Fredag 14. juni slapp August Kann sitt debutalbum, «How Did All These People Get into My Room» som er denne «Ukens album» på NPS Music. Med et lydbilde bestående av både melankolske og forfriskende øyeblikk (som gir oss assosiasjoner til Nick Drake) er dette et album som tar oss gjennom tretti nydelige og sjelfulle minutter, perfekt for både sene sommerkvelder og tunge regndager.
Tittelen på det ferske debutalbumet må sies med tungen rett i munnen, og lyder «How Did All These People Get into My Room». Navnet på albumet kommer fra den overordnede inspirasjonen til Kann, der mennesker, samtaler og opplevelser fra livet hans er fellesnevnere.
Tematikkene spenner over alt fra håpløs kjærlighet, politikk og livets mange opp- og nedturer. Akkompagnert av følsom gitarklimpring, piano, trommer, samt fele og fiolin, skal det godt gjøres å høre dette albumet uten å bli truffet i hjertet. Augusts karakteristiske, litt hese vokal setter prikken over i-en på det hele, og det er tydelig at han synger fra sjelen.
Foruten å ha skrevet og produsert alle ni låtene selv, har karen fra Ski også spilt inn låtene på eget initiativ. Innspillingene har foregått på de rareste steder, der for eksempel sporet «The Law is the Law» ble spilt inn på kjøkkenet hans. Til tross for å ha gjort mye selv, har August også fått med seg en bråte unge og dyktige musikere til å spille på albumet – alle utdannet ved Norges Musikkhøgskole. Det er også gjennom studietiden dette albumet ble til, og fem år senere er det endelig ute.
Vi tok en prat med August om blant annet albumet og planene videre fremover.
Gratulerer med debutalbumet ditt, «How Did All These People Get into My Room». Kan du fortelle litt om prosessen rundt det fra start til utgivelse?
Takk. Det startet vel med at jeg hadde en haug med låter som jeg ville gi ut, men så var jeg så sykt usikker på hvilket studio og hvilken lydtekniker og produsent som jeg ville bruke. Så jeg bestemte meg for å bare spille inn noen demoer på egen hånd, i håp om at det kanskje kunne gi meg en klarere idé om hva jeg ville med låtene og hvor jeg ville spille det inn. Men så ble jeg så innmari fornøyd med disse demoene, så jeg bestemte meg for å bare gjøre alt selv. Jeg viste det ferdige produktet til MTG Music og de ville gjerne gi ut musikken min, og nå er det endelig ute.
Hva handler denne platen om og hva ønsker du å formidle gjennom den?
Albumet handler om meg selv og menneskene i livet mitt. «How did all these people get into my room»? Jeg ønsker bare å gjenfortelle historiene og samtalene i livet mitt slik jeg opplever dem. Så det er mye tristhet og mye lykke. Låten «Green out of grey» oppsummerer det litt. Den handler om gode dager og dårlige dager, men at alt uansett er ok.
Hvilke tanker har du gjort deg rundt lydbildet av dette albumet?
Jeg har produsert og spilt inn albumet selv, på litt forskjellige steder. Mye av opptakene er gjort i studioet på Norges Musikkhøgskole, men noen av låtene er også tatt opp på hytta mi og på kjøkkenet i leiligheten min. Så teknisk sett er for eksempel «This is bad» en katastrofe av et lydopptak. Den er tatt opp på hytta mi med en enkel mikrofon som tar opp både vokal og gitar på et spor. Den kom likevel med på platen fordi jeg likte godt den litt uferdige og knirkete stemningen i det opptaket. Den ga også inspirasjon til å gjøre resten av albumet litt knirkete og hjemmekoselig. Så lydbildet bærer preg av en litt rusten og knirkete tilnærming. Jeg startet å mikse albumet selv og ble veldig fornøyd med lydbildet. Da jeg følte meg «ferdig» tok jeg den likevel med til legenden Ulf Holand som mikset det videre, og han gjorde underverker.
Hva er det unike i ditt musikalske univers?
Det er ingenting unikt med mitt musikalske univers. Jeg gjør bare det som uendelig mange låtskrivere har gjort før meg; skriver sanger om livet mitt og menneskene rundt meg, men det er jo sannsynligvis verdens første musikalske univers som handler om mitt liv da. Så det er jo litt unikt.
Hvilke låter har du et spesielt forhold til fra platen?
Jeg er veldig glad i «This smells like Paris». For den minner meg på hvor fantastisk fine venner jeg har, og hvor fantastisk det er med sommer. Den handler om mine beste venner og om å glede seg til sommeren. Jeg liker også tittellåten «How did all these people get into my room», som handler om en person som har det forferdelig vondt, men som samtidig ikke vil bry andre med problemene sine og trekke dem ned. Jeg synes det er noe veldig fint med det bildet.
Hvordan har det siste året vært for deg musikalsk sett?
