Den ekstremt talentfulle filmkomponisten Eirik Myhr avslører sine norske favoritter.
I forbindelse med vår fyldige dekning av spillefilmen «Los Bando», har turen nå kommet til filmens musikalske hjerte. Eirik Myhr har filmer som «Bestevenner» og «De tøffeste gutta» på samvittigheten (for sistnevnte vant han også NOPA´s Music Award i 2013). Katalogen hans inneholder dessuten legendariske produksjoner som «Peer Gynt» og «Brørne Løvehjerte», så man kan trygt si at «Los Bando» har hatt ekstremt gode forutsetninger for å tegne et såpass herlig bilde av norsk musikk som den har gjort. I soundtracket til «Los Bando» hører vi en musiker med et enormt register; fra det klassisk filmatiske uttrykket til punk, fra trekkspill og samtids-toner til Scooter-aktig 90-talls techno.
At vi snakker om en begavet musiker er åpenbart, så vår nysgjerrighet ble snarest dratt i retning av hvordan Eirik ser og hører dagens norske musikklandskap fra sitt ståsted. Vi utfordret han til å snekre sammen sin personlige 20+5 toppliste for å få innsikt i hans musikalske smak og han tok seg også god tid til å utbrodere i vårt intervju, som du kan lese under videoen.
Composer Showreel: Eirik Myhr
Norsk musikk er i vinden som aldri før og innenfor svært mange sjangre gjør norske musikere seg bemerket nasjonalt og internasjonalt. Hvordan vil du beskrive ditt forhold til norsk musikk og hvilken norsk artist/band setter du aller høyest?
Jeg har alltid laget musikk, og alltid hørt på musikk, og når jeg tenker tilbake på det, har nok en stor andel av musikken vært norsk. Ikke nødvendigvis av noen annen grunn enn at det lages ufattelig mye bra musikk i Norge. Jeg husker bilferiene vi dro på da jeg var liten – i kassettspilleren surret alt fra Jon Eberson Group til Øystein Sunde. Så jeg ble godt indoktrinert med relativt stort musikalsk spenn fra tidlig alder. Noen år senere, på musikklinjen på Vinstra videregående, var jeg lidenskapelig opptatt av særegne rockeband som Motorpsycho og Seigmen. Jeg ble veldig inspirert av at Motorpsycho kunne gi ut alt fra støymetall-epos til fiktiv westernfilm-soundtrack – så lenge de selv syntes det var kult. Dette var akkurat rundt årtusenskiftet, og gjengen jeg spilte i band med da var ivrige tilhengere av den nye norske elektronikainspirerte jazzen som var i ferd med å oppstå, anført av bl.a. Bugge Wesseltoft, Wibutee og Jaga Jazzist. Min peak som jazzmusiker var på en lastebil-scene under Dølajazz 2000, med det hippe musikklinjebandet ISME, ikke helt uinspirert av denne bevegelsen. Først noen år etter videregående begynte jeg å bli mer oppmerksom på all den bra popmusikken som også lages her i landet – det var ikke helt innafor å like pop på musikklinjen, så denslags måtte jeg vente med til jeg ble litt mer voksen. Jeg er gjerne litt ekstra svak for den musikken som balanserer mellom pop og noe mer eksperimentelt. En slik plate som jeg husker jeg fikk helt hakeslepp av var Anja Garbarek sin «Smiling & Waving» fra 2001. Det er en sånn plate som krever at du setter deg ned og faktisk lytter til hele greia. Jeg har nok alltid hatt en dragning mot artister som stadig streber etter å gjøre noe nytt, og gå i en litt annen retning hver gang de gir ut album.
Det er helt umulig for meg å plukke ut én artist jeg setter høyest – det er så uendelig mye å ta av, og jeg endrer også mening så fort at jeg bør for min egen del ikke siteres på noe sånt. Men en norsk artist jeg føler er i en helt egen klasse, og som fortjener bøttevis med anerkjennelse nasjonalt og internasjonalt er Susanne Sundfør. Hun er en fullstendig kompromissløs kunstner og klarer på en eller annen merkelig måte samtidig å være en stor kommersiell artist. Det i seg selv er ganske unikt, og i tillegg er hun en ekstremt spennende komponist, låtskriver og produsent. Spesielt albumene «The Brothel» og «The Silicone» Veil er en opplevelse fra begynnelse til slutt.
