Annette Gil og bandet kom nylig tilbake til Norge etter å ha risikert helsen på jakt etter musikkutstyr i Canada og spilt for et stappfullt Pianos i New York.
Det ble en langt fra problemfri tur til USA og Canada for Annette Gil og resten av bandet hennes. I New York skulle bandet låne gitar fra gitaristen til Håkan Hellstrøm, men han møtte opp på konserten deres uten gitar. Deretter gikk turen videre til Toronto i Canada, hvor bandet endte opp med å sette helsen på spill for å få tak i musikkutstyr til konserten. Vi tok en prat med Annette om bl.a. det nye albumet og planene videre fremover. I tillegg kan du lese om hva de opplevde i Canada i intervjuet vi gjorde med henne.
Tidligere i vår slapp du det flotte albumet ”Comfortably Young”. Kan du fortelle litt om prosessen rundt albumet fra start til utgivelse?
Albumet ble en naturlig etterfølger av førsteplaten (Desert Disco! utgitt i mai 2013). Jeg startet innspillingen kort tid etterpå og holdt det gående til desember 2015. Sangene plukker jeg fra låtskisser som jeg synger inn med eller uten kassegitar på telefonen. Deretter velger jeg ut de sangene som funker best. Siden jeg har eget studio sammen med trommis/produsent Ole Tom Torjussen, er jeg så heldig at jeg har god tid og er fri til å eksperimentere samt leke med lyder og rytmer. På dette albumet var det viktig for meg å ha større frihet og rom, helt uten tanker og meninger om hvordan jeg ville at låtene skulle bli til slutt. De fikk leve sitt eget liv, alt skulle være lov og jeg ville ikke sette meg selv i noen spesiell bås. Jeg visste jeg ville ha stor og pompøs klang på instrumentering og sang mens det også var viktig at musikerne fikk stor frihet til å lage komp med sine instrumenter. Selv spiller jeg mest keyboard på innspillingene i tillegg til at jeg legger på alle korstemmene på min egen hovedvokal.
Hva handler dette albumet om, og hva ønsker du å formidle gjennom det?
Det er alltid følelsene jeg har der og da som setter stemningen på låtene i forhold til tekst og uttrykk. Som regel kommer tekstene fra underbevisstheten og jeg må analysere det jeg har skrevet etterpå for å finne ut av hva jeg egentlig mener. Denne platen handler mye om vennegjengen, og at vi holder det gående som om vi fortsatt var fjortiser selv om vi faktisk er «voksne». Det handler om musikk, dans, latter, at vi er frie og utrolig priviligerte som har hverandre og mulighetene. Leve i nuet, men likevel ikke ta noe for gitt. Verden kan være vanskelig å forstå noen ganger og vi må ha denne lekne fluktboblen for håp, drømmer og optimisme – da kan man endelig føle seg «Comfortably Young». Livsgnist er essensielt!
https://www.youtube.com/watch?v=0hIloaEjVCs
Hvilke låter fra albumet har du et spesielt forhold til, og hvorfor?
Alle låtene har sin historie og er spesielle på hver sin måte for meg, men vil spesielt trekke frem to låter som på hver sin måte representerer det positive og det negative. Dette er noe som alltid er viktig for meg i en kreativ prosess for å finne balansen. Tittellåten «Comfortably Young» er dedikert til vennene mine, gleden og livet. Denne er med på å sette den røde tråden for resten av platen. Nærmere slutten av skiven kommer «Coco Is Coming» som ble til da jeg hørte historien om Coco (Corinne Rey), en av karikaturtegnerne for satiremagasinet Charlie Hebdo. Hennes historie om hvordan hun ble tvunget til å lede terroristene inn i redaksjonslokalet for å se på at de henrettet kollegaene hennes gjorde et voldsomt inntrykk på meg.
Hvordan har det siste året vært for deg musikalsk sett?
Det siste året har vært veldig hektisk med ferdigstillingen av den nye platen, men det har samtidig vært lærerikt og vanvittig gøy! Vi feiret plateslipp med konsert på Revolver i Oslo 21. april, uken etter dro bandet mitt og jeg til New York og Toronto for å gjøre en liten promoturnè i forbindelse med plateslippet. Vi ble invitert til å spille på Canadian Music Week i Toronto, Canada og gjorde to konserter. Der oppdaget jeg mange nye spennende artister/band og jeg fikk også mange nye fans. Ekstra gøy var at de som var på min første konsert dukket opp på den andre konserten med de helt nye t-skjortene mine som de kjøpte på min første konsert. I tillegg spilte vi på Pianos i NYC og var da i New York i en uke. Det er noe helt eget med å være der og i tillegg få spille der og jeg må trekke frem konserten i New York som et av høydepunktene hittil i år.
Hvem er Annette Gil, og hva liker du å gjøre når du ikke holder på med musikk?
