Den Oslobaserte artisten Charlotte Dos Santos slapp nylig albumet, «Morfo» på Because Music Ltd. som hun har fått strålende anmeldelser for, og som er denne «Ukens album» på NPS Music.
Reisen til «Morfo» startet med pandemien, der hun ble tvunget til å være rolig og legge følelsene sine inn i tekstene.
Det som blomstret var et album som er fylt med låter som «Hello Hello» og «Patience», som trekker lytteren inn i sitt gjenkjennelige og fangende lydbilde.
Andre låter trekker deg mot dansegulvet. Singelen «Away From You» flyter over en synkopert, sambalignende rytme. Synther og strykere skaper en vegg av lyd der treblåsere titter frem, som øyenstikkere, der Charlotte understreker at hun aldri vil være alene, eller «away from you».
Hun bruker «Cupid’s Bow» til å fortelle en drømmelignende historie om å gi etter for kjærligheten, etter først å ha nølt. Synger om sommerfuglene i kroppen sin, og om å bli truffet av tittelens Cupidos bue, trekker hun frem uventede melodier plukket fra jazztradisjonen.
Om prosessen med å skrive, er hun full av energi når hun reflekterer; «Det er som å ha en hage. Du planter frøene, så vanner du, og de begynner å vokse.»
Dette er et drømmende, særegent og lekent album i et delikat, varierende, symfonisk og velklingende lydbilde. Charlotte Dos Santos briljerer med sin særegne, varme og nydelige stemme og hun viser også at hun har et stort iboende låtskrivertalent. Hennes formidlingsevne må også nevnes, den er både ektefølt, forførende og sofistikert. Vi vil trekke frem fire låter fra albumet, «Away From You», «Filha Do Sol», «Ghost In The Shell» og «Crooked House».
Med en oppvekst med sin brasilianske far og norske mor, fikk Charlotte inn musikk uten sjangerbegrensninger. «Morfo» ser tilbake på det rike arkivet, og kaster en varm glød over universelle temaer fra partnerskap og tillit til svik. Hun står også mer modig i fotsporene gått opp av sine brasilianske forfedre. Resultatet er et stykke arbeid forankret i historien – både personlig og familiært – men samtidig tidløst.
Det er flere nivåer på «Morfo» Vi kjenner igjen kjærlighet, det er romanser, følelsen av å falle fra deg selv og inn i tryggheten til noen andre. Og det er den følelsen av perkusjon og instrumentering som kan transportere deg til en annen tid eller et annet sted. Dette er på mange måter et pandemisk album, skrevet fra våren 2020 og inn i 2021, og da hennes planlagte USA-turné ble kansellert, ble hun kastet inn i en kokong med skriving og omskriving, som tillot prosjektet å morfe seg fra en ting til en annen mens hun selv utviklet seg.
Hun sier; «Morfo» er et sonisk eventyr om transformasjon, om kjærlighet og smerte. Det er en leken reise gjennom mine dypeste, indre tanker kombinert med elementer av musikk jeg beundrer, som soul, r&b, funk, mbp/samba og klassisk. Jeg er et verdensbarn, født inn i to kulturer, og på dette albumet graver jeg dypere inn i mine forfedres røtter og inn i min egen bevissthet.»
Lydbildet, albumtittelen og også coverbildet kobles til Brasil via den knallblå sommerfuglen fra Amazonas regnskoger. Akkurat som en sommerfugls reise fra en ubetydelig larve til et luftbårent mirakel har Charlotte inkubert dette albumet før det kan avsløres til det fulle for henne. Hun albuet bort presset til å være produktiv for produktivitetens skyld gjennom pandemien. Hun stolte på seg selv og samarbeidspartnerne, Josh Crocker (Kali Uchis, Celeste) og hans Ivor Novello-nominerte Gotts Street Park bandkompis Tom Henry (Mabel, Rosie Lowe) til å dele sitt mest personlige og utleverende arbeide til dags dato.
Vi tok en prat med henne om blant annet albumet og planene videre fremover.
Gratulerer med debutalbumet ditt, «Morfo». Kan du fortelle litt om det, og om prosessen rundt albumet fra start til utgivelse?
Tusen takk! Det føles utrolig forløsende å endelig ha albumet ute i verden. «Morfo» ble egentlig startet på for noen år siden. Ofte er jeg i skisseprosess en god stund før det begynner å ta form. Så to av låtene er så gamle som fire år og for eksempel «Cupid´s Bow» laget jeg senest i januar i år så det har blitt en slags dagbok, slik som «Cleo» også var. «Morfo» kommer av sommerfuglen Morpho Didius som den blå lysende sommerfuglen som finnes i Amazonas og andre områder i Latin-Amerika. Så den representerer Brasil for meg. Albumet skulle egentlig hete Metamorphosis, men det albumet tok en vei hvor det morphet seg inn til å hete «Morfo» i stedet. Jeg lagde mesteparten av albumet under lockdown, da det ikke var mye annet å gjøre. Så det var en veldig produktiv lockdown for å si det sånn. Jeg jobbet med Tom Henry og Josh Crocker fra Gotts Street Park, som jeg hadde møtt via plateselskapet mitt. Tom (som jeg jobbet mest med på denne skiven) og jeg møtte ikke hverandre før etter at skiven var ferdig. Jeg sendte han låtene ferdig innspilt og han la ofte på ekstra produksjon – så det var et interessant samarbeid.
