I dagens digitale musikklandskap styrer algoritmene ikke bare hva vi hører og hvordan vi oppdager ny musikk, men også hvordan artister livnærer seg.
Utover de høyst reelle økonomiske bekymringene er artister i økende grad urolige over hvordan algoritmene påvirker den kreative prosessen. I dag formes musikk ikke bare av kunstnerisk visjon, men av plattformenes logikk: låter blir kortere, ofte under to minutter, og refrengene kommer gjerne allerede i løpet av de første 15 sekundene. Årsaken er enkel: tjenester som Spotify overvåker lytteratferd nøye i starten av en låt, og artister tilpasser seg for å unngå å bli hoppet over eller forbigått i sin helhet. Dermed har vi på mange måter blitt vant til at musikk kommer i små doser, tilpasset oppmerksomhetsspennet til en gullfisk. Musikk tilpasses i all hovedsak ikke lenger hjertet, men noe så grått og upersonlig som statistikk.
Men, i strømmealderens evige loop styrt av algoritmer, ser man nå oftere og oftere artister, produsenter og band som sier nei, som nekter å bøye seg for algoritmens nådeløse dom. De skrur ned tempoet. Går i dybden. Lager album og ikke innhold. Ikke fordi det lønner seg, men fordi det betyr noe. Etterhvert som strømmetjenester som Spotify, Tidal og YouTube Music har vokst seg dominerende, har det samtidig (og som en naturlig konsekvens) vokst frem en motstandsbevegelse blant musikere som føler seg marginalisert, utnyttet eller kreativt begrenset av disse algoritmestyrte systemene.
Motreaksjonen brer seg sakte ut. Flere og flere artister (tunge navn og på tvers av sjangre) vender tilbake til albumformatet med en ny intensjon: å få oss til å virkelig lytte igjen. Å sette pris på artistisk identitet, å verdsette viktigheten av budskap på nytt.
Ser vi et opprør mot at musikk er blitt bakgrunnsstøy? En protest mot å bli redusert til lydtapet i sin egen kunstform? Eller handler det rett og slett om at ekte musikalske uttrykk trenger plass, tid og mot?
Hør for eksempel på hva Kendrick Lamar gjorde på «Mr. Morale & The Big Steppers» (2022), som er alt annet enn en samling radiohits. Det var et tettpakket, terapeutisk dobbeltalbum med fortellinger, tilbakevendende karakterer og ubekvemme sannheter. Låter som «We Cry Together» er ikke laget for shuffle-modus, de er som små teaterstykker, der du må tåle å stå i ubehaget. Kendrick krever noe av deg, at du skal ta deg tid til å sette deg inn i hans musikalske totalpakke, noe som ikke nødvendigvis passer perfekt inn i algoritme-styrte spillelister der umiddelbar tilfredsstillelse er viktigst.
Eller ta Beyoncé sitt «RENAISSANCE». Ja, «Break My Soul» funker som singel. Men albumet er sydd sammen som et sømløst DJ-sett, en kjærlighetserklæring til klubbkultur, ballroom og house. Albumet skal helst høres i ett strekk. Skreller du det opp, mister du mye av magien. Du står igjen med bruddstykker, som å rive ut sider av en roman og lese dem i tilfeldig rekkefølge.
Arctic Monkeys droppet riffene og laget albumet «The Car», et slags lydbilde av en drøm. Lounge, strykerarrangementer, mørk stemning. Ikke akkurat laget for «Fresh Finds»-spillelister. Weyes Blood bygger trilogier med langsom musikk om eksistens og isolasjon. Little Simz skrev et helt album om identitet, med orkestrale mellomspill og en dramaturgi som kunne vært hentet fra film. Men, det er ikke bare pop og hiphop-giganter som nekter å innordne seg spillelistenes verdensorden. Ser du utover de aller mest kommersielle sjangrene, finner du artister, produsenter og band på kryss og tvers som gjør det samme: de bygger album som ikke lar seg skumme igjennom, pause eller hoppe over.
Ta metal for eksempel. En sjanger som aldri har vært redd for kamp mot «det etablerte». Tool brukte over et tiår på «Fear Inoculum»,som ga oss låter på 10-15 minutter og mystiske konsepter ingen AI noensinne kommer til å forstå. Dette er musikk for den tålmodige, den nysgjerrige, den som tør å bli værende. Franske Gojira gjorde noe lignende med «Fortitude», et album som bruker metallens råskap til å løfte frem miljø og eksistensielle spørsmål i én lang, drivende bevegelse.
Ser man til elektronika har albumformatet alltid vært knyttet opp til DJ-sett og kompilasjoner, som en uløselig og integrert del av selve sjangeren. Sagt med andre ord: på mange måter er albumformatet selve målet for produsenter og DJs. Skal man virkelig lykkes innenfor elektronika, bør man gi ut et eget album eller en kompilasjon der låtene flyter i hverandre og utgjør noe som er «større enn enkeltlåtene i seg selv». Og hva med nært beslektede Jazz? Der har langformatet alltid hørt hjemme. Kamasi Washington slipper eksempelvis ikke bare album, han slipper galakser. Sons of Kemet kombinerer jazz og spoken word til politiske helhetserklæringer, mens Esperanza Spalding ikke skriver låter, hun komponerer formler.
Fellesnevneren?
Disse albumene og eksemplene ber deg sette deg ned, slå av push-varslene og faktisk være tilstede i øyeblikket. De er ikke laget for algoritmen. De er laget for deg, hvis du fortsatt har evnen til å virkelig lytte.
Hva sier alt dette oss?
For det første: at for hver aksjon kommer det en motreaksjon.
Det finnes fortsatt kunstnere som tør å prioritere visjon og sammenheng over kortvarig klikkvaluta. De bruker albumformatet som det det egentlig er; et rom for å bygge en verden, utforske idéer og si noe som ikke lar seg koke ned til tre minutter og ett hook.
For det andre: at det finnes en lytter der ute (eller i hvert fall et håp om en), som ikke bare vil bli underholdt, men engasjert. En lytter som vil ha musikk som varer, som bygger seg opp og som setter seg fast. Artister som ønsker å nå slike lyttere lager ikke bakgrunnsstøy, de lager musikk du må møte med konsentrasjon, nysgjerrighet og kanskje til og med litt tålmodighet.
Og for det tredje: at dette kanskje også er en bevisst strategi. For i et marked der alt kjemper om å være mest mulig likt, kan det å lage noe som krever noe av deg være det mest opprørske. Ikke alle lyttere blir igjen etter første gjennomhøring, men de som gjør det forsvinner ikke så fort neste trend gjør sin ankomst.
Dette betyr ikke at singelformatet er dødt, overhodet ikke. Men, vi ser tegn til at stadig flere artister (også de med kommersiell makt), velger helhet og dybde over enkel distribusjon. Dette forteller oss noe særdeles viktig: at albumet som kunstform, i motsetning til haugevis av spådommer, er i live. Ikke bare som nostalgisk gest, men som aktiv motstand mot algoritmen. Albumet er ikke dødt, det nekter å underkaste seg.
Musikk som krever tid finnes fortsatt og ser nå muligens ut til å være en direkte respons på algoritmens fremtreden. Og de som lager den, ber oss om én ting:
Slå av shuffle. Lukk fanene. Legg bort telefonen.
Og lytt.