Dag Sørås beskrives ofte som landets mest kompromissløse og brutalt ærlige komiker. Er hans musikksmak like brutal?
Med mindre du har vært nedgravd i en grotte uten tilgang på TV, internett, radio eller mobil de siste ti årene, har du garantert et forhold til Dag Sørås. Komikeren, som vi vil betegne som forløsende intelligent og frittalende, er blant mange kanskje best kjent som «Mandagsklubben»´s tilsynelatende løse kanon. Han har gjort stor suksess som stand-up komiker og fikk Komiprisen for «Årets nykommer» i 2007, «Stå opp prisen» i 2012 og Komiprisen for «Årets komiker» i 2016. I 2015 ble han den første norske komikeren noen sinne som har stått på ærverdige Hammersmith Apollo i London. Etter å ha turnért landet rundt med «D-Dag» og «Ekkokammer» er han igjen hyperaktuell med «Emokrati» , et tankevekkende og grenseløst show der han blant annet tar dagens krenkehysteri til de grader på kornet. Sørås kommer fra Narvik og er følgelig utstyrt med en mitraljøse av et snakketøy. Det som allikevel skiller han fra mange norske komikere er at han i tillegg til å adressere lett-krenkelig tematikk som porno og AIDS er at han problematiserer mer eller mindre vedtatte sannheter i det norske samfunnet, uten at man kan sette én politisk merkelapp på han. Han sparker til høyre og venstre og plukker ned det pretensiøse med uangripelig kløkt. Han er også stadig aktuell med podcasten «Dialogisk» som han gjør i samarbeid med Gunnar Tjomlid.
(Artikkelen fortsetter under videoen)
Dag Sørås – Ekkokammer (2016)
Vi har lenge hatt mistanke om at Dag er musikkinteressert, noe vi fikk bekreftet kort tid etter å ha tatt kontakt med han. Vanligvis tar det uker, om ikke måneder, for folk vi kontakter å sette sammen sine personlige topplister. For Dag Sørås tok det en halvtime. Hans Topp 20 er full av noen av de feteste rock -og metal artistene landet kan skilte med. Kvelertak´s «Fossegrim» og In Vain´s «Against the grain» skapte ekstremt gledelige gjenhør i NPS-redaksjonen, men det er også rom til det vi må beskrive som overraskende valg i listen. Vi hører både country fra Darling West og viser fra Tønes og Stein Torleif Bjella, i tillegg til indiefavoritten Torgeir Waldemar i Dag´s toppliste. Vi måtte grave litt dypere i materien og foretok et kjapt intervju med hovedpersonen;
Hvordan vil du beskrive ditt forhold til musikk? Har du alltid vært «forankret» i metal/rock, eller er dette noe som endres i forskjellige perioder av livet ditt?
Den første kassetten jeg fikk var Michael Jacksons «Bad», og om jeg husker rett var de første CD-platene jeg kjøpte en skive av MC Hammer, samt soundtracket til Teenage Mutant Ninja Turtles. Erindrer også at jeg digget Bon Jovis «Blaze of Glory» soloplate. Etter hvert ble jeg hektet på Guns N’ Roses, men det var først da jeg oppdaget Metallica via «…And Justice For All» at metal ble en del av livet mitt. Fra den skiven var veien kort til Pantera og Sepultura, og så videre til Obituary og Napalm Death. Black metal ble jeg først en fan av da jeg var i midten av tyveårene.
Jeg elsker fortsatt hard musikk, men jeg er for tiden kanskje størst fan av country/americana-sjangeren. Alt fra Townes van Zandt til nyere geni som John Moreland og Colter Wall. Aaron Lee Tasjan er en annen favoritt, og han leverte en magisk konsert på Buckleys for noen år siden. Jason Isbell på samme sted den 4. desember 2013 er den beste konserten jeg noen gang har vært på.
Din Topp 20 er relativt tung og tidvis aggressiv, med glimt av ettertenksomme viser fra blant annet Tønes og Stein Torleif Bjella. Dette er en interessant kontrast i forhold til yrket ditt, til tross for at du vel kan betegnes som en «mørk» komiker. Hvordan forklarer du denne kontrasten og bruker du musikk aktivt som inspirasjonskilde når du skriver nytt materiale?
Jeg tror egentlig ikke kontrasten er så stor som det kan virke som, og fellesnevneren er nok de mørke undertonene. Så lenge det føles ekte appellerer det til meg, enten det er en akustisk gitar og tekster om bygdelivet, eller det er rent necrostøy med misantopiske hatytringer fra Annal Nathrakh. Jeg bruker ikke musikk som noen konkret inspirasjon i skriveprosessen, men jeg hører alltid på musikk backstage før jeg skal på scenen.
Hvordan er det å være en frittalende og «mørk» komiker i disse krenketider? Opplever du fra ditt ståsted at rommet for å kødde med «alvorlige» temaer blir stadig mindre, eller er dette en overdrivelse?
Jeg prater en del om dette i det nye showet mitt. Jeg har samlet opp nok anekdotiske bevis til å konkludere med at mange (særlig unge) mennesker er mer lettkrenket enn det som tidligere var tilfellet, men samtidig drar jeg nå mitt eget publikum, som i større grad vet hva de kommer for å se. Jeg pratet for ikke så lenge siden med en som jobber i Ticketmaster, og han sa at data de sitter på viser at mitt publikum ikke kjøper billetter til annen stand-up, men konserter. Og det gjør meg bare glad og jeg har funnet mitt eget nisjepublikum.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
Kjøp billett til Dag Sørås kritikerroste show «Emokrati» ved å trykke på bildet ovenfor.
Hva er den siste platen fra en norsk artist du virkelig har «hørt ihjel» og hvilken konsertopplevelse har brent seg fast i kroppen din som legendarisk?
Akkurat nå har det gått mye i den siste fra The Good The Bad and The Zugly, den er rett og slett jævlig bra. De var supportband da jeg turnèrte med Kvelertak for noen år siden, og jeg ble aldri lei av å se begge de bandene live kveld etter kveld.
Så akkurat Ondt Blod og Heave Blood and Die live i Alta, og de leverte som bare f… Fremtiden for hard norsk musikk ser både lys og variert ut.
Konsert med Torgeir Waldemar er forøvrig alltid en nydelig opplevelse.
Utfordring: nevn 1 stk «guilty pleasure»?
Av og til blir ting en guilty pleaseure bare fordi det er så populært, så jeg går for «Kommer ikke hjem» med Slektningene, men jeg er langtids OnklP-fan, helt fra Dirty Oppland-tiden. «Bondegrammatikk» er en klassiker.