Jeg kommer opprinnelig fra Måløy i Sogn og Fjordane, men har bodd i Oslo og holdt på med musikk i 15 år. Det startet med bandet Seven, der var jeg vokalist og låtskriver og ga ut 5 album og 2 EP`er. Seven ga ut sin siste plate «The Fifth» i 2009 og en samleplate som heter «Compilation» i 2014. Jeg kom med mitt første soloalbum «Desert Disco!» i mai 2013. Når jeg ikke holder på med musikk jobber jeg for kunstneren Pushwagner. Jeg har vært kunstformidler for han i over 4 år og det er en fantastisk jobb som er veldig inspirerende og passer utmerket i kombinasjon til min musikalske verden. Jeg får ikke tid til å gjøre så mye annet, men når jeg er på vestlandet går jeg mye i fjellet og nynner inn den skarpe luften og inntrykkene fra naturen og havet. Måløy er en viktig plass for meg. Der kom den første spiren til musikk og der kan jeg se verden og livet i perspektiv.
Hvor henter du inspirasjon fra til å skrive låter?
Jeg hører på veldig mye musikk, både ny og gammel hele tiden. Jeg er helt musikkavhengig og har problem med stillhet, men jeg blir også inspirert av Pushwagner, livet, venner og bøker. Jeg drømmer mye, tenker mye og har alltid hatt et stort indre liv. Det kan jeg heldigvis uttrykke via musikken.
Det er mye bra norsk musikk om dagen – hva liker du å høre på for tiden?
Jeg er stor fan av Susanne Sundfør. Hun har en utrolig stemme, i tillegg til en musikalitet og meloditeft helt utenom det vanlige. Spesielt liker jeg den siste platen og de nyere tingene hun har gjort i en mer elektronisk retning. Jeg vil også nevne Hjerteslag, Highasakite, Hanne Kolstø (oj, nå ser jeg at det var mange som begynte på H her – hehe). Til slutt vil jeg nevne Captain Walker – et veldig fint poporkester innen West Coast/Americana-sjangeren som flere definitivt bør oppdage.
Har du noen musikalske forbilder?
Jeg vil for alltid trekke frem Michael Jackson, han har bestandig vært utrolig viktig for meg siden den spede begynnelse. Det var han som fikk meg til å ville begynne med musikk, fordi jeg som liten skulle flytte til Neverland og hjelpe han. Eller aller helst gifte meg med han… Dette er (heldigvis) lenge siden nå og forbildene har forandret seg. Av andre inspirasjonskilder vil jeg gjerne nevne Siouxsie And The Banshees. Jeg kan identifisere meg med Siouxsie Sioux både med artistuttrykk og som menneske, men mange av låtene er bare helt geniale og har vært det aller viktigste. Dette er et engelsk band som aldri var store i Norge, men som gjorde det stort UK samt i USA på 80-tallet og inspirerte utallige artister til å skape ny musikk i helt nye baner.
Hva føler du er det som gjør deg unik/spesiell som artist?
Siden hver enkelt person har sitt eget inntrykk av hva som gjør en artist unik eller spesiell, er det opp til mitt publikum å bedømme. Jeg synes dette er med på å gjøre musikk magisk – ingen kan bestemme eller forhåndsberegne andres følelse når de hører musikken. Selv om noen artister kanskje forsøker veldig hardt så er det forgjeves, følelsen skapes inne i lytteren og kan ikke dikteres av andre…
Hva er det morsomste/sprøeste du har opplevd så langt som artist?
Det må være da vi var i Canada nå i mai og havnet inne på Hells Angels sitt område. Vi skulle låne utstyr til konserten hos et firma som holdt til i utkanten av Toronto, vi gikk oss litt vill og skjønte fort at vi hadde havnet på en plass vi ikke skulle vært. Da så vi syklene til HA og hørte høylydt krangling fra et verksted rett ved der vi stod. Heldigvis skjønte vi alvoret og gjemte oss bak noen containere i nærheten. Da vi kom frem til utleieren, fikk vi bekreftet mistanken da han sa; ”What!!?? Shit, what were you guys doing there? That`s Hells Angels territory and you don`t just walk in there. I guess you guys are lucky to still be alive”.
Kan du fortelle litt om en av dine beste minner fra en av dine liveopptredener?
Det er heldigvis mange gode minner å velge i, men jeg fikk et spesielt minne da jeg spilte med Seven på Tall Ship Race i Måløy sommeren 2008. Det var 30 varmegrader og helt fantastisk vær og stemning. Det var flere tusen mennesker der, de fleste av dem jobbet på seilskutene som var fra Mexico, Russland og mange andre land. Vi spilte på en utescene helt nede ved sjøen under Måløybrua og alle danset og sang, selv om de ikke kunne sangene. Et av mine beste minner fra en scene!
Hvilke musikalske planer har du videre i 2016?
Planene videre i 2016 er å spille så mange konserter som mulig! I tillegg har jeg allerede begynt å jobbe med nye låter, det er en kjærkommen del av livet mitt!