Fredag 15. mai ga den Oslo-baserte trioen Dim Gray ut låten «Light Anew» som er denne «Ukens single» på NPS Music, og som er hentet fra debutalbumet deres, «Flown» som slippes fredag 5. juni.
«Light Anew» er en nydelig ballade med et industrielt og stemningsfullt lydlandskap. Sangen har en hypnotisk og repeterende struktur, samtidig som uttrykket trår i mot et alternativt landskap av strykere, synther, slagverk, klangete gitarer og med en sår og flott vokal. Den komplekse instrumenteringen skaper en sammensatt stemning mellom kaldt og varmt. Teksten skildrer med metaforiske bilder temaene savn og ensomhet.
Dim Gray er en spennende trio som spiller melodidrevne låter i et post-progressivt lydlandskap som vi liker veldig godt. De inkorporerer elementer fra folkemusikk i et moderne sound som ligger i krysningspunktet mellom Radiohead og Fleet Foxes. Et stort og skiftende spekter av lyder og ideer forankres i sårbar vokal og skjelvende gitarer.
Den 8. mai slapp de en flott livevideo til låten «Again». I høst fant Dim Gray muligens rommet med mest klang i hele Oslo – en digger og bekmørk betonghall i Kværnerbyen. Der filmet de en stemningsfull fremføring av åpningslåten på deres kommende album. Sangen er svært dynamisk, og bygger seg opp fra rolig el-piano og vokal til mektige refreng med cello, fiolin, slagverk, el-gitar og synth. Med stillhet som sentralt virkemiddel er «Again» dunkel barokkpop med nikk til Susanne Sundfør, Agnes Obel og Steven Wilson.
Foruten medlemmene Oskar Holldorff (vokal, tangenter), Håkon Høiberg (gitar) og Tom Ian Klungland (slagverk, synth), medvirker Elisabeth Turmo på fiolin og Sunniva Shaw Of-Tordarroch på cello. Videoen er filmet og klippet av Karstein Grønnesby, og lyden ble fanget opp av Jakob Høydal.
Vi tok en prat med trioen om blant annet den nye singelen, det kommende albumet, drømmeprodusenten deres Lars Horntveth og planene videre fremover.
Gratulerer med den nydelige låten «Light Anew» Kan dere fortelle litt om prosessen rundt låten og hva den handler om?
Tusen takk! «Light Anew» er en del av en større historie vi forteller i det kommende debutalbumet vårt, «Flown». Albumet handler om savn og ensomhet, og i «Light Anew» opplever jeg-personen en slags aksept over å ha mistet det som har betydd mest for ham.
«Light Anew» er en låt vi har spilt i bandet lenge – vi har til og med spilt den inn to ganger tidligere, men vi har aldri gitt den ut før nå. I sin første form var den seig og ikke konsis nok, men det lå noe fint i bunn. I prosessen med dette albumet har vi økt tempoet og omarrangert sangen ganske dramatisk. I og med at vi har jobbet med denne låten i et halvt tiår er vi nok spesielt knyttet til den.
Kan dere fortelle litt om lydbildet i låten?
Musikalsk er «Light Anew» basert på to gitartoner og en enkel vokalmelodi. Rundt disse har vi bygget opp et ganske elektronisk arrangement, men sangen får flere og flere organiske instrumenter etter hvert som den bygger seg opp. Den begynner sparsommelig, men vokser seg stor og sterk til slutt. Vi har med tre musikere i tillegg til oss selv på låten: Robin Kirknes Andreassen på bass, Ellen-Martine Gismervik på cello og Elisabeth Turmo på fiolin. I likhet med resten av albumet er låten mikset av Matt Dougherty og mastret av Morgan Nicolaysen.
Hva er det spesielle i Dim Gray sitt musikalske univers?
Vi er tre medlemmer med veldig forskjellig smak, og krysningspunktet er smalt og definert. Vi føler oss ikke helt hjemme i noen sjanger, men har etter hvert slått oss til ro med å si at vi spiller en slags post-prog – musikken er ganske progressiv i natur, men låter ikke som klassisk 70-talls prog. Lydbildet er gjerne dunkelt, melankolsk og ispedd en dose folkemusikk.
Hvordan har det siste året vært for dere musikalsk sett?
Det siste året har først og fremst blitt brukt på å ferdigstille debutalbumet. Dette er et album vi har jobbet med i tre-fire år. Å sende det av gårde, først til miks, så til master og til slutt til strømmetjenester kjennes veldig rart og fint.
De færreste har nok hørt om dere. Hvem er Dim Gray og hvilken musikalsk bakgrunn har dere?
Dim Gray er Oskar Holldorff på tangenter og vokal, Håkon Høiberg på gitar og vokal, og Tom Ian Klungland på trommer og vokal. Vi kommer fra hver vår krok, og møttes i 2012 da vi startet på bachelor i populærmusikk på NISS. Vi har med oss ganske ulik musikalsk bagasje; Tom Ian har bakgrunn i black metal og ganske ekstrem musikk, Håkon har vokst opp med rock, blues og folk fra 60- og 70-tallet og Oskar har drevet mest med alternativ rock, post-prog og filmmusikk.
