Mandag 17. august slapp den spellemannsprisvinnende multiinstrumentalisten Bendik Brænne sitt femte soloalbum, «Personal Best?» som er denne «Ukens album» på NPS Music.
Albumet ble sluppet på hans 33 års dag – gratulerer så mye med dagen Bendik, men ikke nok med det – for få dager siden ble han også far for første gang, og vi gratulerer nok en gang.
Norges selvutnevnte countryprins har strengt tatt ikke laget country på et halvt tiår og burde finne seg et annet kallenavn for å unngå ytterlig forvirring. På det nye albumet er det Beach Boys-harmonier og gitarer med vreng, kombinert med orkestrerte elementer, som best beskriver musikken.
«Personal Best?» er Brænnes mest ambisiøse album til dags dato. Etter å ha nådd sitt kreative toppunkt på denne platen – derav tittelen – har Brænne bestemt seg for å avslutte sin solokarriere, siden det ikke kan bli bedre enn dette. Muligens. Spilt inn i store konsertsaler, såvel som på sitt eget soverom, har albumet fått en helt unik sound. Ikke for smooth – ikke for lo-fi – og muligens fantastisk. Bendik Brænne sier at dette er hans mest ambisiøse album til nå.
Det er alltid like spennende og artig å høre hva Bendik Brænne har å komme med når han slipper nytt album. Det er jo som en liten forundringspose hvor det alltid er noen overraskelser på lur – hvor tar han oss med denne gangen, hvilken stemning setter han oss i, hvilke harmoniske musikalske kreative retninger velger han på dette albumet i forhold til tidligere, og hvilket krydder bruker han? Det finner vi ut hvis vi setter oss ned og lytter på hans siste soloalbum, «Personal Best?». Totalt sett så er dette et album som vi liker veldig godt å høre på. Med varierende, lekne og fine låter med deilige harmonier og flott musikalsk spill som både gleder og setter tankene i sving, og med en passe dose nostalgi også.
Hvis vi skal trekke frem tre låter fra albumet vil det være tittelsporet, «Personal Best» som er en perle av en instrumentallåt som tar oss rett tilbake til «the good old days», og vi er midt inne i en herlig spillefilm hvor handlingen er hentet fra westernmiljøet fra 1800-tallets USA. Den neste låten er «Needless To Say» med nydelig bruk av instrumenter og Bendiks avslappede og ruskete stemning vokalmessig er ubetalelig – len deg tilbake og nyt! Den siste låten vi vil trekke frem er låten, «I Give You» som man rett og slett bare blir glad av å høre på. Rett og slett en spretten låt med gode musikalske harmonier. Hvilket tiår befinner vi oss i nå? Sa du 60? eller 70?… Uansett spiller ingen rolle- god-stemning blir det uansett. Skal vi oppsummere albumet på en fin måte så vil vi si at vi får mersmak av å høre på dette stilige og smakfulle albumet – så vi håper absolutt at dette ikke er Bendik sitt siste…
De siste årene har den allsidige norske artisten startet all-star power-pop-gruppen The Needs, sammen med musikere fra Kvelertak, Oslo Ess, Honningbarna og broren Mattis Brænne Wigestrand. Han har produsert album for andre artister og er en svært ettertraktet sessionmusiker med bidrag på over 40 album de siste tre årene. I 2020 har han skrevet filmmusikk til en kommende kinofilm, og hadde en turné med Stein Torleif Bjella planlagt. Ting forandrer seg og her er vi plutselig med en ny utgivelse. Fullstendig oversikt over musikere, produsent osv. som er med på dette albumet finner du under «Mer om artisten» litt lenger ned på denne siden.
To av Brænnes fire soloalbum har vunnet Spellemann og han har hatt flere singler listet på NRK radio. Han har spilt på Norges største festivaler og har gjestet mange TV-show, inkludert Lindmo.
Vi tok en prat med Bendik om blant annet hans nye album og planene videre fremover.
Gratulerer med albumet, «Personal Best?». Kan du fortelle litt om prosessen rundt det fra start til utgivelse?
Det har vært en veldig fin prosess. Litt av det opprinnelige dogme var å lage en plate som om det var filmmusikk, men dette falt litt fra underveis. Man kan fortsatt spore litt av den ideen synes jeg, men den ble langt mer «poppete» enn først planlagt. Jeg hadde en dag med tromme-opptak i Studio Paradiso, også har jeg gjort resten i Bendix Studio. Det som er fint med Bendix Studio er at jeg kan ta det med overalt. Jeg har vært i Oslo Konserthus, på forskjellige øve-rom, og i mitt eget permanente studio hjemme. Jeg hadde tittelen klar fra starten av, og har jobbet ganske parallelt med alt sammen egentlig. Jeg hadde coveret ferdig før teksten var skrevet på flere av låtene f.eks. Dette er litt uvanlig for å være meg.
Vi må jo også få lov til å gratulere deg så mye med å bli far for første gang, og ikke minst med bursdagen din 17. august. Litt av en «bursdagspresang» kan man kanskje si. Hvordan er det med mor og barn, og kan du fortelle litt om den følelsen det er å bli far for første gang, og ikke minst blir du det samtidig som du slipper ditt siste soloalbum. Hva tenker du om det?
Tusen takk. Alt er bra, og han er så fin! Hugo heter han. Det er jo en vanvittig tid, og akkurat nå er det som om hjertet er utenpå. Det fine med dobbel-release på album og baby er at ingenting annet enn han betyr noe.
Dette er ditt femte soloalbum, og for to av dine tidligere soloalbum har du mottatt spellemannspriser. Du beskriver dette som ditt mest ambisiøse og beste soloalbum så langt. Kan du fortelle litt om det, og hva som er forskjellig på dette albumet i forhold til dine fire tidligere soloalbum?
