Etter utgivelsen av albumet «Cross My Heart» (2021), innledet låtskriver og artist Eide Olsen et tett samarbeid med Eirik Grønner (Kurt Nilsen, Endre Nordvik) i Bergen, med sikte på å utvikle et mer poppete uttrykk enn tidligere.
Med øvrige topp-navn som Vidar Busk, Amund Maarud og Ryan Smith (Adele, Beyonce, Coldplay) involvert i oppfølgeren «My Dear», kan du forvente deg delikat pop-konfekt fra øverste hylle.
Åpningssporet «Anchored» er en dirrende vakker, men rystende fortelling om å være på sitt absolutt svakeste som menneske. Vi skal alle møte motstand, og vi kommer alle på et tidspunkt i løpet av livet til å stå ansikt til ansikt med nederlaget, med undergang. Men hva gjør du da? Reiser du deg, eller gir du opp?
Enkel, nedtonet instrumentering underbygger sangens alvorlige budskap, mens Irek Wojtczak på saksofon tilfører briljante melodiske passasjer. «Dette var uten tvil den mest krevende låten å skrive til dette albumet», forteller Asgeir om albumets fokusspor.
Den første smakebiten som ble sluppet fra albumet, bittersøte «Don´t Even Try», er et lekkert og sjelfullt nikk til musikalske mid90s referanser, og er en sang som har skapt mange positive reaksjoner i det store utland. «De dyptfølte tekstene resonnerer, og gir en uforglemmelig lytteopplevelse», skriver HONK Magazine (USA), mens spanske ElFiesta skriver «melodien er fengslende, og vokalkvaliteten er virkelig bemerkelsesverdig». «Don´t Even Try» har blitt lagt til rotasjon på radio i Frankrike (Radio Meuse FM, RFZ, RadioCastor, Playlist Music Radio), Belgia (Flash FM), UK (SLE Music Radio) og Canada (NIKY Radio).
På albumet hører du også Jim Grims remix av «The Devils Deal», en versjon som plasserer Vidar Busks fantastiske gitar i langt sydligere strøk enn normalt, mens tittelsporet «My Dear» bringer frem de store musikalske følelsene, der instrumentering og arrangement gir en virkelig filmatisk opplevelse av musikken. Eide Olsens livslange kjærlighet for bluesen gir seg utslag i «No Breakfast Song», en låt der gitarvirtuos Amund Maarud og et fantastisk kor bidrar til å løfte Eide Olsens låtskrivertalent ytterligere, mens underfundige «The Cello and the Cat» forteller i bøtter og spann om et albumprosjekt preget av kreativt overskudd.
««My Dear» er en presentasjon av hvordan musikk fargelegger mine tanker og mitt humør» forteller Eide Olsen. «Selv om harmoni og velvære synes å være kjernen i det vi mennesker søker, så får jeg alltid en følelse av at det også er en søken og et savn etter noe mer».
Han oppsummerer tankene på følgende vis: «du er aldri så fri som når du er fanget i kjærlighet. Livet er et paradoks, kjærligheten er løsningen».
«My Dear» ble utgitt 12. mai via eget plateselskap; Den Bergenske Plateproduksjon.
Vi tok en prat med artisten om blant annet det nye albumet og planene videre fremover.
Gratulerer med albumet, «My Dear». Kan du fortelle litt om prosessen rundt albumet fra start til utgivelse?
«My Dear» er oppfølgeralbumet til «Cross My Heart» som kom i 2021. For meg har dette albumet vært en mer leken, men kanskje også mer intens prosess enn ved forrige korsvei. «Cross My Heart» var de første studioinnspillingene jeg gjorde på 20 år og det er skrekkelig mange år med teknologisk utvikling og endret arbeidsmetodikk. Til dette albumet har jeg åpnet flere dører og vinduer, både med tanke på hvilke musikere som bidrar og med tanke på produksjonsformen. Samlet sett har nok det bidratt til at «My Dear» fremstår som mer produsert, men paradoksalt nok, jeg føler ikke det har tatt bort den ærlige tilnærmingen til selve historiefortellingen.
