Fra brutale overlevelseshistorier til surrealistiske mesterverk; vi har samlet årets mest uforglemmelige filmer. Her er 5 filmer fra 2024 du bør se!
2024 ble et år fylt med filmer som både overrasket og engasjerte. Fra storslåtte spektakler til intense karakterdramaer, har vi sett historier som satte seg fast i hodet, i kroppen, i samtalene vi hadde etterpå. Noen filmer trollbandt oss med visuelle bragder, andre grep oss med rå menneskelighet.
Vi har plukket ut de filmene vi mener lever videre. Ikke bare som gode opplevelser, men som noe mer. Historier som blir værende, karakterer vi ikke klarer å slippe taket i. Dette er filmene fra 2024 du bør få med deg, rekkefølgen er tilfeldig.
- “Poor Things”: Yorgos Lanthimos’ surrealistiske mesterverk
Med «Poor Things» har den greske regissøren Yorgos Lanthimo hevet listen for hva surrealistisk film kan være og skapt et av årets mest tankevekkende og visuelt oppsiktsvekkende verker. Selv om filmen teknisk sett hadde premiere på tampen av 2023, var det først i 2024 at filmen virkelig traff det store publikum og tok verden med storm.
Vi møter Bella Baxter, spilt med rå energi og grenseløs nyansering av Emma Stone. Bella, gjenopplivet av den eksentriske vitenskapsmannen Dr. Godwin Baxter (Willem Dafoe), foretar en reise gjennom denne surrealistiske verdenen – og gjennom seg selv. Hennes nye liv er en utforskning av frihet, begjær og hva det betyr å være et menneske, på godt og vondt. Emma Stone er hjertet og sjelen i filmen. Hennes Bella er en levende kontrast av barnlig uskyld og voksende selvbevissthet. Stones evne til å formidle karakterens transformasjon – fra naiv undring til selvstendig styrke – er en prestasjon som ikke bare bærer filmen, men hever den til noe eksepsjonelt. Rollen er risikabel, grenseløs og fullstendig hypnotiserende.
Lanthimos leverer eksepsjonelt på det visuelle planet med sitt sedvanlige skarpe blikk for det absurde. Produksjonsdesignen i «Poor Things» er en drøm (eller kanskje et mareritt) som mikser viktoriansk gotikk med steampunk-inspirert fantasi. Hver scene er et maleri, fylt til randen av detaljer, tekstur og en fargesymfoni som krever et våkent, og ikke minst åpent sinn. Men det er ikke bare det visuelle som gjør filmen bemerkelsesverdig – det er dens tematikk. Lanthimos mesterverk er utvilsomt en radikal kommentar om frihet og egenkjærlighet, innpakket i en historie som er både rørende og utfordrende. Dette er en film som utfordrer sitt publikum, og står i grell kontrast til den strømlinjeformede og forutsigbare underholdningen som ofte dominerer markedet. At filmen våger å skille seg voldsomt ut rent visuelt, eller at den behandler temaet feministisk oppvåkning på den måten den gjør, har forutsigbart nok ført til klam pushback og fordømmelse fra visse miljøer. Med andre ord; dette er selvfølgelig ikke en film for alle. Den er sær, den er provoserende, og den bør absolutt ikke sees dersom man kun er ute etter litt hjernedød underholdning for å drepe litt tid.
Hvis du derimot er åpen for grenseløs kunst, setter pris på det utfordrende og fortsatt kan leve deg inn i en forestilling om at magi eksisterer, er «Poor Things» en hypnotiserende opplevelse som setter seg i kroppen i lang, lang tid.
2. “The Substance”: en grotesk, provoserende kritikk av Hollywood
Coralie Fargeat utfordrer både nerver og normer med «The Substance», en film som maler et mørkt og groteskt bilde av Hollywoods ungdomsfiksering. Med Demi Moore i sin absolutt modigste rolle til dags dato, følger vi Elisabeth Sparkle, en aldrende skuespiller som i desperasjon etter relevans tyr til et mystisk serum. Resultatet er en yngre, mer energisk klone av henne selv, mesterlig spilt av Margaret Qualley.
Historien utvikler seg til en brutal maktkamp mellom Elisabeth og hennes egen skygge – en satirisk kommentar til en industri som forherliger ungdom på bekostning av alt annet. Her må også nevnes Dennis Quaid, som gjør en liten rolle stor, der måten han fortærer mat på gir deg fysisk ubehag og får deg til å reflektere over vårt (på mange måter) absurde samfunn. Fargeat balanserer skrekk og satire, der sinnsyke effekter forsterker filmens ubehagelige, men hypnotiske uttrykk. Spesielt mot slutten tar det hele fullstendig av og blir fascinerende frastøtende i sin grandiose avslutning.