Du har uttalt at du er et verdensbarn, født inn i to kulturer, og at du på dette albumet graver dypere inn i dine forfedres røtter og inn i din egen bevissthet. Kan du fortelle litt om det og om funn du har gjort underveis?
Brasil er et land med så utrolig mange forskjellige innflytelser, som også beskriver meg veldig bra. Nå forstår jeg at det er en stor del av essensen i meg, selv om jeg ikke vokste opp der. Jeg tror jeg har kommet mer frem til hvem jeg er, og at jeg tillater meg å være flere ting. Jeg trenger ikke å være definert, noe jeg føler musikken min også viser. Jeg er norsk, jeg er av afrikansk descent. jeg er av brasiliansk urfolk, jeg er kvinne, jeg er en sjel og kroppen min er bare kostymet mitt, sånn tenker jeg om alle. Alt som skjer inne i hodet mitt er mitt musikalske uttrykk, og definitivt der jeg føler meg veldig trygg og hjemme. Jeg har lenge vært stolt av hvor jeg kommer fra og følt meg trygg på å rope høyt og snakke om ting som er viktig for meg og så sinnsykt mange andre i verden. Mennesker oppfatter jo verden annerledes, så det er viktig å fortelle og synliggjøre alle de forskjellige oppfattelsene.
Hva handler denne platen om og hva ønsker du å formidle gjennom den?
Den handler om transformasjon, kjærlighet, arv, identitet, «self love» og litt om min egen vei dit. Det er jo på mange måter en plate med mye kjærlighetslåter, jeg møtte mannen min i Japan for fire år siden så jeg må innrømme at mange av låtene er til han.
Hvilke tanker har du gjort deg rundt lydbildet av denne platen?
Jeg har virkelig latt hodet mitt og intuisjonen styre alt på denne platen, så jeg hadde helt ærlig ikke tenkt ut så mye, jeg bare skriver det jeg hører i hodet.
Charlotte Dos Santos er en artist flere må høre på. Hun er en av de store, og har et gudbenådet talent, terningkast 6/6
Hvilke låter har du et spesielt forhold til fra albumet?
Alle, hehe. Alle låtene har sin egen historie, men akkurat nå liker jeg godt «Cupid´s Bow» fordi det var den siste låten jeg skrev, og «Bye» fordi det var en gammel låt som jeg helt i siste sekund tenkte at måtte være med, og den er også et slags nikk til «Its Over Bobby» fra Cleo-albumet.
Hvor henter du inspirasjon fra til å skrive låter, har du opplevd skrivesperre og hvordan kommer du deg i så fall ut av denne?
Jeg henter inspirasjon innenfra og utenfra, men jeg er inspirert av mine egne hendelser. Jeg hører på veldig mye forskjellig musikk og det gir meg mye. Noen ganger går jeg lange perioder uten å høre på musikk, utenom når jeg trener – så det går i bølger. Ja jeg har selvfølgelig opplevd perioder hvor jeg føler at alt jeg lager ikke er noe bra, så da lar jeg det ligge litt og bare begynner på noe annet. Jeg har hundrevis av skisser på PCen min, så man vet aldri om det kan blir noe senere. Jeg tror tid er det eneste ofte som kan la seg vise, plutselig dukker det opp noe ut fra en gammel sketch.
Du har vokst opp med brasiliansk far og norsk mor. Hvordan har det vært og kan du nevne noen kulturforskjeller og kontraster som du føler er størst og minst mellom de to ulike landene?
Oi. Alt? hehe. Det er virkelig natt og dag. Musikken og den sosiale kulturen er størst tenker jeg og mangfoldet som gjør Brasil. Jeg tror nesten ikke jeg kan finne noen likheter. Selv måten å kommunisere til kjærlighetsspråk er en kontrast. Men jeg ser jeg har de kontrastene i meg, siden jeg har vokst opp med norsk kultur med norsk bestemor og mamma og norske folkeeventyr som ble fortalt på bestemors hytte i Gudbrandsdalen liksom. Jeg liker også veldig typiske norske ting, som ski og være ute i naturen. Noen ganger vil jeg ha ro og stillhet og er litt mer introvert, og andre ganger vil jeg danse og le og ha tilfeldige samtaler med fremmede. Så det er definitivt en blanding.
