Med Daniel Herskedal, Eyolf Dale og Helge Norbakken sitt femte album «Movements of Air», markerer de ikke bare ti år sammen som ensemble, men også et tiår med grenseløs musikalsk utforskning.
Dette er ikke bare en utgivelse, men en feiring av kreativitet, samspill og den unike kjemien mellom tre av Norges mest fremtredende musikere.
«Movements of Air» er et album som puster, hver tone lever, vibrerer og svever som vinden gjennom åpne landskap. Herskedals dype, resonerende tuba og basstrompet skaper grunnlaget, mens Dales poetiske pianospill og Norbakkens oppfinnsomme perkusjon fletter seg sammen i en kompleks, men likevel organisk lydvev. Resultatet er musikk som både griper og frigjør, og en kraftfull påminnelse om luftens utemmede bevegelser og menneskets lengsel etter frihet.
Låtlistens titler forteller også sin egen historie; The Olive Branch, The White Flag, Peace River Crossing, We Belong to Each Other og Change som alle er vitnesbyrd om fred, forsoning og håp i en tid preget av konflikt og usikkerhet. Herskedal beskriver albumet som en oppfordring til å finne nye krefter, nye tankesett og løsninger, og en invitasjon til å puste nytt liv inn i våre kollektive drømmer om en bedre verden.
Gjennom hundrevis av konserter, albuminnspillinger og samarbeid med alt fra strykekvartetter til arabiske solister, har Herskedal, Dale og Norbakken formet et musikalsk språk som sprenger sjangergrenser. Dette er lyden av tre musikere som ikke bare spiller sammen, men som virkelig lytter til hverandre, og som utfordrer, overrasker og inspirerer. Deres unike evne til å spille hverandre fri, utfordre konvensjoner og samtidig bevare en sterk kollektiv identitet har gjort dem til en av Europas mest spennende jazztrioer.
Med en fersk Spellemann-nominasjon for «Årets Internasjonale Suksess» i baklommen, står trioen nå klare for sitt neste kapittel på det legendariske britiske plateselskapet Edition Records. Opplev ti år med musikalsk magi, og la deg forføre av lyden av «Movements of Air».
Vi tok en prat med Daniel Herskedal om blant annet albumet, trioen og 10års jubileet.
Gratulerer med 10 års jubileum. Albumet «Movements of Air» har en sterk visuell og sanselig tittel. Hvordan kom denne ideen til og hvordan speiles den i det musikalske uttrykket?
Takk! Tittelen «Movements Of Air» er et trehodet troll. Jobben min er i stor grad å sette luft i bevegelse ved å blåse luft gjennom messingrør. «Movements Of Air» peker også på tidligere utgivelser, som f.eks. «The Mistral Noir», og sist men ikke minst summerer «Movements Of Air» opp titlene på dette albumet. Det trengs skifte og nye krefter inn for at det skal gå bedre med kloden vår.
Nydelig, melodisk og unikt 6/6 – Romsdals Budstikke
Kan du si noe om hvordan dere jobber sammen som trio når dere utvikler nytt materiale, er det mye improvisasjon eller mer strukturert komponering?
Det er en kombinasjon. Som regel jobber jeg med nye komposisjoner og idéer alene, som jeg så tar med på øvinger og turnéer med gutta krutt. Så er det utrolig viktig for meg å ikke låse mine egne idéer og bli for sjefete når jeg skriver til dette bandet. Eyolf og Helge er enorme musikalske kapasiteter, og jeg ønsker at de tar med seg hele sin personlighet og musikalitet inn i min (vår!) verden. Da må det også være rom og plass til det. Jeg komponerer ikke for tuba, piano og trommer, jeg komponerer for Daniel, Eyolf og Helge. Sånn har vi jobbet siden starten, og jeg tror oppriktig at det er mye av grunnen til at vi fortsatt spiller sammen. Vi er ganske forskjellige musikere, men vi utfyller og beundrer hverandre, og alle føler et eierskap til musikken. Ensemblet går naturlig nok under mitt navn siden jeg skriver musikken og organiserer oss, men når vi er på scenen og i studio er vi likeverdige. Minst!
