Den karismatiske frontfiguren for indiefenomenet DATAROCK, multi-instrumentalisten Fredrik Saroea slapp soloalbumet, «Rona Diaries» på YAP Records, og spilte en eksklusiv konsert i Grieghallen under Festspillene i Bergen fredag 28. mai.
Anført av megahiten «Fa-Fa-Fa», tok DATAROCK indieverdenen med storm på begynnelsen av 2000-tallet. Saroeas solomateriale derimot skiller seg voldsomt fra DATAROCK sitt musikalske univers, og er inspirert av alt fra kunst rockbandet Blonde Red Head og kultkomponisten Morrissey til hard core-heltene i Fugazi.
Tekstene fikk lov til å bli så gravalvorlige som man kan forvente når man skriver låter eller dagbok under en global pandemi.
«Rona Diaries» utgjør rammen for Saroeas solokonsert i Grieghallen under Festspillene i Bergen, der låtene ble presentert i en nedstrippet kammerversjon med harpe, cello, bratsj og fiolin.
44-åringen fra Bergen har i årenes løp hatt flere musikalske prosjekter gående. Jazzkvintetten Fredrik Saroea Quintet har eksistert i 20 år, og Saroea har samarbeidet med en rekke forskjellige musikere fra inn- og utland. Hans første soloutgivelse ble sluppet allerede i 2003, men det var altså en pandemi-nedstengning som skulle til for at nytt solomateriale endelig skulle se verdens lys.
Det nye albumet er spilt inn i Bergen sammen med tekniker og co-produsent Øyvind Solheim, og er mastret av legendariske Mike Mash (Björk, Massive Attack, Oasis), og omslagskunsten er signert den velrenommerte illustratøren MVM, som blant annet har laget coverkunst for Rihanna.
Vi tok en prat med han om blant annet det nye albumet og planene videre fremover.
Gratulerer med soloalbumet, «Rona Diaries». Kan du fortelle litt om prosessen rundt det?
Takk. Forutsetningen for hele albumet var at jeg kunne gjøre som med DATAROCK-trilogien «Digital Life», «Tick Tock» og «Video Store», og spille inn solomaterialet i vårt eget studio– YAP HQ med «in-house» ingeniør og med-produsent Øyvind Solheim (Ungdomskulen, Syntax Terrorkester, Baertur, DATAROCK). Til sist ble materialet mastret av den britiske legenden Mike Mash (Björk, Massive Attack, Basement Jaxx, Oasis, The Prodigy, Depeche Mode, Calvin Harris m.fl.) – men jeg spilte bare alle instrumenter selv, og gjorde enkelt og greit miks sammen med Solheim hjemme i Bergen.
Hvilke tanker har du gjort deg rundt lydbildet av dette albumet?
Komposisjon og arrangement ble jo skrevet med mantraet «rytmegitar som førstefiolin» og den edle, tilsynelatende døende kunsten klassisk gitarpop som ledestjerne, ispedd en smule forsøksvis små-virtuos fantasirikdom fra nevnte indie, emo, core, art og postrock – og inspirert av ting som John Martyn sin fantastiske «Small Hours» fra 1977. Så det handler vel om å gå tilbake til slik jeg tenkte at lydbildet og instrumenteringen var den gang jeg begynte med musikk som tenåring.
Hva handler denne platen om og hva ønsker du å formidle gjennom den?
I korona-året 2020 fant jeg et nytt solo-uttrykk jeg ønsket å utforske. DATAROCK-måten å kamuflere det personlige bak allmenne referanser og tidvis kryptisk intertekstualitet var noe jeg ønsket å gå bort fra i solomaterialet, og det er de mykere sidene man tidvis har hørt i DATAROCK som jeg hadde lyst til å følge opp. Denne gang med et tydeligere preg av indie, emo, core, art og postrock: (Art-rockerne) Blonde Redhead møter (hard-core gudfedrene) Fugazi, (post-rockerne) The Sea And Cake og (visesangeren) Mark Kozelek på fest hos (indie-rockeren) Morrissey, med høytlesing av utleverende hverdagspoesi fra en 44 år gammel småbarnsfar sosialt distansert i «verdens rikeste land».
