Etter å ha gitt ut ny musikk har Marte Eberson virkelig markert seg som soloartist. Eberson har blitt omtalt i både inn- og utland for sin drømmende og hardtslående retro-pop.
Med en tydelig identitet, både som keyboardist og sanger har hun levert en rekke låter av høy kvalitet i egen lydlandskap. Hennes unike sound har til og med blitt beskrevet som noe helt eget, nemlig; «Marte-pop».
Eberson har en luftig og myk vokal, som plasseres i et deilig synth-landskap med retro elementer fra 70- og 80-tallet, uten å miste kontakten med det moderne. Catchy og mystisk, mørkt og oppløftende – leverer Eberson selvsikker, fengslende og kontrastfulle låter i et sjanger-overskridende pop univers.
Det etterlengtede albumet «Free» ble sluppet 13. oktober og gir lytteren alt fra dansbare perler til smooth west-coast pop i et nydelig og drømmende bakteppe, men den dynamiske platen består også av såre ballader. Det er tydelig at Eberson har omfavnet friheten på mange måter, og spesielt ved å ikke binde seg til én sjanger eller ét uttrykk. Hennes inspirasjonskilder er en god blanding av indierock, soul og hiphop. Deriblant artister som Thundercat, Blonde Redhead, Lana Del Rey, Frank Ocean, Men I Trust og Pharell. Marte sin indie-pop er et resultat av å være fri til å lage musikk hun selv synes er gøy å lage, hente inspirasjon fra mange sjangere og ikke følge noen regler.
Friheten i «Free» går også igjen på andre plan. Tematikken omhandler ofte den bittersøte kjærligheten, å stå opp for seg selv, egen styrke og individualitet. Eberson forteller:
– Platen som helhet handler om at jeg ønsker å føle meg fri. Fri fra ansvar, fri fra plikter og fra andre mennesker meninger. Disse ti låtene er små historier som omhandler dette temaet. Til slutt ender det med sangen «The End Of Us» – konklusjonen min er ganske dyster; uansett hvor hardt jeg prøver, så får jeg ikke til å være i et vennskap eller kjærlighetsforhold, om jeg ikke kan være fri. Dette handler ikke om ansvarsfraskrivelse, men heller om å ta ansvar for seg selv og egne handlinger. Å være fri nok til å være tro mot seg selv.
Marte Eberson har et bredt spekter som både musiker og artist. Som aktiv og erfaren musiker har hun gjort inntrykk i mange sjangre. Marte har tidligere utgitt et soloalbum som ble mottatt av strålende anmeldelser. Eberson har en lang CV og en rekke anerkjennelser og priser. Vi nevner noe her:
- I 2012 mottok hun Sildajazzprisen som solo-jazzpianist.
- Fra 2012-2017 spilte hun i bandet Highasakite, som blant annet fikk Spellemannprisen for årets popgruppe i 2014 og 2016.
- De siste årene har hun blant annet spilt i to av Hedvig Mollestads bestillingsverk, som også mottok Spellemannprisen i 2020 og 2021 i kategorien Åpen Klasse.
- Fra 2018-2021 har hun gitt ut to album med sin far og jazzgitarist, Jon Eberson under bandnavnet Eberson.
- I 2020 ga hun ut et album (der Marte hovedsakelig skrev alle låtene) med bandet LÖV. (Marte Eberson, Øystein Skar og Martin Halla).
- De siste 3 årene har hun og spilt flere duokonserter, i tillegg til utgivelser, med Ane Brun.
Releasekonserten for albumet «Free» blir på Parkteateret 08.11.2023.
Vi tok en prat med Marte om blant annet det nye albumet og planene videre fremover.
Gratulerer med albumet, «Free» – ditt første soloalbum på 7 år. Kan du fortelle litt om det og prosessen rundt albumet fra start til utgivelse?
