Med lang fartstid i musikkbransjen har Therese Ulvan turnert verden rundt, vunnet priser og samarbeidet med store internasjonale artister.
Hun fikk en fantastisk start på sin artistkarriere med debutalbumet «Already There», da hun vant den prestisjetunge prisen «Best Female Singer-Songwriter» av Los Angeles Women in Music.
Dette er suksesshistorien om en ung kvinne som flyttet fra en liten øy i Norge til storbyen Los Angeles for å jakte på drømmen om en musikkarriere. Nå er den energiske sangeren og låtskriveren tilbake i Norge og aktuell med sitt nye album «I Am».
På denne utgivelsen viser Therese Ulvan frem sin stemmeprakt ikledd poprock-drakt. Dette er et album som leverer fra start til slutt, hvor lytteren får servert den ene sterke låten etter den andre. På «I Am» byr hun på mer rock-baserte låter enn tidligere, ispedd popens glade glitter. Ikke bare har hun den verdenskjente artisten Paulo Mendonca med seg på albumet, hun stiller også med et helt stjernelag av musikere som er med på å løfte lydbildet til nye høyder.
– Jeg lærte mye av å være aktiv musiker i USA. Hvor vi i Norge ofte får litt jantelov inn med morsmelken, blir amerikanerne på den andre siden av skalaen fôret med «The American Dream». Derfor kontaktet jeg min favorittgitarist Paulo Mendonca og var så heldig å få han med på platen. Han ble så giret på demoene vi lagde at han endte opp med å rekruttere inn resten av bandet på albumet. En av de mest interessante musikerne som har vært med på å farge lydbildet på denne platen er Peter Iwers som var bassist i det verdenskjente dødsmetallbandet In Flames, forteller hun.
Therese Ulvan er en artist som ikke er redd for åpne sitt eget hjerte og slippe andre inn. Hennes uttrykk som sanger og låtskriver spenner fra rørende inderlighet til kraftfull og energisk råskap. Dette kombinert med en imponerende formidlingsevne, gjør at hun rører ved hjerter og får oss til å reflektere over hvordan vi lever våre liv. Musikken hennes befinner seg i det musikalske landskapet et sted mellom pop og rock, krydret med elementer fra både soul, blues og country. Men å putte albumet i en boks eller under én enkelt sjanger er ikke lett.
– I studioet i USA beskrev de musikken min som «pop with a purpose» på grunn av budskapet i tekstene, men den beskrivelsen jeg har fått som jeg nok liker best selv er den kompliserte merkelappen «poprock med en dæsj av nordisk bris». Noen av låtene inviterer til dansing og fest, mens andre er til ettertanke og stille stunder. Det er jo sånn at mørke dager og lyse dager lager mosaikken som vi til slutt kaller livet, og det er det jeg prøver å formidle med musikken, forteller Therese Ulvan.
På «I Am» tar hun et oppgjør med både janteloven, urealistiske idealer og de overfladiske verdiene som får større og større plass i dagens samfunn. Med et ironisk skråblikk synger hun om hvordan vi har blitt vant til at våre behov dekkes umiddelbart, og at de færreste er villige til å vente på noe som helst, samtidig som at janteloven hvisker oss i øret at man ikke må tro at man er spesiell.
– Tekstene mine handler blant annet om hvordan den teknologiske utviklingen de siste 10-20 årene har vært med på å totalt forandre hvordan vi forholder oss til andre mennesker. Verdier som empati, medmenneskelighet og normal folkeskikk kan noen ganger virke litt utrydningstruet i Norge. Og da hjelper det jo heller ikke at Janteloven lever i beste velgående og at vi har vært innendørs og delt inn i kohorter gjennom en hel pandemi. At ting som ensomhet, «ghosting» og å gjemme seg bak falske fasader på sosiale medier begynner å bli normalen, synes jeg rett og slett er litt skummelt, utdyper hun.
