Ugress slapp sitt album «Ghoststorm» fredag 23. august som er denne «Ukens album» på NPS Music.
Som replikantene i Blade Runner, er sporene på «Ghoststorm» nostalgiske for en fortid som aldri eksisterte. Følelsene deres kommer fra kunstig implanterte minner. Det er temasangen til et 80-talls anime TV-show som aldri eksisterte, det er en spaghetti western hvor obskure karakterer skimrer på kanten av fokus, det er elegante ballsaler fylt med dansestøv og konturene av wuxia-kamper koreografert i flagrende bølger av VHS-sporing.
Musikken er skapt ved å bruke tusenvis av samples fra hele den musikalske historie, og formet gjennom de dype drømmene til kunstige nettverk – riffene, taktene og løkkene blir samplet fra klonede minner gjenskapt av maskinforståelse. Resultatet er en sonisk malstrøm av kulturelle fragmenter, som virvler for alltid i en Escher-lignende labyrint på grensen til gjenkjennelse: «… men er det ikke? ….»
«Ghoststorm» er den tredje og siste utgivelsen i Ugress mørke fremtidige trilogi med utgivelser, og konkluderer «The Wrong Future» og «Black Anorak». Det er dystopisk og filmatisk musikk med en melankolsk snert, som gir en gryende underbevissthet: Vi lever livene våre i apper, enheter og sosiale medier. Vi deler bare våre redigerte minner, et filtrert liv som aldri skjedde, og ønsker å eksistere i denne virkeligheten av velstelte historier.
Når vi lever gjennom skjermer, konstruerer våre egne falske minner, spøker vi med oss selv. Replikanten din er deg. Vi tok en prat med Gisle Martens Meyer i Ugress om det nye albumet og planene videre fremover.
Gratulerer med albumet, «Ghoststorm». Kan du fortelle litt om prosessen rundt det fra start til utgivelse?
Takk, platen er siste utgivelse i en trilogi med «mørk fremtid» tematikk, og tematikken for platen vinglet mye mellom post-apokalypse og AI ganske lenge, før jeg landet på noe litt nærmere AI til slutt, men med mye drahjelp fra stemningen rundt apokalypser. Men ikke en apokalypse fordi maskinene har utslettet oss, mer fordi vi utsletter oss selv, og jeg bruker AI til å uttrykke og utforske dette, ikke som en «skurk». Jeg brukte noen måneder på å lære meg AI teknologier og i denne perioden brukte jeg teknologien til å bygge «kopier» av ulike sjangre og uttrykk, for eksempel ved å dra ut kun gitar-riffene fra 80-talls heavy metal, eller synth-trommene fra 80-talls pop, og så settes det sammen nye fiktive representasjoner av disse, som låter noen lunde som originalen, men har ingen «historie». De høres ut som noe fra den tiden men er bare et «ghost». Da jeg så hadde disse grunnlagene, en ny type samples på en måte, så begynte jeg å bygge mer konkrete og fungerende musikalske elementer oppå dem. Man kan gjøre mye teknisk interessant med AI, men ikke så musikalsk interessant? Ser foreløpig AI som et kraftig nytt verktøy, og ikke som en endelig løsning. Man må fremdeles være komponist, men jeg har nå nye måter å komponere på.
Hva handler denne platen om og hva ønsker du å formidle gjennom den?
På et kritisk punkt i prosessen med å finne «helheten» i materialet leste jeg Dead Precedents – How Hiphop Defines The Future av Roy Christopher og da falt mye på plass. Mye av tankene hans resonerte voldsomt med egne både erfaringer og observasjoner, hvordan cyberpunk, hackere og hiphop (sampling) kan relateres og sammenlignes, de hacker virkeligheten, tar biter av teknologi og kultur og manipulerer og former dem. Jeg ser at vi faktisk gjør mye det samme med hvordan vi som individer bruker sosiale medier og digital teknologi til å skape vår egen virkelighet, vi poster filtrerte og kuraterte versjoner av oss selv online, og ser alle andre sine fiktive versjoner, og vi forholder oss mer og mer til disse kunstige virkelighetene. Vi «ghoster» oss selv på en måte, vi forholder oss til fake minner, og dette skjer bare mer og mer. Om det er bra eller dårlig, jeg skal ikke dømme, men jeg observer det? Så dette er tematikken jeg hadde i bakhodet, og prøver å skape en slags riktig atmosfære for en slik virkelighet. Med sanger der vokalen kun står igjen med konturen, hvor melodiske elementer ikke helt tør å bevege seg, vi hører at de er på vei, men så stopper de opp. Eller roter seg vekk. Riffene og beatsene høres ut som «noe» men klarer ikke helt definere hva. Samtidig har alt en reell virkelighet rundt seg, låtene har skikkelig struktur og produksjon. Det høres ut som pop-elektronika men «noe er borte».