Tusen takk. Våren 2021 begynte jeg å lage en del nye låter. De var litt annerledes låter enn hva jeg hadde pleid å lage før. Jeg hadde på den tiden bandet LÖV og Eberson som jeg jobbet med, men jeg følte at disse nye låtene ikke passet inn i noen av prosjektene. Samtidig likte jeg de så godt, så jeg ville ikke kaste dem heller. Så da bestemte jeg meg for at jeg kunne synge dem selv og tanken om å lage et soloalbum ble etablert. Jeg lagde veldig tydelig demoer der jeg hadde en plan om hva som skulle spilles. Jeg ønsket et mer akustisk lydbilde som var tydelig på hvilke instrumenter som var i produksjonen.
Hovedstemmen i låtene er piano/rhodes, gitar, bass og trommer. Med meg i studio hadde jeg med meg gitarist Stian Larsen, bassist Endre Hareide Hallre, gitarist og bassist Roar Nilsen og trommis Marius Simonsen. Alle disse har erfaring fra forskjellige sjangre, både jazz, pop, funk og soul. Jeg ønsket veldig gjerne å ha med meg musikere som ikke var satt i bås.
Vi spilte inn en del av låtene, også jobbet jeg og Jonas Kroon med å produsere musikken ferdig. Underveis tok vi frem noen låter som ikke hadde blitt spilt inn i studio, og da sendte vi låtene til musikere som spilte inn hjemme hos seg selv. Blant annet Audun Erlien og Bjørn Ove Hagset som spiller bass på noen låter.
Marte Eberson har levert et flott og høyst personlig popvisittkort av typen svært høy kvalitet hele veien som vil bli stående i lang, lang tid fremover – terningkast 5/6
Hva handler denne platen om og hvor har du hentet inspirasjon fra til dette albumet?
Platen handler om å føle seg fri i forskjellige former og drakter. Jeg har følt meg fri fra å tenke sjangre da jeg skrev låtene. Jeg har og følt meg fri fra å tenke på hva andre synes, det har vært deilig. I hele prosessen har jeg følt meg fri.
Tekstlig er også frihet en rød tråd. Det er små historier som beskriver hvordan frihet gjør en godt, men og hvordan det kan føles vondt. Flyr man eller faller man. Inspirasjonen er kort fortalt hentet fra all god musikk jeg har hørt på hele livet. Soul, jazz, disco og pop.
Hvilke tanker har du gjort deg rundt lydbildet av denne platen?
Jeg har hatt et ønske om at det ikke skulle være for mange fremmede lyder og at man skulle kjenne igjen instrumentene. Jeg har villet at det skulle høre old-school ut, men samtidig nytt og friskt. Det var en utfordring, Jonas Kroon som mikset albumet, tok på strak arm.
Du har nok et spesielt forhold til alle låtene på albumet, men hvilke låter banker det ekstra mye for?
Jeg liker egentlig alle låtene. Hvilken som er favoritten varierer litt fra dag til dag. «Come Around» liker jeg alltid veldig godt. Den rusler så fint og nonchalant av gårde. Det er en vibb jeg ofte føler passer dagsformen min. Jeg liker også veldig godt «The End Of Us» men den er veldig trist, så den passer ikke så ofte inn i hverdagen min.
Hvordan og når startet det for deg med musikk og sang, og hva er din musikalske bakgrunn?
Jeg begynte å spille piano i 6 – 7 årsalderen, og synge i et mini-gospelkor rundt samme tid. Jeg synes dette var veldig gøy, og ble fortalt hjemmefra at jeg måtte øve om jeg ville bli god. Så da øvde jeg så godt jeg kunne. Foreldrene mine var og er veldig interessert i jazzmusikk, så det ble naturlig at de eksponerte meg for dette i tidlig alder. Med vennene mine hørte jeg på popmusikk, «Absolute Music»-platene, mens hjemme hørte jeg på jazz. Dette har nok preget en del musikalske valg jeg har gjort gjennom livet mitt. Jeg begynte å studere jazzpiano på Griegakademiet i Bergen etter videregående, og etter det har jeg jobbet som profesjonell musiker. Først spilte jeg en del år i indiepopbandet Highasakite, som ble mitt hovedfokus de årene. Etter det har jeg jobbet med litt forskjellige band og konstellasjoner. Alt fra å spille med Alan Walker til Hedvig Mollestad og Ane Brun. Mine egne prosjekter har LÖV, Eberson (band med faren min) og soloprosjektet mitt.