– Jeg tror at spesielt sosiale medier og sjekkeapper åpner for en ny «bruk og kast»-mentalitet av mennesker, selv om de også gjør det lettere for folk å møtes og holde kontakten. Flere av låtene ble inspirert av hvordan single, unge kvinner og menn i dag må navigere disse appene for å finne kjærligheten, forklarer artisten før hun fortsetter:
– Jeg observerer jo ofte hvordan vi stirrer mer og mer på telefonene våre istedenfor inn i hverandres øyne, og at dette er med på å svekke kontakten med både omverden og våre nærmeste hvis man ikke er forsiktig. For å ikke snakke om hvordan vi i 2022 setter helt urealistiske skjønnhetsidealer for både menn og kvinner. Jeg har jo sett med egne øyne hvordan redigering og glam-filtere kan endre på bilder så en til slutt nesten ikke kjenner seg selv igjen. Så jeg valgte derfor at mitt albumcover skulle være et uredigert nærbilde av meg, en kvinne i 40-årene. Jeg har prøvd å formidle disse temaene i sangene mine, uten en dømmende tone, men med et humoristisk glimt i øyet, og krydret det hele med det altoppslukende temaet: kjærlighet.
Therese forteller åpenhjertig om hvordan livets harde skole har svidd av noen beskyttende lag hun hadde rundt seg tidligere, noe som har ført til at hun ikke lenger kan gjemme seg. Resultatet er at hun nå blottlegger sin egen sjel i tekstene sine. Hun håper at ved å tørre å kaste sin egen maske, så kan hun kanskje inspirere andre til å gjøre det samme.
– Kanskje låtene mine kan motivere folk til å strebe etter en sunn balanse i livet, og kanskje legge fra seg telefonen litt oftere, skru av varslene fra sosiale medier og nyheter, og flytte fokus over på å være til stede i øyeblikket. Og ikke minst vise litt ekstra forståelse og empati nå som vi går inn i en vanskelig økonomisk tid som vil påvirke de aller fleste; men verst er det jo for de som har aller minst fra før av, forteller hun.
– Jeg har jo selv sunget i flere hundre begravelser og aldri hørt noen si at «Kari var et godt menneske, fordi hun hadde så fint servise, eller dyr veske». Det er opplevelsene vi har sammen som vi husker, og hvordan vi får hverandre til å føle oss som teller. Ikke alt det andre stæsjet som kapitalkreftene dytter på oss, som vi tror vi trenger for å passe inn og bli likt, eller få likes, avslutter Therese Ulvan.
På albumet «I Am» byr hun på ektefølt poprock med nordisk bris. En flott lytteropplevelse med meningsfulle tekster og fengende låter. I krysningspunktet mellom rock og pop henter hun det beste fra to verdener og krydrer det hele med det altoppslukende temaet: kjærlighet.
Medvirkende på «I Am»:
Therese Ulvan – vokal, Paulo Mendonca – gitar, backing vocal, bass, Peter Iwers – bass, Frank Nilsson – trommer, Antonio Farris – tangenter, Martin Svanström & Albin Grahn – blåsere, Maria Rian & Lucia Macpartling – strykere
Vi tok en prat med Therese om blant annet det nye albumet, The American Dream, jakten på superstjerner og planene videre fremover.
Gratulerer med albumet, «I Am». Kan du fortelle litt om det, og om prosessen rundt albumet fra start til utgivelse?
Tusen takk! Platen «I Am» gjenspeiler hvor jeg er som kvinne, mamma, kjæreste og kreativt vesen akkurat nå. Jeg føler liksom jeg har landet som person- også da låten «I Am that I Am» kom til meg, så ble det automatisk tittelen til platen. Jeg hadde en drøm om å lage musikk som jeg hørte masse på da jeg vokste opp og satt og dagdrømte sammen med min gode venn Ulrika i Sverige. Jeg sa «jeg vil så gjerne lage musikk som heller imot Tina Turner og Lenny Krawitz…. «Hvorpå hun avbrøt: «Men jag kjenner en som har jobbat med begge två!» – og slik kan man si at «flaks» eller «tankens kraft» eller «magnetisme» førte til at jeg traff Paulo Mendonca, som ble produsent med medskribent på låtene. Han satte meg videre i kontakt med tidligere bassist i «In Flames» Peter Iwers, som også er med og lager litt grums opp i fløyelslåtene.
Hvilke tanker har du gjort deg rundt lydbildet av denne platen?
Da jeg var nystudert jazzstudent, så lagde jeg en plate i Los Angeles med alt fra gospelkor, full blåserekke og til og med en didgeridoo! Nå ville jeg litt vekk fra det glatte lydbildet, ha mer rock og gitar. Derfor er det ikke så mye pianobaserte låter, men jeg har med strykere og blåsere her også. Bare ikke så mange lag.
En vanskelig (men interessant) øvelse; hvilke låter fra albumet setter du ekstra høyt, er du ekstra fornøyd med og føler du gjenspeiler prosjektet slik du så det for deg best mulig?