Filmen har splittet kritikere og publikum. Noen ser den som et modig oppgjør med skjønnhetsindustriens giftige idealer, mens andre blir støtt av dens eksplisitte innhold. Uansett skaper «The Substance» reaksjoner – og det er nettopp dette som gjør den så kraftfull.
3. “Skywalkers: A Love Story” – et svimlende portrett av kjærlighet og risiko
I dokumentaren «Skywalkers: A Love Story» tas vi med inn i den halsbrekkende verdenen til Angela Nikolau og Ivan Beerkus, et russisk par kjent for sine ulovlige klatrestunts på noen av verdens høyeste bygninger. Deres lidenskap for ekstreme høyder blir også en historie om kjærlighetens styrke og sårbarhet, og filmen utforsker hvordan deres forhold balanserer på grensen mellom hengivenhet og livsfare.
Regissørene Jeff Zimbalist og Maria Bukhonina kombinerer spektakulære opptak med intime skildringer av parets liv. Dokumentaren byr på intense scener fra deres forsøk på å klatre Merdeka 118, verdens nest høyeste skyskraper, og gir samtidig et sjeldent innblikk i en subkultur som drives av adrenalin og grenseløs dristighet.
«Skywalkers: A Love Story» er en opplevelse som holder deg på kanten av setet med mer eller mindre konstant klump i magen. Filmen lykkes eksepsjonelt godt i å leve i spennet mellom nerverpirrende og luftige ambisjoner på den ene siden, og gir oss bakkekontakt med det nære og mellommenneskelige i neste omgang. Spesielt mot slutten av filmen tvinnes disse elementene tettere sammen og man nærmest kveles av spenning og beundring for hva mennesker er i stand til.
4. “La Sociedad de la Nieve” – en gripende skildring av menneskelig utholdenhet
«La Sociedad de la Nieve» tar oss med til Andesfjellene i 1972, hvor et uruguayansk rugbylag står overfor en tilnærmet umulig kamp for overlevelse etter at flyet deres styrter. Isolert i et ugjestmildt landskap må de overlevende kjempe mot kulden, sulten og egne moralske grenser for å overleve. Regissør J.A. Bayona leverer en visuelt imponerende og emosjonelt rå film som gir en dyp forståelse av menneskelig styrke og sårbarhet.
Gjennom intense bilder av Andesfjellenes skjønnhet og brutalitet, kombinert med meget sterke skuespillerprestasjoner, skildrer filmen de ekstreme valgene som oppstår i møte med den tilsynelatende sikre død. «La Sociedad de la Nieve» balanserer perfekt mellom håp og desperasjon, som gjør at denne historien virkelig føles på kroppen (og i psyken) fremfor å kun å observeres.
Med sin brutale ærlighet og gripende tematikk er dette en film som fascinerer, men som også etterlater varige inntrykk. Følelsen av klaustrofobi, isolasjon og desperasjon er påtrengende. Dette er absolutt ikke en popcorn-film, «La Sociedad de la Nieve» er ikke for alle, den bør sees når man føler seg klar for det. Er man derimot klar og villig til å leve seg inn i denne utrolige historien, er dette en ufattelig sterk påminnelse om menneskelig utholdenhet, samhold og kjærlighet.
5. «Dune: Part Two” – en visjon så storslått at den sluker deg helt
“Dune: Part Two” er en film som trekker deg inn, svelger deg hel og fyller deg med sand og storm. Denis Villeneuve bygger videre på første del, men lar denne gang Arrakis føles enda mer levende, som en organisme som puster under føttene til de som våger å krysse den. Storslåtte kamper rulles ut, politiske spill veves sammen i mørke korridorer og midt i det hele: Paul, spilt med intensitet av Timothée Chalamet. Han er både frelser og forræder, en mann fanget i andres visjoner om hvem han må være. Zendaya som Chani får endelig mer plass, og relasjonen mellom henne og Paul tilfører filmen en høyst nødvendig menneskelighet.
Men det er ikke bare karakterene som løfter filmen helt opp, det er alt. Det visuelle suger deg inn, lydbildet hamrer deg i brystet, sandormene reiser seg fra dypet med en kraft som føles nesten religiøs.
Når filmen er på sitt mest intense, mest storslåtte, begynner den også å miste litt av seg selv. Noen øyeblikk føles mer som en parade av spektakulære bilder enn en historie som puster og lever. Når det er sagt; filmen byr på årets mest overveldende visuelt visjonære kraftpakke og er totalt umulig å ignorere.