Det siste året har vært veldig fint. Det har vært mitt første år som ekte freelance musiker siden jeg fullførte utdanningen på Musikkhøgskolen i fjor. Så jeg har hatt mye tid til å skrive låter og fokusere på soloprosjektet mitt.
Hvem er August Kann, hva er din musikalske bakgrunn og hva liker du å gjøre på fritiden?
Jeg vokste opp på Langhus i Ski kommune, og begynte tidlig å synge og spille gitar med Aksel Undset, som bodde tre hus bortenfor meg. Vi startet etter hvert et råtøft rockeband som het Purple Ace, der jeg skrev låter om skumle ting. Det er litt flaut, for siden den gang har musikken min bare blitt mer og mer pysete, og til slutt endt opp med dette albumet som er veeeldig soft. Jeg gikk musikklinjen på Oslo By Steinerskole, før jeg, etter noen år med litt surring, begynte å studere jazzsang ved Norges Musikkhøgskole. På fritiden liker jeg å bade.
Har du noen musikalske forbilder eller inspirasjonskilder?
Jeg er veldig inspirert av legender som Paul Simon, Leonard Cohen og Bob Dylan. De skriver så sinnsykt vakre tekster, og synger dem som om det er det mest naturlige i verden. Jeg er også veldig inspirert av musikerne i bandet mitt. De løfter musikken min så sykt, og tar med seg sine egne musikalske idéer og fargelegger låtene mine.
Det er mye bra norsk musikk om dagen – hva liker du å høre på for tiden?
Jeg hører mye på Emilie Nicolas sitt album «Tranquille Emilie». Hun synger så klikka bra. Jeg hører også mye på Fieh fordi hun er så sabla kul, og fordi hele det bandet groover så innmari. Så synes jeg jo også at Aksel Undsets single «See no other way» er helt legendarisk bra – det er så sykt ekte. Bøler må også nevnes fordi de er verdens koseligste band.
Hva er det morsomste eller mest spesielle du har opplevd så langt som artist?
Da jeg var på turné i England i mai spilte vi på et sted der lydmannen var pling-plong-pære full. Han sto med ryggen til og pratet høylytt med noen i baren. Da det plutselig bygde seg opp en enorm feedback på scenen var han den siste til å legge merke til det, og da han til slutt hørte ulyden snudde han seg og skrudde av all lyden midt i et vers. Det tok noen sekunder før han skrudde lyden opp igjen. Litt rar opplevelse.
Kan du fortelle litt om en av dine mest minnerike opplevelser fra en av dine liveopptredener?
Jeg koste meg helt vanvittig da jeg spilte på Nasjonal jazzscene i fjor. Da hadde hele bandet latterkrampe på scenen, og jeg tror publikum koste seg også. Konserten startet for så vidt katastrofalt dårlig fordi jeg hadde klart å stemme gitaren en kvart tone lavere enn resten av bandet, men det var likevel en veldig koselig stemning i salen.
Hvis du kunne jobbe med en norsk musiker, død eller levende, hvem ville du valgt?
Det hadde jo vært forferdelig koselig å skrive en sang sammen med Lillebjørn Nilsen da.
Kan du nevne et stk. guilty pleasure eller kun en pleasure?
Debutalbumet til Duetrost. De lager så veldig vakker musikk.
Hvilket scene/sted i Norge drømmer du om å spille på, og hvilken scene i Norge har overrasket deg mest?
I går spilte jeg jo i Jakobskirken, og det har jo vært drømmen min i mange år så nå vet jeg ikke. Det må kanskje bli Operaen eller noe sånt neste da, men jeg har forresten kjempelyst til å spille på Audunbakkenfestivalen og noe jeg drømmer om. Det stedet som har overrasket meg mest er kanskje Terna Brygge på Sula, en øy langt ut i havet. Utrolig fin scene på en helt eventyrlig øy.
I går hadde du releasekonsert i «Kulturkirken Jacob». Kan du fortelle litt om den kvelden?
Konserten i går var overveldende hyggelig. Det ble latter og tårer både i salen og på scenen. Beste jeg har opplevd på lenge. Er evig takknemlig til alle som kom. Det var helt sykt stas og veldig overraskende at Mathias Eick ble med opp på scenen og spilte noen låter med oss. Det var prikken over i’en.
Hvilke planer har du videre i 2019?
På lørdag skal jeg spille i hjemkommunen min for første gang på 10 år. Det blir konsert på Rådhusteatret i Ski, og så skal jeg spille på Kongsberg jazzfestival om noen uker. Dagen etter reiser jeg til Hardanger Fjord Lodge i Sundal, og det gleder jeg meg veldig til. Jeg er også i gang med å planlegge en ny turné til høsten. Jeg skal slippe noen flere singler med et annet band jeg skriver musikk for i sommer. Jeg snek faktisk inn en låt av oss på 20+5-listen min, og det bandet heter Kløversvingen.