Høres kanskje voldsomt ut, men låtskriving i en så unik periode blir jo uunngåelig preget av relevante, tidvis blytunge temaer i media og egen omgangskrets. Tekstene skulle for en gangs skyld få lov til å bli så gravalvorlige en kan forvente når man skiver låter eller dagbok under en global pandemi, og komposisjonene er derfor tenkt maksimalt emosjonelt uttrykksfull, inderlig og dramatisk. Jeg prøvde vel til og med å blande alt fra barokkens grep via musikalens klisjeer helt frem til «pine» og aggresjon fra klassisk indie, emo, core, art og postrock. Nettopp dette er vel grunnen til at Festspillene i Bergen, super-arrangøren Bjørn Morten Christophersen og musikerne fra BIT20 hadde troen på at en kammer-presentasjon av materialet kan fungere strippet ned til harpe, cello, bratsj og fiolin.
Jeg liker så klart alle låtene, men «Battered & Bruised» er jo grunnen til at jeg i det hele tatt endte opp med konserten i Grieghallen 28. mai. Det var jo midi-stryken jeg la som trigget hele ideen om å trekke frem igjen besetningen jeg brukte på Thomas Seltzer sitt Trygdekontoret (https://youtu.be/XXx1etr2GdE). «A Matter of Dying» er en annen favoritt og hele grunnen til at det ble noe soloalbum. Ketil Mosnes i DATAROCK har jo gitt ut masse materiale under navnet BAERTUR, og mente at jeg burde beholde den låten for meg selv, og heller spille inn min egen debut fremfor å rote til den elektroniske retningen DATAROCK gikk i fra og med «Digital Life». Så sånn startet «Rona Diaries».
Så liker jeg selvsagt at vi brukte en 8mm-film jeg og noen kompiser mekket i ’91 som musikkvideo til «Zip-aDee-Doo» som du kan se her.
Ditt eget solomateriale skiller seg voldsomt fra Datarock sitt musikalske univers. Hva føler du er det spesielle i Fredrik Saroea sitt musikalske univers?
Hehe – den er knotete å besvare. Signaturen i mye av DATAROCK-materialet har jo helt fra debuten av kommet av en forsøksvis «postmodernistisk» metode; «intertekstuell», refererende «metamusikk» i spennet Velvet Underground og Neu via Laurie Anderson, Talking Heads, DEVO og Happy Mondays helt frem til ny elektronisk musikk. En tidvis distansert formeksperimentering der jeg bl.a. blander generasjonstypisk ikonografi og lyden av 80-tallets electro, electric funk, hip hop, new wave, new romatic, no wave, hard core og punk funk med sitat og parafrasering av relevant litteratur, film og serier.
Jeg vil også si at nåtidige tematikk som i den nye single-trilogiens nesten slam-aktige spoken word tekster. Denne måten å sette sammen en kakofoni av ulike «found objects» i stramme, gjenkjennelige, signatursterke kollasjer der DATAROCK blander humor og det gravalvorlige, allmenne referanser og kryptisk intertekstualitet om en annen – denne «teknikken» ønsker jeg absolutt å følge opp med musikalske skråblikk på samtiden i det kommende DATAROCK-materialet. Men i solomaterialet skal alt helst være maks naivt, ærlig, intuitivt og løsrevet fra enhver «smart» konsept idé og markedstanke. Jeg booket i min tid den eksperimentelle scenen Landmark i 5 år (fra 2002 til 2007), og hadde artister fra 27 land på besøk – og absolutt ingen av disse artistene som jeg elsket hadde noe som helst kommersielt tilsnitt. Det var verden vi levde i, og at DATAROCK ble et så populærkulturelt fenomen sjokkerte oss totalt helt fra første radio-listing, og når sånt skjer så naturlig og uanstrengt er det jo bare å «go with the flow», men i mitt eget solounivers tenker jeg heller motsatt av markedsorientering. Så det blir spennende å se om noen som helst gidder å høre på greiene.
