Fastlane Flower
Artist

Fastlane Flower

NPS anbefaler

Konsertbilletter

Ticketmaster

Vår musikkvideokanal på YouTube

YouTube

Følg NPS Music på Facebook

Om Fastlane Flower

For oss har det vært viktig å bruke musikken til å tørre å være mer konkrete. Tekster må gjerne være åpne for tolkning, noe også våre mest sannsynlig vil oppleves som. Men kanskje dette er tiden for å være konkret når vi snakker om låtene. Være konkrete når man mener at det er noe galt: Når barn skytes ned på skolen på grunn av for åpne våpenlover, at mennesker sorteres ut av samfunnet, at vold og mobbing skaper store kontraster, nesten parallelle universer til det Snehvit-lignende speilet i sosiale medier. Men også ta klisjeer på alvor. Knuste drømmer kan bli virkelige, brukne vinger kan fly, rammer kan knekkes og nye bilder males.

Denne plata har tatt lang tid å ferdigstille. Ambisjoner ble en anstrengelse, en påminnelse om alt som ikke ble som man hadde tenkt. Betyr det noe hva vi sier eller gjør, hvem bryr seg. Når livet banker på døra kan det være lurt å ta den tiden man trenger, slippe taket. Det vanskelige andrealbumet snakkes om i musikkbransjen. Abusement Park var et konsept vi siktet oss inn på da sceneteppet falt etter Deadline. Vi gikk i studio og prosessen gikk smertefritt, låtene satt. Å skape dette albumet var alt annet enn vanskelig. Tenkte vi.

I tillegg til å spille inn albumet gikk vi til finalen i den nasjonale låtskriverkonkurransen Bandwagon. Det var spennende å få tilbakemeldinger fra viktige mennesker i bransjen. Vi slang stolt rundt oss med sitater, noen hadde bekreftet oss. Akkurat som at ingen gjennomskuer indirekte selvskryt, men det gjorde godt å bruse litt med fjæra. På overflaten var vi der vi skulle, hadde god flyt og fin stemning i bandet. Men på undersiden meldte andre behov seg, og med stillheten kom avstanden. Det var aldri noe drama, aldri den opprivende og stygge samtalen, aldri farvel. Mer som en båt uten fortøyning som sakte flyter fra land. Vi mista det.

Det som en gang var drømmer om å spille på de store scenene. Reise rundt i verden og drikke søt vin på varme sommerkvelder, ble til surt og syrlig. En påminnelse om at samfunnet haster videre og ingen legger merke til hvem som gikk av på forrige stopp. Det er nesten som at ungdomskilden tømmes fortere. Kanskje ikke rart, vi hjemsøkes av et jag for å etterlate noe, være tilstede, være lykkelige, et evig jag for å slukke tørsten.

Musikkens natur er å bevege. Bevege sjelen, sinnet, mennesket, bevege samfunn. Kanskje er det mer friksjon i Abusement Park, kanskje sparker den inn åpne dører, kanskje har musikk sluttet å provosere. Men det var noe i dette albumet som reiv og sleit i oss. Vi som en gang turte å tenke at vi hadde noe på hjertet. Det røska så hardt at vi måtte fullføre plata, halshugge gamle demoner, justere siktet og grave dypt for å hviske noe til de som vil høre, og ikke minst lytte selv. Til hverandre. Livet kommer med nye bølger uansett, noen så store at båten kommer inn til land igjen.

Abusement Park stiller spørsmål det ikke kan svare på. Glefser i flere retninger. Fordøyer ingen ting.

Innlegg