Høsten er her (og vinteren banker snart på døren). Hva betyr høsten for deg og hva er det beste du vet å gjøre når det er høst?
Høst for meg er røde blader på trærne. Glør i peisen. En varm kopp te. Varm dyne. Regn mot vinduet. Rolige morgener. Kalde kinn. Første snøfall. Rødvin og vinyl. Badstue.
Hvilke tanker har du rundt det å være artist og musiker i Norge i dag, si litt om den evnt. «tøffe veien» det ofte er og hvordan det har vært for deg?
Jeg synes det er ganske lukrativt å være musiker i Norge. Mange gode ordninger og stipender man kan søke på. Under pandemien, da jeg pratet med kollegaer fra andre land, skjønte jeg hvor bra det egentlig står til i Norge. Selvfølgelig kan alltid noe bli bedre og folk vil alltid ha noe å klage på, men det har jeg ikke kapasitet til å tenke på. Jeg synes organisasjoner som for eksempler NOPA, Creo, Tono og Gramo gjør veldig mye for å forbedre rettighetene og levevilkårene til meg som musiker og jeg stoler på at de har musikernes/komponistens beste interesser. Om jeg skal klage på noe, så må jeg sette meg bedre inn i alt. Jeg har klart å leve som musiker siden jeg var ferdig utdannet som pianist, og føler meg utrolig heldig og privilegert som kan leve som jeg gjør. Jeg tar ikke en dag for gitt, og jeg blir motivert til å jobbe med alt jeg har.
Kan du fortelle litt om en av dine beste opplevelser fra en av dine liveopptredener?
Jeg har veldig mange gode opplevelser fra liveopptredener. De som jeg husker best er nok de som har vært de siste 2 årene. Hedvig Mollestads bestillingsverk «Ekhidna» spilte vi i sommer i Lisboa. Vi er egentlig to keyboardister i bandet, men det var kun jeg som kunne spille den gigen, så det ble litt ekstra å lære seg. Det var litt kort varsel fra jeg fikk vite det til gigen, så jeg fikk ikke øvd så mye. Så jeg spilte så mange absurde feil. Haha. Det var noen moments på den konserten som jeg holdt på å le meg ihjel innvendig for det jeg gjorde ble bare så riv ruskende galt i forhold til det jeg skulle spille. Men selv om jeg spilte de feilene, var det utrolig fett å spille den konserten. Nye ting skjedde og jeg følte meg veldig til stede. Publikum og spillestedet var også helt fantastisk! Varme og smilende.
Ellers synes jeg en duo-konsert jeg hadde med Ane Brun på Sildajazz i sommer var ganske så herlig. Alt klaffet. Stemningen og tilstedeværelsen. Jeg følte det var magisk. Hehehe. Ikke så ydmykt sagt kanskje, men det er jo Ane som gjør det, så prøver jeg å tilrettelegge så godt jeg kan.
Eberson-konserten vi hadde i februar 2023 på Victoria Nasjonale Jazzscene. Pappa ble 70 år, så det var en jubileumskonsert. Det var en veldig fin kveld. Pappa var on fire på gitaren.
Til slutt må jeg nevne solokonserten min på Blå/Klubbøya i fjor sommer. Jeg elsker bandet jeg har med meg live, så jeg vil egentlig bare stå og høre de spille låtene mine og danse til. Jeg elsket å stå på scenen sammen med dem. Kan nesten ikke vente til Parkteatret 8. november.
Du har opplevd mye gjennom din musikalske karriere så langt. Kan du nevne 3 ting som det morsomste eller sprøeste øyeblikket du har hatt i din musikalske karriere så langt?
Føler jeg har opplevd mye sprøtt som jeg tror er sprøtt der og da, men som jeg kanskje har glemt. Ofte tenker jeg «dette skal jeg huske på» – men vi prøver.
