Den prisbelønnede komponisten og artisten Live Foyn Friis er ute med sitt 6. album, «FOYN» som er denne «Ukens album» på NPS Music.
Hun er en meget talentfull jazzvokalist med en uimotståelig tilstedeværelse og utstråling både i musikken og på scenen, og hun har beveget seg sømløst mellom jazz og pop siden hennes første plate med Foyn Trio! i 2011. Siden har hun turnért verden rundt, sluppet kritikerroste utgivelser og høstet internasjonale musikkpriser og nominasjoner.
Med dette albumet viser hun sin reise gjennom musikken. Det er spekket med sterke komposisjoner og et velspillende dansk-norsk band med groovie basslinjer, flyktige gitarer, nydelig trommespill og fengslende vokal som binder det sammen. Hvis vi skal trekke frem tre låter fra dette flotte albumet vil vi trekke frem låten «Keep Me» som er en herlig og fiffig låt hvor Live sin flotte stemmevariasjon kommer godt frem, «On My Own» som er en spennende låt med et nesten litt «Østeninspirert» sound, og hvor hun leker seg elegant med sin særegne stemme gjennom låten og ikke minst den følsomme og vakre låten «Next Year». Vi tok en prat med Live om blant annet det nye albumet og planene videre fremover.
Gratulerer med ditt sjette album, «FOYN» Kan du fortelle litt om prosessen rundt det fra start til utgivelse?
Tusen takk! Det er en plate som det har tatt lang tid å bli ferdig med, faktisk fire år. Idéen om å lage en plate fikk vi i 2015 på jazzpuben Herr Nilsen på Oslo jazzfestival. Da hadde vi akkurat spilt ferdig en konsert. Så kom publikummere bort til oss bak scenen og spurte om når den neste platen kommer ut.
Den høsten spilte vi inn låtene «Disgusted» og «Keep Me» i studio i Aarhus hos Nikolaj Heyman. «Keep Me» ble nominert til den norske låtskriverkonkurransen Musikkprisen i 2016. Så spilte vi inn resten av platen på Propeller studio i Oslo, sammen med vår nye gitarist David Aleksander Sjølie. Sjølie og jeg spilte inn låten «I Like You Boy» i Kongens gate i Oslo. Der fikk de hentet inn Andreas Haga på bass og Øystein Vik på trommer, som var de norske vikarene i bandet.
Opprinnelig bestod gruppen av den tidligere Foyn Trio! Som jeg startet i 2008 sammen med Alex Jønsson på gitar og Jens Mikkel Madsen på kontrabass og tangenter. Etter hvert ble Andreas Skamby med på trommer. Alle tre er danske musikere som jeg ble kjent med da jeg studerte musikk i Aarhus i Danmark. Foyn Trio! ble til en kvartett, og vi endret navn til Live Foyn Friis da vi ga ut vårt andre studioalbum «Running Heart» i 2014.
«On My Own» er spilt inn i JAM studio i København. Den er produsert og mikset hos Olle Markensten fra Sverige. «I Like You Boy» er produsert og mikset av David Aleksander Sjølie, og «Hjemkomst» er mikset av Rasmus Hald.
Resten av platen er mikset av Jens Mikkel Madsen og Nikolaj Heyman. Til slutt ble platen mastret hos ET Mastering i Danmark.
Hva handler denne platen om og hva ønsker du å formidle gjennom den?
Det viktigste for meg er å lage musikk som folk kan tolke selv. Jeg vil lage sanger som kan bety ulike ting for helt forskjellige mennesker i alle aldre – fra 0 til 110. Når det er sagt, henter jeg inspirasjon til denne platen fra mange forskjellige steder. Alt fra jakten på svar i de store spørsmålene i livet, som kjærligheten og store veivalg. Til hvor forvirret man kan bli av å leve i og pendle mellom to land, Norge og Danmark, samtidig.
Hvilke tanker har du gjort deg rundt lydbildet av dette albumet?
Vi har ønsket å lage en plate som viser musikken vår slik den høres ut på scenen. Kort sagt, vekk fra overdreven etterbehandling i et lydstudio, tettest mulig på den reelle livefølelsen. Alt er arrangert av bandet selv. Dette er indiepop, på sjangerens egne premisser.
Hva er det spesielle i ditt musikalske univers?
Hvis jeg skal snakke om hva som er mitt musikalske univers, vil jeg si at det er som universer flest. Det spenner over svært store avstander, og det finnes igjen absolutte sjangergrenser der. Jeg liker lekenheten, akkordene og improvisasjonen i jazz. Indiepop gir friere tøyler til å lage fengende refrenger, uten konvensjonene jazz og pop gjerne må følge. Det å skape tekster og bilder selv har også alltid fascinert meg. Noe er likevel viktigere enn alt; Muligheten til å utnytte alle de forskjellige uttrykkene musikken kan gi, uten å bli strengt plassert i en sjanger eller bås. Mitt forrige album «Willow» var en ren jazzplate. Dette er indiepop.
Hvilke låter har du et spesielt forhold til fra platen, og hvorfor?
«Do I Need to Choose», som handler om kjærlighet, og det er den låten jeg har sunget aller flest ganger. Den har vært med på veien på utallige konserter i mange ulike land. Nå er det uendelig deilig å slippe den løs, så den blir tilgjengelig for alle som vil høre på – over hele verden.