Har dere noen musikalske forbilder eller inspirasjonskilder?
Det at vi har så forskjellig bakgrunn gjør at vi ikke har en tydelig mal å forholde oss til, og det er nok en viktig grunn til at det er vanskelig å plassere oss i en sjanger. Hver av oss tar inn sine egne referanser, som smeltes sammen til det som blir lyden av Dim Gray. Dette ble tydelig da vi lagde hver vår spilleliste til Dim Grays artistside på Spotify, og oppdaget at det så å si ikke var noe overlapp mellom listene – men det er kjedelig å svare “ingen” så vi har valgt oss ut to hver.
Tom Ian: Det er mange å ta av, men det må bli Anika Nilles og Emperor. Jeg vokste opp med musikk fra band som Eagles, Dire Straits, ELO og Pink Floyd. I tenårene forsket jeg på hardere musikk og stoppet ikke før jeg landet på black metal. Norske Emperor var et band som spesielt fanget oppmerksomheten min. Musikken er intrikat og preget av uortodokse melodiføringer og heftig bruk av synth, og benytter i tillegg akkordprogresjoner som absolutt ikke er vanlig i denne sjangeren. Anika Nilles er en tysk trommis som de siste årene virkelig har slått seg opp og frem, bokstavelig talt. Hun spiller utrolig smakfullt, er virkelig en komplett trommis og har i stor grad skapt sin egen karriere gjennom først og fremst å være en dyktig trommis og låtskriver.
Håkon: Tror jeg sier Paul Simon og Mark Knopfler. Ble spilt masse forskjellig musikk hjemme da jeg var liten, men var noe med dem som satte spor. Paul Simon må være en av mine favoritt-låtskrivere. Kombinasjonen hans med solide melodier og kompleks instrumentering gjør musikken utrolig spennende. Jeg er også fan av måten han kontinuerlig fornyer uttrykket sitt gjennom karrieren og tekstene så klart. Mark Knopfler har nok formet spillemåten min som guitarist, og tror jeg har plukket det meste av han. Selv spiller jeg ikke med plekter, så jeg kan identifisere meg med måten han lager riff og melodier. Godt å ha forbilder som han.
Oskar: Steven Wilson og Kevin Moore. Begge disse to driver med masse forskjellige greier, stort sett innenfor post-prog-sjangeren. Steven Wilson var grunnleggeren og de facto lederen av favorittbandet mitt Porcupine Tree, og har nå sitt eget soloprosjekt som jeg også er stor fan av. Jeg fikk æren av å intervjue han for GAFFA i London i 2017, og det var spesielt å intervjue en av mine aller største helter. Det er en klisjé, men jeg trodde han skulle være høyere. Kevin Moore er mest kjent som den første keyboardisten i Dream Theater, men han er også den ene halvparten i bandet O.S.I., som blander metall med lavmælt elektronika på en unik måte. Han jobber nå med å reetablere solo-prosjektet Chroma Key ved hjelp av en liten kjerne av fans på Patreon.
Det er mye bra norsk musikk om dagen – hva liker dere å høre på for tiden?
Det er så mye bra. Det er en del band i undergrunnen vi liker, ofte fra samme miljø som oss. Noen eksempler er Mønevann, Kalandra, Delvoid, Spurv og Benedikt. Simen Mitlid slapp ny låt på fredag som heter Birds, den har en helt fantastisk fin tekst. I tillegg må vi jo gi en shoutout til brødrene våre i De Ubrukelige og Duvel. Av mer etablerte band og artister vi liker er for eksempel Susanne Sundfør, Gazpacho, Bendik, Moddi, Ane Brun, Ihsahn, Aiming for Enrike, Posthum og Emilie Nicolas.
Hva er det sprøeste eller mest spesielle dere har opplevd så langt som band?
Overraskende mange mener at Håkon og Oskar ser helt like ut (??), så da vi begynte å henge i det samme miljøet fikk vi ofte skryt for hverandres konserter. Situasjonen bedret seg ikke akkurat da vi begynte å spille sammen. Etter hvert har vi innsett nederlaget, og takker og smiler hver gang vi får ris eller ros for den andres opptredener.
Kan dere fortelle litt om en av deres beste opplevelser fra en av deres liveopptredener?
Vår mest positive liveopplevelse var nok den første konserten vi spilte, våren 2013. Vi var et ferskt band med bare noen få øvinger og et knippe hjemmesnekrede låter i beltet, og responsen vi fikk var over all forventning. Da skjønte vi fort at dette var noe vi skulle fortsette med. På konserten avsluttet vi med låten «Black Sun» som er den første sangen som vi skrev sammen, og som fortsatt er en av våre sterkeste låter. Den har overlevd tidens tann med bare noen små forandringer, og er siste sporet på det kommende albumet.
Hvis dere kunne jobbe med en norsk musiker, død eller levende, hvem ville dere valgt?
