle være fint der, men ble likevel så overrasket over egenarten og sjarmen. Et sted man slappet av med en gang man kom inn døren.
Hvordan har hele Covid19-perioden fortonet seg for din del, og hva er dine musikalske planer for resten av 2020 og 2021?
Perioden har stort sett gått med til å spille inn plate, og jeg hadde lite som måtte avlyses. Har ingenting å klage over i så måte, men synes det er forferdelig å høre om alle som berøres så beinhardt av dette her.
Planene videre for 2020 og 2021 er å spille så mye live som mulig, og forhåpentlig få spredd platen i en litt større radius.