Jeg beskriver det som mitt mest ambisiøse, og MULIGENS mitt beste, hehe. Om det er det får nesten lytterne avgjøre. Jeg er i hvert fall veldig fornøyd. Den største forskjellen på dette albumet og de andre er kanskje bruken av orkester-elementer. Jeg har aldri spilt inn klassisk perkusjon før, noe som var veldig gøy. Pauker og gong! Lyden av 2020 for min del.
Du har planer om å avslutte din solokarriere. Kan du fortelle litt om hvorfor du ønsker å gjøre det, og hva du skal gjøre videre?
Jeg skriver at jeg muligens skal det. Vi får se. La oss holde det åpent.
Hva handler denne platen om og hva ønsker du å formidle gjennom den?
Den handler ikke om noe konkret. Jeg ønsker først og fremst å formidle et eget sound ispedd tidvis humoristiske tekster.
Hvordan vil du beskrive deg selv og hva liker du å gjøre på fritiden?
Jeg liker å 1. Gå tur. Gjerne i by eller natur. 2. Oppleve ting. Kunst, teater, er ikke så veldig glad i konsert. 3. Jeg liker godt å ikke ha noen planer. 4. I tillegg er jeg veldig glad i jobben og vennene mine. Jeg tilbringer mye tid med begge deler da de fleste jeg jobber med er nære venner.
Hva føler du er det spesielle i Bendik Brænne sitt musikalske univers som skiller seg fra andre artister i samme sjanger?
Jeg tror at de aller fleste ligner ganske mye på hverandre. Jeg gjør ingenting som er spesielt unikt eller annerledes, men alle har jo forskjellig klang i stemmen, touch på instrumenter, og vil frasere ulikt.
Hvilke tanker har du gjort deg rundt lydbildet av dette albumet?
Audun vinger skrev her om dagen at det «i det avsluttende tittelkuttet kan minne om en blanding av Bent Fabricius-Bjerres musikk til «Flåklypa Grand Prix» innspilt med The Wrecking Crew» som er ganske spot on om hvordan jeg ville at det skal låte.
Hvilke låt har du et spesielt forhold til fra platen?
Låten «I Give You» har kanskje fått en egen plass hos meg mest på grunn av teksten. Min bror Mattis og jeg skrev den sammen. Han har to barn, og teksten ble tvinnet litt rundt tanken om at man skal gi sine barn det man måtte ha av erfaringer og kunnskap. Nå sitter jeg jo plutselig her selv med en liten en, så den ble plutselig veldig relevant.
Tittelsporet på albumet, «Personal Best» er en herlig instrumental-låt. Kan du fortelle litt om hvor du har hentet inspirasjon fra til å lage den, og litt om det «gyldne» lydbildet som er i låten som også kunne vært hentet fra en western-film fra de riktig gode gamle dager?
Jeg ville lage en låt a la Henry Mancini’s «Moon River». Jeg har alltid vært veldig glad i Ennio Morricone og Lee Hazlewood også, så det er vel noe av dem i låten også. Kombinasjonen av trommesett og disse orkester-elementene er med på å føre låten dit hen. Wood blocs, tubular bells, stryk og lead-munnspill er veien å gå.
Du har startet all-stars power pop-gruppen The Needs sammen med musikere fra Kvelertak, Oslo Ess og Honningbarna. Kan du fortelle litt om dette, og hvordan det kom til?
The Needs er overskuddsprosjektet vårt, som jo er veldig gøy. Jeg, brodern og Maciek (Kvelertak) satte i gang med å skrive låter alla Weezer, The Nervs osv, også ble det et band, og her er vi. Det er veldig fint å ha et band-prosjekt å skrive til så blir jeg ikke så lei av Bendik Brænne.
Du har skrevet filmmusikk til en kommende kinofilm. Kan du fortelle litt om det?
Ja, jeg har vært så heldig å få skrive musikken til en film som kommer til jul. «Gledelig Jul» heter den. En skikkelig godbit. Det er første gangen jeg har laget til en spillefilm, så det er gøy. Veldig lærerikt, og morsomt.
Artister blir berørt av corona-viruset. Hvordan har dette berørt deg og berører deg personlig, og hva gjør du og har du gjort for å få dagene til å gå?
Ja det er klart. Det skal nok godt gjøres å ikke bli berørt. Jeg har fått en haug konserter avlyst, men det har for så vidt gått greit. Jeg har fått jobbet med litt diverse i studio, også har jeg hatt denne filmen. Jeg er heldig som kan bruke en sånn tid til å skrive litt også. Det er jo ikke alle som gjør det, og hadde jeg bare vært utøvende musiker hadde jeg nok gått langt mer på veggen.
Her kommer en liten utfordring hvor du må bevege deg et stykke unna din egen sjanger. Kan du nevne 3 norske «guilty pleasures» eller rett og slett «pleasures» fra følgende sjangre: jazz, pop, EDM, electronica, vise, soul/r&b, punk, blues, rap/hiphop eller klassisk/opera?
Jeg velger pleasures jeg, hehe. 1) Emir – Faller, 2) Honningbarna – King Kong Justice, 3) Hanna Paulsberg – Waltz for Lilli. Alle 3 nydelig bra låter.
Hvilke planer har du videre i 2020?
Vi får nesten ta 2020 litt som det kommer. Det er jo vanskelig å si hvordan det blir med konserter, men jeg kommer til å jobbe litt i studio. Jeg bygger for tiden et nytt et i sentrum av Oslo, og der gjenstår det mengder gipsplater som må opp. Det blir nok noen arbeidstimer der fremover – og henge med Hugo da så klart.