Musikken deres beskrives ofte som meditativ og storslått. Hvilke musikalske virkemidler bruker dere for å skape denne atmosfæren?
Vi har ganske stort spenn i energi og atmosfære med oss tre, spesielt på konsertene. Vi spiller jo akustisk musikk, og vi rullerer hele veien gjennom hvem som har hvilken rolle. Dynamikk er utrolig viktig for oss, vi pusher grensen overraskende langt ned av og til på konsertene, og da er det jo utrolig deilig å slippe Helge løs så vi kan dundre oss oppover i tempo og dynamikk og skubbe hverandre ut på glattisen. Når vi er i det meditative hjørnet, er kanskje enkelhetens kompleksitet en måte å beskrive virkemiddel på. Jeg liker å manøvrere i stille, vare, gjennomsiktige lydlandskaper der hver tone, hvert slag betyr hele verden. Jakten på slitesterke lydlandskaper, landskaper du har lyst til å være en stund, både som utøver og lytter. Emosjonell ærlighet og energi er også superviktig.
5/6 – iTromsø (Feedback magazine)
Albumet berører globale temaer som krig, klimakrise og håp. Hvordan opplever dere balansen mellom det politiske og det poetiske i instrumental musikk?
Det er jo en fiffig balanse, siden all poesien ligger i et musikalsk uttrykk uten tekst. Jeg lager som regel musikken først, og så kommer titlene til slutt, med mindre jeg skriver for noe helt konkret som teater, film, bestillingsverk med overordnet tema etc. Jeg har en sparringspartner i Erik Johannessen som har hjulpet meg med mange titler på nesten alle albumene de siste 10 årene. Jeg er ikke kjempegod med ord, men jeg brenner jo inne med en del som jeg får ut gjennom musikken. Erik kjenner meg godt og hjelper meg med å finne ut hva jeg egentlig har gått og grunnet på når jeg har laget et album.
Tittelen på flere spor, som «The White Flag» og «We Belong To Each Other», antyder et budskap om fred og fellesskap. Hvordan påvirker slike ideer deres musikalske valg?
Ofte former musikken først, og så kommer tittelen etter hvordan vi har formet musikken. Men da fanger jo bordet når vi først har så tydelige titler. Vi hadde et par runder på det i studio, jeg tror det var på «Civilian Casualties» at feelingen ble litt for sprek. Da måtte vi bryte og lage en plan for å få retning inn i et riktigere uttrykk.
Etter ti år sammen; Hvordan har dynamikken i trioen utviklet seg både personlig og musikalsk?
Det har skjedd veldig mye med oss på 10 år både musikalsk og personlig. Helge var jo allerede en legende da vi startet, mens Eyolf og jeg var på et nokså tidlig stadium i karrieren. Kjernen som vi hadde første gang vi spilte sammen er der enda, men vi kjenner hverandre svært godt musikalsk nå. Vi har et stort repertoar av låter, men et enda større repertoar i samspill – vi har mange flere veier vi kan gå. Alle tre er stort sett konstant aktive i andre prosjekter mellom de gangene vi møtes, og som gjør at vi kan litt mer for hver turné. Alt dette gjør at konsertene fortsatt har masse nerve og spenning, vi utfordrer, overrasker og støtter hverandre og det er masse spontanitet individuelt og sammen.
Despite the minimal instrumental line-up, you remain captivated by how the tuba and the piano of Eyolf Dale seek each other out, challenge, strengthen and sometimes become intertwined in rich harmonies such as in ‘Elements of Harmony 9/10 – Maxazine
Eyolf nevner møtet med Daniel og Helge som noe umiddelbart kraftfullt. Kan dere utdype hva det er som gjør kjemien mellom dere så spesiell?