Det er «I am that I am» som kom til meg i en meditasjon, der jeg bare fikk en fantastisk kjærlighetsfull følelse av at vi er alle sammenknyttet, som bladene på et tre. Vi snurrer rundt i rasende fart uti verdensrommet på en bitteliten planet; puster den samme luften og ser på den samme månen. Det er vemodig og vakkert. Herfra kom låten.
«Fastfood Love» som er mitt skråblikk på samfunnet i dag. Ja- appene kan gjøre det å ta opp kontakten enklere, men det er også litt for lett å dumpe noen, ghoste dem, eller skrive ting man ellers aldri hadde sagt om man så vedkommende i øynene.
Den neste låten jeg vil trekke frem er «Bottle of shame» som rett og slett handler om dagen derpå sett i et humoristisk perspektiv.
Har du opplevd skrivesperre i løpet av album-prosessen, og har du eventuelt et godt tips for hvordan man kommer seg ut av den?
Ja, skrivesperre for meg- er når jeg hopper vekk fra hjertet og oppi hodet; når jeg skal bestemme og kontrollere hva som skal skje i skriveprosessen – da stopper alt opp. En god venninne sa at det motsatte av kontroll er kreativitet. Så det å slippe kontrollen kan føre til at man kommer inn til inspirasjonen. Det engelske ordet «Inspiration» ligner veldig på «In Spirit»… og det sier alt.
Hva er det spesielle i ditt musikalske univers?
Menneskemøtene gjør min verden spesiell. Jeg hadde tidlig et brennende ønske om å reise rundt i verden og se kloden vår med musikk, men samtidig knytte folk sammen – på tvers av politikk og religion- ved hjelp av musikk – og det har jeg gjort i mange år. De fine opplevelsene og menneskemøtene har jeg gjemt i hjertet som dyrebare diamanter.
Du har lang fartstid i musikkbransjen og du har turnert verden rundt, vunnet priser og samarbeidet med store internasjonale artister. Kan du fortelle litt om det og har du en spesiell historie du kan fortelle rundt det?
Jeg drømte om å jobbe med musikere som jeg hadde lest om bak på LP-platene, som Toto, Lionel Richie, Chaka Khan, Carlos Santana og Earth, Wind & Fire. Så derfor dro jeg til Los Angeles- som lille frøken detektiv- for å finne dem.
Jeg ville se hvor de kom fra, hvor de jobbet og kanskje være så heldig at jeg fikk lære fra dem eller kanskje til og med spille med dem.
Så jeg begynte å lete etter kontakter. Det var ikke lett, og jeg merket fort at jeg måtte jage vekk bygdedyret som dessverre også satt på skulderen min. Jeg måtte være villig til å strekke meg langt når det gjaldt å komme meg frem.
Den eneste rettesnoren min var min egen moral og magefølelse. Jeg fikk tilbud om å kore på platen til en verdensberømt musiker. Overlykkelig dro jeg til studio for å starte jobben, men noe var galt – jeg fikk aldri synge! Jeg ville så veldig gjerne få den sjansen, så jeg trosset magefølelsen. Helt til produsenten en dag sa det rett ut, at for å få jobben «måtte jeg gå ned på kne og jobbe for den». Han sa at hvis jeg ikke var villig til å betale prisen for å komme inn på musikkscenen i LA, så ble det til at jeg måtte «vaske dassene på togstasjonen» i stedet. Jeg svarte at da vasket jeg heller dassene, fordi da jeg så meg i speilet kunne jeg fortsatt være stolt.
Jeg husker at jeg stormet ut av døren til studioet mens tårene sprutet. På vei hjem kjørte jeg innom jazzklubben The Baked Potato, hvor jeg ba om å få synge en blues siden det var «open mic».
Mens jeg stod der og sang ut min smerte, kom en mann med hatt og solbriller og sa: «You’ve got soul, sister!» Han ga meg kortet sitt og ba meg komme til sitt studio. Det viste seg å være Leon Ware, som har produsert hiter for Michael Jackson, Quincy Jones og Marvin Gaye. På tross av min dårlige opplevelse i det andre studioet, dro jeg for å treffe ham. Han tok meg under vingen og lærte meg masse om låtskriving.