På samme vis som med «Cross My Heart» har jeg jobbet i studioer både i Norge og Polen under innspillingene og saxofonisten Irek Wojtczak bidrar også denne gang betydelig. Eirik Grønner har koordinert og er ansvarlig for totaliteten i både mix og produksjon. At det totalt er 28 musikere som er inne og leverer på albumet, er et tydelig bevis på at dette er den mest omfattende studioproduksjon jeg har gitt meg i kast med så langt. Jeg kunne nevne mange av dem som har deltatt og det er naturlig at Vidar Busk og Amund Maarud trekkes frem. Når to av Norges fremste bluesgitarister velvillig takker ja til å bidra på innspillingene, så er det stas og NPS med sitt nettverk var vennligheten selv og hjalp godt til med å knytte kontakt og trekke i de nødvendige trådene.
Ellers vil jeg gjerne si et par ord om Helene Mork, som på åpningskuttet, duetten Anchored, etter mitt skjønn, leverer en vokalprestasjon med «Emma Steinbakken kvaliteter». Helene var bare 14 år når hun gjorde disse innspillingene. Hun kan nå så langt som hun bare vil. (Hun er også stemmen bak «Disney-vokalisen» på antikrigs-balladen Walk Away).
En annen musiker som fortjener å løftes frem er gitaristen Thommas Schønberg. Melodisk, teknisk og timing-messig, så er han et funn for enhver med en historie å fortelle. Jeg har selvsagt et ønske om å få ham med på nye prosjekter i fremtiden. Kristian Wedberg, min faste pianist, er som meg, konservativ i sin musikalske tilnærming, men besitter en musikalsk selvfølgelighet som kun kjennetegner en virtuos. For en mann! Det kjipe med å trekke frem navn på denne måten er at jeg ikke får nevnt alle, men jeg er altså veldig takknemlig for alle som har øst av sin musikalitet for å få My Dear til å bli det albumet det har blitt.
Du har uttalt følgende: «du er aldri så fri som når du er fanget i kjærlighet. Livet er et paradoks, kjærligheten er løsningen». Kan du fortelle litt mer om hva du mener med dette?
Ja det er riktig, albumet har en undertittel i postulatet om at «En er aldri så fri som når en er fanget i kjærlighet.» Uansett hvor vanskelig eller bra livet er, så er kjærlighet alltid bare en tanke unna. Alltid – og det har blitt min innfallsvinkel til det musikalske univers og til historiene jeg forteller. Hva folk får ut av det jeg synger om og måten jeg tonesetter det på vil være så forskjellig, men jeg håper og tror at de aller fleste vil finne «noe» de kan ta med seg. Gitt at jeg skriver og synger på engelsk, så er der en barriere i akkurat det, men jeg tenker at om melodiene er sterke nok så vil folk etter hvert finne frem til det tekstlige budskapet. Det er gledelig å oppleve at tekstene får mye fokus i utenlandske anmeldelser, noe første single fra albumet, «Dont Even Try», ble et godt eksempel på.
Utlandet ligger jo der og blinker som et Shangri-La for de av oss som skriver på engelsk, men om jeg har troen på det store gjennombruddet?
Tja, jeg har tro på at musikken kan «nå frem» og at det kan skje noe rundt noen av låtene. Det handler jo mest om at de rette folkene som får høre musikken og så faktisk tenker at «Dette var kanonbra!» Jeg håper selvsagt på noe i den duren, men gjør meg ikke avhengig av det.
Flott oppfølger. Eide Olsen har ei fin stemme og løfter frem budskapet sitt på en flott måte Det tok sin tid før han meldte sin ankomst, men når han først gjorde det så gjorde han det med substans og kvalitet.
Hvilke låter har du et spesielt forhold til fra albumet?
Å peke på sanger fra albumet som jeg selv mener fortjener en egen stjerne på himmelen, blir selvsagt vanskelig. De er jo mine kjære alle sammen, men ok, la meg trekke frem noen og gi en kort begrunnelse.
My Dear
Fordi det er så enkelt, nært og ærlig. En kort og upretensiøs låt som forteller om hvor vanskelig det er å sette ord på savn.
One More Letter
Fordi dette er den reggae-låten som tar stilarten inn i varmen og lar den behandles av jazz-musikere fra øverste hylle. Ikke noe fiks-fakserier, bare et «lyd-basseng» du kan drukne deg i når du er på vei hjem fra jobb og de gode hodetelefonene du kjøpte på HI-FI klubben virkelig kan komme til sin rett. Storyen er rosinen i pølsa, så har du først tatt den inn, så humrer du av den også.
Praise the Summer
Fordi det er en helt ny sjanger. Ballroom punk, kaller jeg den. Catchy låt, med tonnevis av livsglede, men den er altså surret inn i en produksjon bestående av to deler 50 talls beste vestkant og en del solid surfer-rock fra 90 tallet.