Hvilke tanker har du gjort deg rundt lydbildet av dette albumet?
Når man jobber med hundrevis av samples fra YouTube, fra vinylblogs, fra Spotify, fra mp3 blogger, som alle inneholder varierende grad av komprimeringsartifakter, så blir disse artifaktene bare mer og mer tydelig jo mer materiale man samler, og man begynner etter hvert å høre resultatet av komprimeringen som en egen greie, og jeg vet jo at Spotify igjen vil komprimere mine allerede komprimeringsfulle spor og i stedet for å prøve å skjule det så bare aksepterte jeg det. Dette kommer til å bli litt av soundet mitt på denne platen, en litt glassaktig og «fake» greie. Type sporet «Phantom Of The Wuxia Codec», hvor der er enormt mange wah wah og funk rytmegitar spor, som er kjørt gjennom AI systemet, som igjen har SINE artifakter. Jeg ender opp med en veldig glassaktig og digital lyd som jeg både liker og samtidig finner utfordrende, og alt blir så luftig, så tomt og det er også litt skjønt. Hvordan forklare, ah, et godt eksempel er når animerte 3D filmer har problem med å se «ekte ut», så er det ofte fordi karakterer ikke har helt riktig fysikk eller friksjon, og det er som de sklir litt «oppå» verden, de er ikke helt integrert i virkeligheten. Det er uncanny, litt spooky, men jeg liker det. Litt samme her, lydbildet kan høres litt fake og kunstig ut, fordi det ER det, alt er overlesset av frynsene på algoritmene.
Hva er det spesielle i Ugress sitt musikalske univers?
Sensasjonelt sofistikert sjørøveri.
Hvilke låt har du et spesielt forhold til fra platen?
Første sporet, «All These Worlds» har det vært sinnsykt mye arbeid med og jeg er fremdeles ikke fornøyd. Alle platene mine har et sånt spor og som jeg er usikker på hele tiden, og jeg
jobber enormt mye med, blir aldri ferdig, nærmer seg i ufattelig slow motion “noe”, og på et tidspunkt må jeg bare avgjøre om det skal være med, eller ikke, om det er «noe» nok, og jeg har derfra og ut alltid et elsk-hat forhold til disse sporene, mye mer enn de andre, som er litt mer «greit nok» følelse.
Hvordan har det siste året vært for deg musikalsk sett?
Travelt, jeg pleier ikke turnere så ofte, og nå er vi midt oppi en veldig slow motion turné med spredte jobber, det er mye å koordinere, samtidig med flere bestillingsverk og plate-utgivelser.
Hvem er Gisle Martens Meyer og Ugress, hva er din musikalske bakgrunn og hva liker du å gjøre på fritiden?
Jeg begynte å lage musikk med datamaskin på nittitallet, i diverse prosjekter som kun ble sluppet på tidlig internett, trykket min første vinyl i 2000, og hadde et gjennombrudd med den første Ugress-platen i 2002. Vi turnerte masse på 2000-tallet, og musikken ble mye brukt i film, tv og dataspill og dermed begynte jeg også å lage mye musikk for disse, spesielt ganske mye innenfor samtids-scene, hvor jeg også gjør grafikk og video og har turnert mye på festivaler for teknologi og kunst. De siste to årene har vært en ganske fin miks av komponist, artist og mediakunstner, noe som oppsummeres ganske bra i liveshowene til Ugress nå, som er ganske visuelle affærer.
Har du noen musikalske forbilder eller inspirasjonskilder?
Front Line Assembly var (er) uten tvil det største forbildet og en enorm inspirasjon og påvirkning i formingen av både kunstneriske, musikalske og produksjonsmessige tema og teknikker.
Det er mye bra norsk musikk om dagen – hva liker du å høre på for tiden?
Akkurat nå så hører jeg mye på Krakow og 9 grader nord fordi vi skal jobbe sammen på et stort filmprosjekt som skal fremføres live og jeg vil kjenne musikken deres så godt som mulig.