En dag hørte jeg at Roger Burn, keyboardisten til Lionel Richie, hadde seminar i Los Angeles. Jeg hadde jo lenge drømt om å jobbe med gutta til Lionel Richie, så jeg tok med meg demoen min og dro til seminaret for å høre hva han hadde å si. Etter seminaret, styrtet en gjeng med håpefulle, unge musikere bort til han med CDen sin i hånden.
Og jeg? Jeg turte ikke å gå bort til han og forlot plassen uten å gi ham demoen min. Med øynene fulle av tårer, dro jeg til min magiske plass, The Baked Potato. Jeg satte meg ned sammen med noen venninner og slukte skuffelsen med mange glass rødvin. Mens jeg klagde min nød, kom Roger Burn inn døra. Jeg kunne knapt tro mine egne øyne! Jeg tok demoen ut fra vesken og gikk rett bort til han. Med rødvinslilla tenner sa jeg: «You better listen to this, altså!»
Noen dager etterpå kom den store overraskelsen. Telefonen ringte. Det var Roger Burn.
Han hadde hørt på musikken min, og han tilbød seg å produsere mitt første album. Han satte meg i kontakt med de musikerne jeg drømte om å spille med, blant andre Jimmy Haslip, som er en av verdens fremste bassister, og som senere ble produsent for mitt tredje album.
Som ung jente flyttet du fra en liten øy i Norge til storbyen Los Angeles for å jakte på «The American Dream». Kan du fortelle litt om det og hvordan denne opplevelsen var for deg. Hva føler du er det beste og det verste med det å nå drømmen i USA og har du en spesiell historie du kan fortelle om som du opplevde der på den tiden?
Se ovenfor…men også at jeg aaaalt for tidlig flyttet sammen med en kjæreste og han jobbet som bodyguard for Will Smith. Igjen sa magefølelsen min at noe var «galt», og da det viste seg at han hadde TO parallelle liv, så flyttet jeg på dagen, og det eneste jeg røsket med meg var Pondusbladene mine og en juleduk (!) Så da leide jeg et rom i kjelleren til en som var tidligere keyboardist for Alice Cooper. En natt våknet jeg av at en rotte pilte over sengen min! Gjennom helt tilfeldige (eller er det noe som er tilfeldig?) så traff jeg Susan som sa «you can’t live in this dump! Move in with me?» Enda jeg ikke kjente henne godt, så sang hjertet over å slippe unna kjelleren, men lite visste jeg at faren hennes var advokaten til The Beach Boys, Guns’n Roses og Jack Nicholson. De hadde et digert hus helt oppe på toppen av Beverly Hills med egen gartner, hushjelp, bassengmann etc. Men best av alt; Jeg fikk en familie; Jeg bodde der gratis i tre år! Gjennom dem traff jeg mange fine og spennende mennesker.
Har musikkbransjen endret seg fra hvordan den var før og frem til i dag. I så fall, kan du nevne noen konkrete eksempler?
Ja før hadde plateselskapet som eide studio mye mer makt, da de hadde utstyret som var kjempedyrt. Nå kan alle gi ut musikk og det er en enorm frihet i det, men det er stadig flere og flere som «kapper om å bli sett». Pluss at før kunne man tjene penger på CD-salg. Med streaming er det latterlig lite igjen til de som faktisk lager musikken.
Hvordan og når startet det for deg med musikk og sang, og hva er din musikalske bakgrunn?
Jeg startet da jeg var 13 år, og da begynte jeg i et band som spilte coverlåter på gode, gammeldagse «bøgdafester» – og oppvarmingen var passiv røyk og karsk! Hehehehe… Etter det gikk jeg på LIPA i Liverpool, Leeds College of music (Ba Hons i Jazz) og Musicians Institute i Hollywood.
Hvordan vil du beskrive deg selv og hva liker du å gjøre på fritiden?
Jeg liker å filosofere over livet, frekvenser vi lever på; da med alt fra hvordan vi tenker, til mat vi spiser, TV-program vi ser på og venner vi henger med. Jeg liker å være med familien min, dyrene våre og gode venner. Vi pleier å lage god mat og samles rundt et bord.
Hvilke tanker har du rundt det å være artist og musiker i Norge i dag, si litt om den evnt. «tøffe veien» det ofte er og hvordan det har vært for deg?
Etter covid, så innså jeg hvor vanvittig heldige vi er her i Norge som har støtteordninger og tiltak for å hjelpe oss opp og frem. Jeg har musikervenner i Filippinene, USA, Russland, Sverige og England og de har ikke en verdens ting å gripe fatt i. Det tøffe med Norge er at det er lite folk og langt mellom dem. I USA kan du turnere en stat og treffe folk overalt.
