Zupermaria har gjort det igjen, og denne gangen med sitt andre album «Det tørker i solen».
Albumet har blitt en musikalsk solkrem som balanserer perfekt mellom klissete pop-hooks og den ubehagelige realiteten av å være en tjueåring med ekstrem solbrenthet.
Maria Træbakken alias Zupermaria inviterer oss inn i tjueårenes turbulente ferietur hvor kofferten er pakket med litt for mye avhengighet og litt for lite retning. Men hun klarer likevel å lande noen lunde helskinnet og levere en samling låter som er både sårbare og dansbare. Det er som om hun har tatt følelsene du prøver å ignorere på nattbussen hjem, og forvandlet dem til fengende låter som får deg til å danse, og kanskje gråte litt i takt.
Fra å «løpe for livet» til å bli truffet av «Amors pil» tar Zupermaria oss med på en følelsesmessig bootcamp. Det er som om hver låt gir deg et spark i sjelen mens den vennlig hvisker «Det er håp, selv om du akkurat har sendt en pinlig melding klokken tre på natta».
Et av høydepunktene er den åpenhjertige teksten om rotløshet og hvordan det «Tørker i solen» er en påminnelse om at selv om livet føles som et ugress i Bergensregnet, finnes det alltid en solskinnshistorie et sted der ute.
Med flere radiohits og festivalerfaring til terningkast seks, viser Zupermaria at hun ikke bare er flink til å få oss til å føle, men også kan få oss til å høre etter. Som Bergens Tidende så treffende sa: «Det er på tide at resten av landet får ørene opp for Zupermaria», og vi kunne ikke vært mer enige.
Om du er blant de heldige som får sett henne live på turné i februar, anbefaler vi at du tar med både paraply og solbriller. Dette er musikk som svir litt, men som du gjerne vil tilbake til – gang på gang.
Kort oppsummert, «Det tørker i solen» er som Zupermaria selv, litt sårbar, litt sprø, og helt umulig å ignorere.