Hva er det sprøeste eller mest spesielle Ugress har opplevd så langt som artist?
Visste du at Blokksberg faktisk er et ekte fjell, og det heter Brocken og er et fjell midt i Tyskland. Jeg var der en gang for å gjøre lydopptak av hekser til et stumfilmprosjekt hvor jeg jobbet med «lyden av trolldom og heksekunst» som et konsept. Det interessante er at dette fjellet var nøyaktig på grensen mellom Øst- og Vest-Tyskland under den kalde krigen, så det var geografisk sett det vestligste punktet i Sovjetunionen, nærmest Europa, og de smalt opp en enorm mengde med overvåkningsutstyr der. Fremdeles står det der den dag i dag, og nå er det hele et teknisk museum med fancy hotell og en ufattelig kitschy hekseutstilling. Så jeg virret rundt der en kald regnværsdag i november i heksekostyme og filmet meg selv mens jeg hamret løs på overvåkningsutstyret med et kosteskaft. Der var ingen andre der, i hvert fall ingen hekser, kun et eldre tysk ektepar i allværsklær, som ikke kunne unngå å observere hva jeg holdt på med. Så under middagen i restauranten om kvelden satte ekteparet seg så LANGT vekk fra meg som mulig. I en matsal med plass til 500 personer var det nokså tydelig at jeg hadde gjort et flott inntrykk. Tror ikke de hørte at jeg mumlet «das ist ein kunst projekt».
Kan du fortelle litt om en av Ugress sine mest minnerike opplevelser fra en av deres liveopptredener?
Innbyggerne i Firenze kuttet strømmen til hele bygningen en gang vi spilte under et moteshow på toppen av en kirke midt i byen, midt under Trigger 22, som jo har noen samples fra en viss kirkelig horrorfilm. Jeg tror det var et tilfelle, men det passet veldig veldig bra, og laptoppene går jo på batteri så vi kunne fortsette showet, men modellene måtte liste seg.
Hvis du kunne jobbe med en norsk musiker, død eller levende, hvem ville du valgt?
Tryggest å si noen som er død i tilfellet jeg sier noen levende og så leser de det og vil faktisk gjerne finne på noe, og jeg som hater gruppearbeid. Så jeg vil si Arne Nordheim.
Kan du nevne et stk. guilty pleasure?
Jeg elsker flyplasser! Kunne gjerne bodd på en.
Hvilket sted i Norge drømmer du om å spille på?
Noen har fortalt meg at Nordkapp visstnok har et ganske bra auditorium.
Fredag 30. august skal Ugress spille i den nye blackboxen til Bruket i Oslo. Kan du fortelle litt om denne kvelden og hva publikum kan forvente seg på en konsert med Ugress?
Det blir en veldig spesiell og visuell opplevelse med en ganske tett og intim stemning, og vi spiller både gamle hits, helt nye spor og eksklusive livespor som vi aldri gir ut men ofte spiller live. Vi har utviklet et ganske stilig og kaotisk «død-skjerm tre» oppsett for denne turneen som ser ut som noe ut fra en skikkelig dårlig 90-talls cyber-scifi (type Johnny Mnemonic), med en scene full av skjermer og kabler og lys. Vi lager på en måte musikkvideoene live på scenen, turneen følger både visuelt og følelsesmessig opp mye av tematikken i albumet og i låtene som jeg lager for tiden.
Hvilke planer har Ugress videre i 2019?
Jeg har et stort bestillingsverk med ny musikk til filmen Brudeferden i Hardanger fra 1926, den skal fremføres sammen med Krakow, 9 grader nord, Annlaug Børsheim og Nasra Ali Omar, vi skal redefinere nasjonalromantikken musikalsk i et episk musikalsk verk, premiere under Bergen Internasjonale Film Festival og Vill Vill Vest. Etter det skal jeg lage et bestillingsverk til en polsk filmfestival basert på filmmusikken til Krzysztof Komeda, premiere i Fredrikstad i oktober, og musikk til en dokumentar av Even Benestad. Inn i mellom skal vi spille live med Ugress i både inn- og utland, og forberede materiale av en del prosjekter og filmer som jeg ikke har rukket å få produsert for utgivelse. Så skal jeg bruke hele 2020 til å lage et stort bestillingsverk «Skugghug» som tar for seg lyden av utryddelse, innbefatter veldig mye reising og dokumentasjon underveis, og har premiere antagelig siste halvdel av 2021.