I dag er vi musikere stadig mer avhengige av konserter for å overleve, på grunn av streaming som har ruinert platesalget, og med færre folk som kjøper billetter etter covid, så sliter faktisk bransjen ganske mye. Med dyrere billetter, økte priser, så er det hardere for alle som skal leve av musikken.
Hva føler du er din sterkeste side som artist og er du en uredd type?
Jeg er nok ikke en uredd type, men jeg føler frykten og så satser jeg allikevel – og da skjer det ofte magi! Min sterkeste side som artist er at jeg har «store ører» – Jeg husker en melodi fort, og etter tiår som korist i studio, så snapper jeg fort opp ting. I tillegg er jeg dyktig på å organisere turneer og å ta tak i ting slik at vi kommer oss ut på veien med musikken.
Kan du fortelle litt om en av dine beste opplevelser fra en av dine liveopptredener?
Ja, der har jeg mange! Alt fra lykkerus over å speide utover 10 000 mennesker som siste nummer på festivaler til gleden av å synge for fullstappet operahus i Sibir og innrøkt jazzbule i Manilla. Det er de intime opplevelsene, der luften står stille og musikken lever at jeg føler aller mest glede med musikken.
Hva er det sprøeste eller mest spesielle øyeblikket du har hatt i din musikalske karriere så langt?
Jeg var med i en gruppe der vi skulle synge live for Dronning Sonja, og så fikk tre av fire matforgiftning, hvorpå hun ene bæsjet seg ut på scenen foran dronningen vår! Heldigvis merket Hennes Majestet ingenting, men gjett om vi har ledd av opplevelsen i etterkant.
Hva inspireres du av musikalsk og hvilke norske artister/band/produsenter har du hørt mye på eller henter du inspirasjon fra?
Det er så utrolig mange flinke norske musikere. Mange er med på listen som jeg har laget, men la meg også legge til Jarle Bernhoft, Anne Grethe Preus, Marius Müller, Claudia Scott, D’Sound, Beady Belle med flere.
Det er mye bra norsk musikk om dagen – hva liker du å høre på for tiden?
Jeg liker å høre på musikk som får meg opp hvis jeg vil det, og slappe av hvis jeg vil det, for eksempel. Espen Bergs pianospill en søndags morgen, Jan Garbarek sent en kveld med et glass rødvin, D’sound når vi jentene skal ut.
Har du en favoritt-matrett i så fall, og hvilken matrett kunne du spist 7 dager i uka?
Når vi skal kose oss, er det hjort som pappa har jaktet med fløtegratinerte poteter, og 7 dager i uka spiser jeg faktisk en selvlaget smoothie, som jeg har spist i over 20 år; Det er bær, havremelk, proteinpulver, kraft fra bein, spirulina og spirer. (ja- det er faktisk kjempegodt!).
Har du sett en bra film eller serie i det siste som du vil anbefale?
«Shantaram» ser jeg nå. Den boken er også kjempebra og serien var like fin. Rørende og spennende på samme tid.
Du kan bare høre på en eneste sang resten av livet; hvem velger du?
Oi!!!! Da må det være «Waiting Line» med Zero7. Den hørte jeg alltid på da jeg kjørte i trafikken i Los Angeles, og når jeg setter på den, så slapper jeg sånn av.
Hvilket sted drømmer du om å spille på, og hvilken scene har overrasket deg mest?
Jeg kunne tenkt meg å spille på en festival langt i skogen, som Kenny Loggins i «Outside from the Redwoods». En festival i California sent på kvelden. Dét hadde vært kult.
En scene som har overrasket meg, må være The Baked Potato i Los Angeles; Der ser det ut som innsiden på en gammel ferge, men plutselig kommer Steke Lukather inn, og så kommer Vinnie Coualita også jammer de. Det er en eventyrplass!
Hvis du kunne samarbeidet med en annen norsk musiker, uavhengig av om personen lever eller ei eller er aktiv som musiker i dag, hvem ville du valgt?
Jarle Berhoft eller D’Sound. Digger det de gjør.
Kan du fortelle litt om hvilke andre musikalske planer du har fremover?
Jeg er i gang med å skrive ny musikk, og så skal jeg lage en spesiell turné. Det skal jeg si mer om når ting er klart.