Jeg tenker det ligger mye i beundringen for hverandre, og evnen til å finne felles retning til tross for at vi i utgangspunktet er nokså forskjellige. Alle tre har en sterk identitet i spillet sitt, en nysgjerrighet, lyst og evne til å gå inn i musikken med kropp og sjel. Alle er sterke ensemblemusikere og solister og kan bære en hel konsert alene, og vi bruker instrumentene på annerledes måter. Det gjør at vi overrasker både hverandre og publikum hver gang, samtidig som det er en ærlighet i bunn. Jeg spurte de to musikerne jeg hadde mest lyst til å spille sammen med den gangen om å være med på en plate. Jeg hadde et håp om et par konserter i tillegg, men så ble det 10 år, 5 plater og hundrevis av konserter. 2025 blir det mest aktive året vi har hatt noensinne!
Dere jobber med et uvanlig instrument-arsenal for en jazztrio. Hvordan påvirker det komposisjon og samspill at Daniel spiller tuba og basstrompet i front?
For meg er dette en helt vanlig besetning, og noe jeg tenker fryktelig lite på. Jeg tenker ikke noe på at jeg spiller tuba eller at dette er et jazzband. Jeg tenker musikk, og så er instrumentene vi spiller verktøyene vi har for å komme oss til det musikalske uttrykket vi ønsker. Vi er alle tre veldig i ett med instrumentene våre, og det er frigjørende for å kunne gå i retninger som nok ikke er så vanlig for våre instrumenter og vår besetning.
Even if the tuba’s role in jazz commonly involves features or solos, it is rare to hear any player handle it with such gentleness and finesse 4/5 – All about jazz
Helge nevner glede i å «forme materialet fra bunnen av». Kan dere gi oss innblikk i én låt hvor det spesielt kom til uttrykk og hvordan den utviklet seg?
Ja, det har jeg vært inne på allerede; det er viktig for meg å la Helge og Eyolf være med å forme komposisjonene mine og gjøre det til sitt eget (vårt!). Jeg har jo idéer om hva Eyolf og Helge kan gjøre når jeg kommer med nye låter, og jeg skriver jo noter, men veldig sjeldent noe til Helge. Det jeg skriver til Eyolf er alltid et utgangspunkt, og ikke ferdig utformet pianostemme.
Et eksempel kan jo være «The Mariner’s Cross» fra albumet «Harbour». Den spilte vi inn i desember 2020, men på grunn av restriksjoner visste vi ikke om vi fikk lov til å gjennomføre før vi faktisk var samlet i studio. Planen var å spille ganske mange konserter med det nye materialet den høsten før vi gikk i studio, men alt var i utlandet og ble avlyst. Derfor ble veldig mye av form og farge og arrangementer på denne platen til på de tre dagene vi hadde i Ocean Sound. Det er kort tid for denne type låter.
Låtskissen jeg hadde sendt til Eyolf og Helge var en nokså lavmælt sak der jeg hadde spilt inn alle stemmer selv på blåseinstrumenter. I studio, med pandemibakteppet og omstendighetene ellers, så var det en del uforløst energi ute og gikk. Det ble «Mariner’s Cross» et offer for, der vi alle fikk lyst til å gjøre en del pålegg, det ble en bygge-låt. Øyeblikket Helge gikk inn i boksen for å legge på ekstra trommer i partiet fra 2:03 og utover var et emosjonelt øyeblikk for meg. Da var vi et sted jeg ikke visste fantes, men som jeg hadde lengtet etter uten å vite det, og de trommene kunne jeg hørt på lenge. Veldig lenge.
Dere har tidligere samarbeidet med alt fra strykekvartetter til arabiske solister. Hvordan tilnærmer dere dere slike musikalske møter uten at det går på bekostning av trioens identitet?