Du hadde solokonsert i selveste Grieghallen under Festspillene i Bergen på fredag 28. mai. Kan du fortelle litt om den kvelden?
Helvete så stress det var å skulle debutere med de 12 låtene fra albumet pluss 8 andre i samspill med 4 musikere fra BFO og BIT20 med arrangementet av Bjørn Morten Christophersen etter to korte øvinger; ikke bare foran en fullsatt sal, men også med en heftig flerkameraproduksjon som ble strømmet internasjonalt – samt at konserten ble spilt inn som multitrack med tanke på utgivelse av livealbum. Det gikk jo strålende skal man tro publikum, Klassekampen og Bergens Tidende, så da er jo alt gull. Ta gjerne en titt på denne videosnutten under her og skulle du ønske å se hele konserten så kan du klikke her:
Hva føler du er din sterkeste side som artist og er du en uredd type?
Den eneste styrken jeg kan tenke meg er at jeg har hørt enormt mye ulik musikk – og at jeg kan spille og produsere såpass forskjellige uttrykk. Det er ikke det at jeg er uredd, men jeg tenker ikke at jeg har så mye å tape (eller å vinne) på å gjøre det ene eller andre. Musikk for meg er bare en gøy greie i en lei verden – og jeg tar det vel ikke mer på alvor enn at jeg tør å prøve forskjellige ting. Akkurat det at jeg kan spille både gitar, bass, tangenter, trommer og perkusjon i tillegg til å synge, skrive, komponere, arrangere og produsere gjør jo at jeg kan gi ut alt mulig uten at det må aksepteres av flinke folk med masse meninger – så styrke nr. 1 er vel at jeg på godt og vondt ikke har så god kvalitetssikring eller filter. Men man har det i alle fall gøy i prosessen om ting ofte ikke går så bra som folk rundt meg skulle håpe. Personlig er jeg happy så lenge ting låter sånn jeg prøvde å lande et spor.
Hvordan vil du beskrive deg selv, og hva liker du å gjøre på fritiden?
Som en person som blir opplevd som energisk, sosial og nærmest hyperaktiv, men som selv opplever seg som tidenes slappfisk som ærlig talt ikke engasjerer seg i stort, liker godt å være alene, og går tur og jogger så ofte jeg kan – hehe. Det å være alene i studio er jo kanon, men det er enda bedre å bare være alene hjemme – og jeg synes IKKE tiden går sakte når jeg ikke styrer på med masse greier; jeg har derimot en ENORM glede av slappe dager med hage, middag, noe godt i glasset, eller med film og serier. Muligens en skade etter 1000 konserter i 36 land, og en million prosjekter – men både Mosnes og jeg laget jo bare DATAROCK fordi vi var så jævlig slacker at vi ikke lengre hadde noe valg og nesten måtte hoste opp noe – hva som helst å vise til. Galskapen er at selv totalt ubrukelige folk som oss hadde noe å bidra med til andre. Så la det være en inspirasjon for hvem som helst.
Hvordan og når startet det for deg med musikk og sang, og hva er din musikalske bakgrunn?
Først var det kor, så cello, og så ble det trash i det miljøet som etter hvert fostret Bergens black-metall. Videre ble det britisk inspirasjon og musikklinje på videregående. Jeg ble lei, og studerte på UiB helt frem til Mosnes og jeg plutselig oppdaget at «hobby-performance» prosjektet DATAROCK var blitt en kommersiell suksess i Australia. Så det at jeg endte opp med å leve av musikk var takket være det at jeg sluttet å nerde for mye. «Rona Diaries» er vel et steg tilbake til den gangen da jeg øvde og mente det å «komponere» og «traktere et instrument» mer enn vi har gjort med DATAROCK – så jeg får vel snart en reminder om hvorfor vi foretrakk å ta treningsdrakten på og bare ha det gøy med musikken.