The Cello and the Cat
Fordi det er en historie som tar låtskrivingen til yttergrensen av hva som er mulig: «På 3 minutter fortell en hel roman». Mitt personlige forsøk på å gå i Ray Davies sine fotspor.
Hvordan oppleves Eide Olsen live-band?
Når jeg snakker om dette, er jeg i Barcelona og skal gi en smakebit av albumet til et flott publikum her og gjør det i formatet av kvartett. Inger Lise som er min helt superdupre sidekick på vokal, Irek på saxofon, Kristian på piano og jeg på gitar og vokal. Dette gir et dempet, nakent og litt jazzy format. I Norge spiller jeg helst med «full pakke» og det vil si 9 musikere på scenen med alle muligheter for trøkk, dynamikk, lekenhet og variasjon. Og det siste der er vel kanskje det viktigste for meg når det gjelder konsertopplevelser: Variasjon. Å kunne servere publikum en reise som ikke oppleves som forutsigbar, men både er spennende og overraskende – og kommunikasjon. Jeg liker å snakke mellom låtene – og ja da – jeg snakker helst om kjærlighet. Jeg har inntrykk av at publikum liker det. De pleier å være lydhøre og humrer med på (nesten) alt det rare jeg deler av tanker og betraktninger. Dette med å holde konserter hadde jeg faktisk helt glemt hvor gøy det er å gjøre. «Etter Cross My Heart» i 2021 har det blitt en del livespilling og det er intenst og fryktelig moro.
Hvilke tanker har du rundt det å være artist og musiker i Norge i dag, si litt om den evnt. «tøffe veien» det ofte er og hvordan det har vært for deg?
Som gammel ringrev med nytt materiale, så er det en krevende vei å bygge en fanbase. Om en ikke har den store kjendisstatusen og blir spurt om å bli med på «Hver Gang Vi Møtes» (og det har jo ikke jeg), så er det mye oppoverbakke. Pandemien gjorde heller ikke livet lettere for liveartister med et voksent publikum. Mange tidligere konsertgjengere har funnet ut at The Voice på TV og fredagstaco er vel så bra som det å komme seg ut. Sakte, men sikkert, synes jeg likevel at det kommer seg. Eide Olsen sitt publikum er i jevn vekst og det aller beste jeg kan si er at de er trofaste. Det er jeg ydmykt takknemlig for.
Hvilke artister inspirerer deg?
Det er jo noen som alltid har vært med og det er de av dem som har prioritert «den melodiøse historiefortellingen» som har slått rot i spillelistene mine. Paul Simon, Paul McCartney, Billy Joel, Mark Knopfler og Sting. Av norske, så er det mer en blanding av nytt og gammelt. Marius Müller, Jahn Teigen, Jan Eggum, Finn Kalvik, men også Emma Steinbakken og Embla Karidotter – med Maria Mena som en fin brobygger mellom nytt og gammelt.
Hvor vil du helst opptre?
Jeg har lyst til å spille på Bokhandleren på Tofte. Et lite sted på Østlandet som drives av en av de varme, gode ildsjelene, Ronnie MAG Larsen. I tillegg kunne det selvsagt vært kjekt å få spille på showet til Spellemannsprisen. Da har du nådd opp på et vis. Men, altså – sånne steder som Bokhandleren på Tofte står hjertet nært. Den virkelige ambisjonen, det å oppleve at musikken «treffer» og betyr noe, er kanskje lettere å lykkes med i de nære møtene enn på de store showene? Vet ikke, men det er tanker jeg gjør meg.
Hvordan ser du utviklingen videre for Eide Olsen?
For resten av 2023 vil jeg prøve å promotere albumet best mulig, spille for folk og glede meg over det. Og selvsagt, prosessene med å skrive nytt materiale startet for fullt 13. mai – helt av seg selv. Jeg har allerede en liten katalog med norske låter jeg har lyst til å spille inn og jeg kjenner at jeg brygger på noen flere av dem. Dessuten så har jeg noen hemmelige tanker om å skrive en musikal. Det er mye arbeid og vanskelig å få satt opp slike greier, men den som intet våger – intet vinner. Så, om ingen går i fella, men passer seg for den – så blir kanskje det neste album norskspråklig og musikal-teatre vil få besøk av Eide Olsen med et manus under armen med dertil hørende musikk? Bare tiden vil vise.