Når jeg har skrevet oss i trioen inn i større settinger, som for eksempel prosjektene vi har gjort med BBC Concert Orchestra og Marinemusikken, så er jeg jo en mye mer detaljert komponist, da må jo alt være mye mer timet og tilrettelagt. Men så passer jeg på å alltid ha partier der vi kan være friere og slippe oss mer løs og spille på trio-soundet. Jeg liker å veksle mellom hvem som er i front – trioen eller orkesteret, og prøve å finne klanger i orkesteret som forsterker og kontrasterer triolyden. Jeg har aldri følt på at identiteten har vært utfordret, det har tvert imot vært kjempespennende og inspirerende å sette trioen i nytt lys, skape kontraster og nye klanger.
Mange av turnésesongene så har vi jo vært mer enn en trio, og en stund var vi kvintett med Svante Henryson/John Ehde på cello og Bergmund Skaslien på bratsj. Maher Mahmoud som solist var først og fremst en forlengelse og bekreftelse av min iver etter å dypdykke i arabisk musikk, og et kjempeinspirerende samarbeid. Så jeg tenker at trioens identitet også har blitt formet av alle disse samarbeidsprosjektene. Senere i år skal vi på en turné i samarbeid med Ensemble Noor (4 strykere), det gleder jeg meg veldig til!
Med en Spellemann-nominasjon for «Årets internasjonale suksess» og utgivelse på Edition Records; hva betyr denne typen anerkjennelse for dere og hva ser dere frem til de neste ti årene?
Alt som skjedde i utlandet i fjor med soloprosjektet, med Paolo Sorrentino sin film «Parthenope» og med Netflix-serien «Chef’s table» er jo ting som gjør at jeg må stoppe opp litt og kjenne etter hva det egentlig var som skjedde. Noen ganger så skjer det ting som er likefullt usannsynlig, overraskende og utrolig inspirerende. Det er også inspirerende at kolleger setter pris på det jeg har gjort, i form av Spellemann-nominasjon.
De neste 10 årene ser jeg egentlig frem til å fortsette som jeg gjør nå. Det har blitt tre album på litt over et år. Det er tett, men det var helt bevisst. Jeg visste at da jeg ble tobarnsfar for et drøyt år siden ville det bli mindre tid, og ikke minst uforutsigbart når det går an å skrive ny musikk. Jeg er avhengig av å ha tid til å gå i dybden, uforstyrret i fred og ro over tid for å kunne lage musikk til nye album. Derfor pushet jeg litt på frem til for et år siden for å få de tre albumene klare, så jeg kunne surfe litt på de en stund, og heller fokusere på pappaperm, konserter og singlesamarbeid med andre artister. Nå er tredje album ute, og surfebølgen min på topp. Det vil si at den snart blir mindre. Jeg har en del idéer til fremtidige små og store skriveprosjekter, så nå gjelder det å time det riktig. Snart skal jeg ha fokus på et bestillingsverk hvor jeg ikke er med som utøver. Det blir utfordrende og gøy. I tillegg skal jeg lage score til en dokumentarfilm som kommer på kino og NRK til høsten. Men så! Er det tid til å zoome inn på hva jeg har lyst til å være ute på veien med fremover. Det henger som regel tett sammen med det jeg gir ut som album, og den tilliten Edition har vist og viser meg er gull verdt. De legger absolutt ingen føringer musikalsk, de stoler på at det jeg kommer med er noe de vil gi ut. Så jeg kan love at det 10. albumet ikke er det siste.
Daniel Herskedal bekrefter med overbevisning at han, musikken og trioen nå befinner seg i verdensklasse. 6/6 – Nettavisen
Dere turnerer bredt i 2025 fra Polen til Nord-Norge og Portugal. Hva ser dere mest frem til og hvordan tilpasser dere musikken til ulike scener og publikumsgrupper?