Lars Horntveth. Albumene som han produserte for Susanne Sundfør er noen av våre personlige favoritter. I tillegg synes vi også at Jaga Jazzist og den nye trioen Amgala Temple er fett. Han lager geniale arrangementer og lydbilder og hadde passet perfekt til vårt uttrykk.
Det følger en anekdote med dette svaret. I 2016 deltok vi av en eller annen grunn i finalen på Union Blues Cup på Notodden, som eneste deltagende band som ikke spilte noe som i det hele tatt kunne minne om blues. En av dommerne var trommisen Henrik Maarud, og under “Dim Gray” hadde han skriblet på notatblokken sin i store bokstaver: “RING LARS HORNTVETH!” Dette syntes vi var litt mystisk, så vi brukte lang tid på å få tak i Henrik for å spørre om han kanskje hadde litt kontakt med Lars Horntveth og kunne trekke i noen tråder. Da vi til sist kom i snakk med Henrik så var i grunn hele greia bare at han syntes musikken kunne hatt godt av litt Horntveth-ifisering, men det ble dessverre bare med drømmen for denne gang- men han er definitivt en vi kan tenke oss som produsent en vakker dag.
Kan dere nevne et stk. guilty pleasure eller en pleasure hver?
Tom Ian: RuPaul’s Drag Race – tidenes beste realityserie – morsomt, ærlig og sinnsykt engasjerende. Mange av disse gutta kjemper en veldig viktig kamp for homofiles rettigheter gjennom drag. Fruen og jeg skal, hvis alt går etter planen, på RuPaul-show her i Oslo i juni.
Oskar: A Thousand Miles av Vanessa Carlton. Vokalstilen og albumcoveret bærer tydelig preg av å være fra år 2000, og albumtittelen er Be not Nobody. Grøss. Men for en låt! Får gåsehud hver gang jeg hører på den. Pianoriffet, trommene, stryker-arret, alt er fett.
Håkon: Dance Monkey av Tones and I. For en stund siden sjekket jeg noen spillelister på Spotify, så hørte jeg den sangen. Veldig catchy! Aner ikke hva som skjedde, ble bare fanatisk hengt opp i låten i flere dager. Føltes bra å være hipp for en gangs skyld.
Artister blir berørt av corona-viruset med tanke på å bl.a. holde konserter osv. Hvordan berører dette dere personlig, og hva gjør dere for å få dagene til å gå?
Situasjonen har gjort at releasekonserten blir digital i stedet for fysisk i første omgang, mens konserten vi hadde planlagt på Belleville-scenen til Cosmopolite i Oslo utsettes til høsten. Vi bruker tiden på å jobbe med nye låter, planlegge livestream, og selvfølgelig på å slippe singler, videoer og album. Oskar leser Slaughterhouse-Five og anbefaler den varmt, Håkon binger tv-serien Community nok en gang, og om du har veldig mye ledig tid kan du gjøre som Tom Ian foreslår og se alle filmene i MCU i kronologisk rekkefølge.
Dere slipper snart debutalbumet, «Flown». Kan dere fortelle litt om det?
Flown er et slags konseptalbum med kun én karakter – det er en reise som foregår i en persons hode, og handler om savn, lengsel og ensomhet. Mange av sangene tvinner seg sammen, og en del temaer og bilder går igjen. Det er kanskje et uvanlig langt album for 2020 med sine 52 minutter, men vi varierer hele tiden uttrykk, stemning og intensitet for å holde det spennende og friskt. Vi håper vi har truffet en balanse hvor du stadig blir overrasket over hvilke vendinger albumet tar første gang du hører på det, samtidig som det føles helhetlig.
Arbeidet med albumet har tatt tre-fire år – både på grunn av lengden på albumet, og fordi vi har gjort det aller meste på egen hånd. Først spilte vi inn hele albumet som en demo på øvingsrommet. Så skulle vi spille inn alt “på ekte”. Dette inkluderte innleiing av utstyr, hjemmelagde molton-telt og frustrerte forsøk på å EQ-e ut Pokémon-sangen fra partybandet vegg i vegg. Noen ting – for eksempel trommer og vokal – måtte spilles inn en tredje gang, fordi vi rett og slett ikke fikk til god nok lydkvalitet på øvingsrommet. I stedet for å betale for et studio gjorde vi en fin deal med Leif Johansen i Stable Studios, hvor vi arrangerte strykere til noen av hans artister i bytte mot studiotid. Med hans hjelp låt opptakene endelig bra nok på tredje forsøk.
Hvilke andre planer har dere videre i 2020?
Vi kommer til å gjennomføre en livestreamet releasekonsert rett etter at albumet gis ut, og vi planlegger også en akustisk livestream senere i sommer. Vi satser på en forsinket fysisk releasekonsert i oktober. Ellers er planen å jobbe mot noen nye singler, og prøve å få gitt ut en eller flere på tampen av året. Av en eller annen grunn har vi fått skrevet masse melankolske sanger om ensomhet den siste tiden.