Tøff, trøstende, lekende, lidenskapelig og standhaftig; Jeg vil ha lyden av Charlotte Dos Santos til både fest og sorg, bryllupsnatten og gravferden, terningkast 6/6
Hva er det spesielle i ditt musikalske univers?
Fantasi kanskje? Jeg har alltid tenkt at det er ganske vanlig å se former og høre musikk i hodet, men jeg har skjønt at det er en unik gave å ha!
Hvordan og når startet det for deg med musikk og sang, og hva er din musikalske bakgrunn?
Jeg begynte med sang da jeg var rundt 4-5 og var mye selvlært, brukte ørene til å spille piano osv. Så hadde jeg en privatlærer fra jeg var tenåring, og hun lærte jeg veldig mye av. Så ble jeg utdannet på Berklee College of Music i USA hvor jeg lærte all musikkteori, arrangering, produsering og å spille piano mer nøye. Definitivt mye dedikasjon på egen tid.
Hvordan vil du beskrive deg selv og hva liker du å gjøre på fritiden?
Eklektisk, følsom, kreativ, morsom, nysgjerrig, impulsiv og empatisk. På fritiden liker jeg å reise, danse, dra på museum, møte nye mennesker og kulturer.
Charlotte Dos Santos er tilbake så godt som det var lov å håpe på. Musikk full av lys og varme og som kommer til å gjøre seg i den kommende mørketida også, terningkast 5/6
Hvilke tanker har du rundt det å være artist og musiker i Norge i dag, si litt om den evnt. «tøffe veien» det ofte er og hvordan det har vært for deg?
Jeg har kanskje vært mest musiker utenfor Norge og det er kjempetøft, men også veldig givende. I pandemien ble jeg tvunget litt hit fra New York og det var en «blessing in disguise» for den roen hadde jeg garantert ikke fått i New York. Det er beintøft hvis man velger å gå alene som jeg gjorde, helt til jeg fikk teamet jeg har nå og plateselskapet mitt – men selv da må man gjøre ting på eget initiativ. Musikkbransjen er en industri og det er en business, og man må være forsiktig fordi det kan være vanskelig å navigere. Jeg har alltid hatt veldig store mål og det har jeg enda, reisen har bare akkurat begynt så jeg har lar intuisjonen min og staheten drive meg hit og dit. Det å være artist og spesielt soloartist, er sinnsykt tøft og du må ha hard hud og tåle veldig mye usikkerhet. Veldig motsatt av det nordmenn flest går for kanskje.
Hva føler du er din sterkeste side som artist og er du en uredd type?
Jeg har opplevd veldig mye som barn og tror jeg har hatt en veldig annerledes oppvekst på godt og vondt. Jeg tror motgang gjør en sterkere og det har mye å si på hvem man blir. Det former en, og det har gjort meg veldig hard på mange måter selv om jeg er den mykeste i verden. Haha – men alt dette kan jeg fortelle om senere i livet, kanskje i en bok hehe.
Kan du fortelle litt om en av dine beste opplevelser fra en av dine liveopptredener?
Det har vært mange fine opplevelser, men Øyafestivalen i år og Celebrate Brooklyn i New York var fantastiske.
Hun synger om sommerfugler i magen med en vokal som skjelver i en nesten hyperaktiv vibrato, som for å la den spenningsladede følelsen finne sin plass i stemmen. Et popalbum med en polert og silkemyk overflate, og en kunstnerisk dybde
Hva er det morsomste, sprøeste eller mest spesielle øyeblikket du har hatt i din musikalske karriere så langt?
Det må ha vært å se klippet av Big Boi fra Outkast snakke om låten og stemmen min, eller å ha musikere jeg ser opp til legge meg til på sosiale medier eller tagge albumet mitt som Kehlani og Earl Sweatshirt, eller Tyler The Creator.
Har du noen musikalske forbilder eller inspirasjonskilder?
Å mange! Milton Nascimento han lager helt magiske lydbilder og jeg hører spiritualiteten hans gjennom musikken, jeg kan få tårer i øynene bare jeg hører han synge. Moses Sumney og stemmen hans har litt samme påvirkning på meg.
Har du en favoritt-matrett i så fall hva?
Ja, hehe. Noe så enkelt som ris, bønner og avokado som er en veldig typisk matrett å finne i Latin-Amerika – brasiliansk comfort food. Ellers liker jeg mat fra Middelhavet som gresk og italiensk.
Har du sett en bra film eller serie i det siste som du vil anbefale?
Jeg synes «I May Destroy You» var helt fantastisk, beste serie jeg har sett på en stund, ellers liker jeg «Insecure» av Issa Rae.
Hvilket sted drømmer du om å spille på, og hvilken scene har overrasket deg mest?
Rock In Rio i Brasil og Coachella i California.
Hvis du kunne jobbe med en norsk musiker, død eller levende, hvem ville du valgt?
Stargate-teamet.
Hvilke andre musikalske planer har du for 2022?
Tilbake i skrivekokongen og tenkeboksen.