Jeg ser frem til et aktivt år med stort fokus på trioen mer enn et spesielt sted, og ganske stort fokus på soloprosjektet, «Call For Winter II» også, det er heller ikke veldig lenge siden det albumet kom ut, så det blir en del konserter med begge. Pluss at jeg er med på Marja Mortensson sitt bestillingsverk på Førdefestivalen som også skal spilles på noen andre festivaler. Geografisk variasjon og det å manøvrere rundt i litt forskjellige prosjekter gjør at det alltid føles friskt å komme på jobb der ute.
De siste årene har jeg spilte mest i GAS og BeNeLux, og mer og mer i Øst-Europa. Det har vært veldig takknemlig, jeg merker at publikum er godt forberedt og virkelig vil høre oss. Da er det inspirerende å være musiker. Hvor det er spiller mindre rolle, men at vi får den energien fra publikum før, under og etter konsert – det betyr mye for motivasjonen og gleden.
Vi endrer sjelden på settliste på grunn av lokalet (med mindre lokalet heter Nidarosdomen), vi former heller låtene etter hva stedet sier til oss; akustikken i rommet, lyttingen på scenen, energien fra publikum og hverandre. Jeg blir jo tatt på sengen av og til. Mitt publikum er som regel sittende, godt voksent og mellom 100-400 i antall og det er helt topp! Men så er det også fryktelig gøy av og til som med den konserten vi hadde med Out Of The Fog på Oslojazz i fjor. Utsolgt STÅENDE Cosmopolite, jeg var nokså skeptisk til om det vil fungere, og inn kom Emilie Nicolas sine fans, og de er mye yngre enn mine, haha. Det fungerte makaløst bra, og det var fryktelig moro.
Finnes det et sted på turnéplanen hvor dere kjenner at her kommer det til å skje noe magisk, en scene, et publikum eller en by som får dere til å skjerpe sansene ekstra?
Magi blir det alltid, og sansene skal helst være maks skjerpet uansett. Jeg gleder meg til alle konsertene, noen steder blir nye bekjentskaper, og noen steder har jeg vært flere ganger før. Igjen må jeg vel si at variasjonen er det jeg ser mest frem til. Ulmer Zelt i Tyskland spiller vi for ca. 1000 publikummere, det er flere enn vi pleier. Jeg var der i fjor med soloprosjektet, og det er bare et helt ypperlig sted og publikum. Men turnéstart i mai blir på Jazzklubben i Hameln – det er favorittjazzklubben min i verden. Kjempelite sted, jeg tror de greier å presse inn 100 der, men da er det bare halvparten som ser scenen. Grunnen til at jeg liker stedet, er menneskene bak. De har en voldsom glød, kjærlighet og engasjement i det de gjør. De er en advokat, en gullsmed, en vinimportør og en kokk som har gått sammen om å drive dette stedet (kunne nesten vært en Fleksnes-episode). Kjøpt et sted, og kjøpt brukte kirkebenker for å få plass til flest mulig, og de har konserter mange av ukens dager. Det finnes ikke et sted i verden hvor vi blir
så godt ivaretatt som der. De kjøper til og med bøker til barna mine, som de aldri har møtt. Når du merker på arrangørene at det betyr så mye for dem at vi kommer og spiller, da blir vi også inspirert til å klinke til med et ekstra gir.
Turnédatoer 2025:
09.05.25 DE – Hameln – Doubletime / Trio
10.05.25 DE – Hameln – Doubletime / Trio
12.05.25 DE – Heilbronn – Cave / Trio
13.05.25 DE- München – Unterfahrt / Trio
14.05.25 DE – Prag – Novoměstská radnice/ Trio
15.05.25 DE – Görlitz – Jazzfestival / Trio
23.05.25 NO – Bergen – Nattjazz / Trio
24.05.25 DE – Ulm – Ulmer Zelt / Trio
27.06.25 NO – Harstad – Festspillene i Nord-Norge / Trio
25.07.25 PT – Loulé – Loulé Jazz / Trio
20.10.25-26.10.25 – IE turné /Trio
27.10.-25-02.11.25 NO – turné Nord-Norge / Trio med Ensemble Noor