(Artikkelen fortsetter under videoen)
Susanne Sundfør – The Brothel
Som filmkomponist har jeg også for alvor sperret opp ørene for katalogen til Edvard Grieg. Da snakker jeg ikke nødvendigvis om «greatest hits», men også de verkene som ikke spilles like mye. Den mannen lagde time etter time med tåredryppende vakker musikk, og noe av det var svært forut for sin tid. Hans opusliste er en gullgruve av inspirasjon! Anbefaler å skaffe CD-boksen med alle orkesterverkene, den versjonen med Bergenfilharmonien og Ole Kristian Ruud, eller den med Malmö og Bjarte Engeset. Jeg kunne egentlig laget en egen Grieg-spilleliste. Bare å si ifra.
I filmen kan man si at klimaks nåes når Los Bando Immortale skal opptre på en viss konsert. Hvilken konsertopplevelse har gjort størst inntrykk på deg personlig?
Under studietiden min i Trondheim første halvdel av 2000-tallet pleide jeg og en vennegjeng hvert år å gå på julekonsert med «The Source: of Christmas». Det var like fantastisk hver gang. En episk kollasj av respektfullt maltrakterte julesanger, fremført av et gigantensemble med toppklasse-musikere fra Norge og Egypt – det låt helt ulikt alt annet. Jeg kan trekke frem både den svært vakre og begravelsesaktige tromboneversjonen av «O Helga Natt», og en helt ubetalelig versjon av «White Christmas» som sklir sømløst fra glætt storbandjazz og over i Schönberg-aktig atonal, improvisert opera – hysterisk morsomt og ekstremt imponerende – og disse konsertene varte gjerne i 3 timer uten stopp. Det er en del år siden jeg har fått med meg disse konsertene nå, og jeg tror også de har hatt en liten pause, men håper de kommer sterkt tilbake.
Du har satt sammen din personlige 20+5 spilleliste. Hvis vi ber deg trekke frem en spesiell sang fra listen, gjerne en sang du har “båret med deg i flere år” -hvem velger du?
Takk for utfordringen. For en «albumpurist» som meg er det med spillelister litt vanskelig, men jeg har tatt fatt på oppgaven med det dypeste alvor, og hatt det moro med å lage den. Jeg har tatt med et knippe artister og band som er viktige for meg og som jeg synes fortjener masse oppmerksomhet. Jeg har også (inspirert av Hans-Erik Dyvik Husby) krydret den med 5 av mine egne låter – hovedsakelig musikk fra film og teater – som instrumentale interludier mellom de andre låtene.
Hvis jeg skal trekke frem én låt som jeg digger spesielt mye akkurat i dag, så blir nok det «Foreign Bodies» av Lucy Swann. Jeg synes hun er en fantastisk artist, og jeg digger førstealbumet hennes «La Petite Mort» fra 2010. Hun har kanskje Norges kuleste stemme, og perkusjons-soundet hennes er noe som inspirerer meg spesielt mye. «Foreign Bodies» er første single fra det nye albumet som nettopp ble sluppet, og som jeg gleder meg til å dykke dypere ned i. Så jeg har med andre ord ikke hatt med meg akkurat denne låten i flere år, men jeg mistenker at jeg kommer til å bære den med meg i mange år fremover. Et mesterverk av en låt, fra den rå vokalen til den utsøkte produksjonen med det sinna fuzzete pre-refrenget og hvordan låten åpner seg inn i det svære og uimotståelige refrenget. Ikke en eneste detalj i lydbildet er overflødig – alt som er der, MÅ være der. Et artig sammentreff er forøvrig at både Lucy og jeg har laget teatermusikk på Det Norske Teatret, og omtrent samtidig – jeg med «Brørne Løvehjarte» og hun med «Hamlet»!
Lucy Swann – Foreign Bodies