Da Highasakite spilte i Taipei i Taiwan og vi ble møtt med en stor fanskare da vi hadde get-in. Det var helt absurd. En fyr som stod der med autografblokka og ropte «Marti, Marti!!»
Synes det var ganske stort og absurd å være med Alan Walker på Coachella. Der var det mye kjendiseri.
Jeg synes også det var veldig stas å være på scootersafari da Eberson spilte på Polarjazz på Svalbard.
Er det noe du setter ekstra stor pris på i ditt eget musikalske univers?
Jeg setter veldig pris på mitt gamle og slitne Cambridge piano. Det har hjulpet meg i mange tunge og gode stunder. Fikk det i 7 års gave, og har det fortsatt. Sliten, men velbrukt.
Hva inspireres du av musikalsk og hvilke norske artister/band/produsenter har du hørt mye på eller henter du inspirasjon fra?
Jeg lar meg inspirere mest av de jeg spiller med, kollegaer og vennene mine. Sånn som Hedvig Mollestad, Ane Brun, Jo Berger Myhre, Morten Qvenild, Axel Skalstad, Liv Andrea Hauge, Ragnhild Moan, Maylen Rusti, Svein Richard Mathisen, Maria Skranes, Øystein Skar, Stian Larsen, Ellen Brekken, Marius Simonsen, Ine Hoem og Erlend Slettevold for å nevne noen. Alle jeg har et musikalsk samarbeid med føler jeg at jeg på en eller annen måte blir inspirert av.
Hva er den beste litterære og filmatiske opplevelsen du har opplevd den siste tiden, og hva vil du anbefale folk å sjekke ut om dagen?
Jeg er inne i en krimbok-periode nå. Sluker det rått. En i uka. Akkurat nå er det tre bøker jeg leser samtidig. Litt forvirrende egentlig. En bok av Øystein Milli som handler om MC-miljøet i Norden, «Dødelig brorskap». Den andre er av den danske forfatteren Katrine Engberg og heter «Blodmåne». Den tredje er av den svenske forfatteren Emelie Schepp og heter «Merket for livet». Dette er jo veldig «pageturner»- bøker, så sikkert derfor det går unna. Ellers vil jeg anbefale folk å sjekke ut programmene til teatrene vi har i landet vårt. Utrolig mye spennende i programmene! Jeg skal for eksempel se Bjarte Tjøstheims «Tilgi meg» på Det Norske Teateret i helgen, «Kristianias magiske tivoliteater» med nevøen min i november og «Moulin Rouge» på Chateau Neuf i desember. Det er sååå mye mer jeg skal prøve å ta meg tid til å se, som for eksempel «Et dukkehjem 2»» på Christiania teater.
Har du en favoritt-rett, i tilfelle hva og kan du beskrive den?
Jeg elsker jo mat! Pasta, pizza, texmex. Altså.. En dirty pizza med en tomatsaus med hvitløk, ekstra ost, pepperoni og ananas er jo amazing. Men jeg elsker også feinschmecker mat. Fine restauranter der du får tasting menu er jo alltid veldig gøy og spennende. Ost elsker jeg bare. Oster som lukter masse er jo veldig stas. Jeg blir veldig engasjert når jeg tenker på dette. Grillet fisk er nok også en favoritt. Spesielt selvfisket makrell eller abbor med agurksalat.
Hva slags musikk har du vokst opp med og har noe av den musikken vært med deg hele livet?
Hjemme har jeg vokst opp med jazz, vise og americana. Men med vennene mine hørte jeg på pop, trance og techno.
Alt dette har jeg nok med meg i bagasjen. Synes det er gøy å finne frem til noe spennende og inspirerende i all musikk på en måte. Alt har sin egen kvalitet og sitt formål.
Hvilke andre musikalske planer har du videre fremover?
Nå skal jeg kose meg med albumet mitt og få spilt det live. Så er planen å bare komponere og produsere musikk så mye jeg orker.