Kan du fortelle litt om en av dine mest minnerike opplevelser fra en av dine liveopptredener?
The Meredith Music Festival i 2006 var rimelig sjokkerende. 15 000 mennesker som klikket uten at vi overhodet var klar over at vi hadde et publikum i Australia (se video under her).
Har du noen musikalske forbilder eller inspirasjonskilder?
Mange så klart, men i dette materialet Scott Walker, Chet Baker, Sam Prekop, Morrissey og Mark Kozelek som låtskriver og sangere, og Blonde Redhead, Fugazi, The Sea And Cake, Sun Kil Moon og The Smiths som band. Pluss en porsjon John Martyn, Fying Sauser Attach, U.S. Maple, Hot Water Music, The Strokes, Thundercat, Solange og et hint av IDLES. Alle med hver sin farge. Alle disse folkene har funnet en sykt nice vri på klassiske grep, og da er det vanskelig å ikke bli påvirket.
Det er mye bra norsk musikk om dagen – hva liker du å høre på for tiden?
Niilas er flink. Otha er nice. Daufødt er fet. brenn er kos. Pom Poko er frisk. Deathcrush er tøff. Girl In Red er gledelig. Misty Coast er nydelig. Spielbergs er fint. Annie og Kings of Convenience er tilbake. Lindstrøm og Prins Thomas er fremdeles like digg. Nå handler alt om Møster som spilte superalbumet «Dust Breathing» på Nattjazz nylig – som avslutning av PHDen sin sånn at han kan komme tilbake til DATAROCK.
Du har satt sammen en 20+5 spilleliste til oss. Hvordan har det vært, har du hatt et bestemt fokus vedr. utvelgelsen av låtene som du ønsket å ha med i listen, og har du møtt på noen «utfordringer» underveis?
Hadde lyst til å fokusere (kremt) min egen nye plate i starten. Deretter på YAP sine bergensbaserte artister via brenn. sin flotte «Bergen!!», og så valgte jeg bare en haug med fete låter. Utfordringen var vel å begrense seg.
Hva er det morsomste eller mest spesielle du har opplevd så langt som artist?
Å få håndskrevet hyllest på Disney-brevark fra Danny Elfman, og å bli kompis med helten min Gerald V. Casale fra DEVO – og til og få skryt av ham på e-post om «Rona Diaries». Da får man være happy med innsatsen.
Kan du nevne et stk. guilty pleasure eller en pleasure?
Lamb of God og Killswitch Engage – hehe. Miljøskade etter å ha turnert med Tarjei Strøm, Thomas Larsen og folk i Purified in Blood. Klassisk full-guff oppvarming backstage før en DATAROCK-konsert …sammen med Møster på Pantera og luft-trommer. Reddet godt inn av Fugazi sin «Waiting Room».
Hvis du kunne jobbe med en norsk musiker, død eller levende, hvem ville du valgt?
Akkurat denne uken – Kohib siden han ferdigstiller en italo-remix av «Digital Life». Bortsett fra det – landets beste sanger bortsett fra Kari Bremnes; Åse Kleveland. Steike for en uttrykksfull signatur. Det Audun Kleive holder på med er jo også rimelig vilt, men aner ikke hva jeg skulle ha gjort sammen med ham. Samme med Stian Balducci aka + Plattform, men der snakker vi!
Hvordan har covid-19/korona-perioden fortonet seg for din del, og hva er dine musikalske planer videre for 2021?
Nedstengingen var jo vanskelig, men ga både nytt solo-materiale og tre singler fra DATAROCK. Nå er jeg akkurat ferdig med lanseringen av «Rona Diaries», og miksing av liveplaten fra Grieghallen er i gang. DATAROCK er midt i en lang turné, vi slipper også nytt album i høst, og til neste år kommer det nye liveshowet vårt DOPLOPIA og DATAROCKs Double Vision Tour med dobbelt så mange drakter på scenen – så det nye materiale vi mekker blir tilpasset dobbel besetning. Noe godt kom jo også ut av å bli tvunget til å tenke nytt.