«Hjemkomst» er også en viktig låt for meg. Den handler om hvordan det var å komme hjem til Norge etter at jeg hadde studert mange år i Danmark.
Hvordan har det siste året vært for deg musikalsk sett?
Jeg har spilt mye med jazzbandet Live sings Sassy. Det er et prosjekt som egentlig skulle være en engangsgreie, men som nå er blitt til et band med mange spillejobber. Der får jeg lov til å fordype meg i sangene til Sarah Vaughan, en av mine aller største idoler. Jeg husker at jeg hørte platene hennes hjemme på stuegulvet da jeg var fem. Hvis ikke jeg danset da.
Jeg har også spilt med saksofonkvartetten Current og Siv Øyunn på trommer. Der spiller vi også mange av låtene som er på albumet «Foyn», men da på saksofonens språk. Jeg spilte saksofon da jeg gikk i korps som tenåring, så jeg føler meg veldig hjemme hos treblåserne.
I fjor varmet jeg opp for Britney Spears, Mø og Kim Larsen på hovedscenen på Danmarks nest største musikkfestival, Smukfest. Da fortalte bassisten til Britney at han helst bare ville spille jazz. Jeg svarte at han er velkommen hos meg, hvis han får lyst.
Hvem er Live Foyn Friis, hva er din musikalske bakgrunn og hva liker du å gjøre på fritiden?
Jeg vokste opp i Asker og Bærum utenfor Oslo. Da naboene banket på veggene i rekkehuset på Bekkestua fordi hele familien alltid spilte for høyt på piano, flyttet vi til en enebolig på Nesøya. Med en pappa som korpsdirigent, ble jeg bitt av korpsbasillen. Selv om jeg satt i saxrekka som 15-åring, hadde jeg allerede bestemt meg. Det var sanger jeg skulle bli.
Ellers liker jeg å danse, og da særlig lindyhop og balboa, og det er det lett å drømme seg tilbake på 1920- og 1930-tallet, da disse sjangrene oppstod – da danset folk til swing-musikk. Jeg er også glad i å tegne og male – særlig sebraer.
Har du noen musikalske forbilder eller inspirasjonskilder?
Svenske Amanda Bergman, som er en singer-songwriter er jeg en stor fan av. Hun er en svært god musikalsk forteller. Råskapen til islandske Bjørk har jeg også alltid vært fascinert av. Hanne Hukkelberg, som kommer fra jazzverdenen, men som nå synger mest indiepop, har vært viktig for meg. Hun har vist meg at dette er mulig.
Det er mye bra norsk musikk om dagen – hva liker du å høre på for tiden?
Fieh, Hanne Kolstø, Sandra Kolstad, og Ary er svært flinke artister som jeg følger tett. De lager kule, nye, elektroniske lydlandskaper og tøffe låter. I tillegg er de veldig gode til å formidle musikken sin.
Hva er det morsomste eller mest spesielle du har opplevd så langt som artist?
Jeg hadde en konsert en gang i Borkenes utenfor Harstad i Nord-Norge. En liten bygd med drøyt 1500 innbyggere, midt i havgapet. Så kom det en fyr som hadde kjørt motorsykkel i to dager fra et sted i Sverige, bare for å høre konserten vår.
I fjor spilte vi i København, og mot slutten av konserten kom en japansk dame inn i lokalet. Hun hadde flydd helt fra Tokyo for å høre på oss. Men flyet hennes hadde blitt forsinket, så derfor rakk hun bare de to siste låtene av konserten. Det var først etter at vi gikk av scenen at vi skjønte dette. Hun fikk klemmer av alle i bandet, som plaster på såret. Hun hadde også med japansk sprit og godteri til alle, så det var veldig hyggelig.
Du har reist verden rundt med musikken din. Kan du fortelle litt om en av dine beste/mest minnerike opplevelser fra en av dine liveopptredener?
Jeg har alltid vært en stor fan av Bobby McFerrin. Da han dro på en Norgesturné i 2009, fikk jeg synge en konsert med han. Han sang og spilte bass og trommer på en låt jeg hadde skrevet, mens jeg sang lead. Jeg fikk øve en time sammen med han på forhånd, hvor vi gikk gjennom mine låter. Det var en stor opplevelse.
Hvis du kunne jobbe med en norsk musiker, død eller levende, hvem ville du valgt?
Edvard Grieg var en av Norges desidert største musikere noensinne. Tenk så spennende det hadde vært å lage et crossover-prosjekt med han.
Kan du nevne et stk. guilty pleasure eller kun en pleasure og hvorfor akkurat denne?
Jeg har ofte lange dager og mye å ta stilling til. Da er det utrolig deilig å slenge seg ned på sofaen på kvelden, ta frem en rødvin og se på mitt nye favorittprogram; Ex on the Beach. Fascinerende med folk som snakker helt uten filter, rett fra levra.
Hvilket scene/sted i Norge drømmer du om å spille på, og hvilken scene i Norge har overrasket deg mest?
Jeg har veldig lyst til å spille på Sentrum Scene. Det er den fineste scenen jeg vet om i Oslo, og hovedscenen på Øya.
Den scenen som har overrasket meg mest i Oslo, er Jazz in Kharthoum. Der er alt lov. Jeg ble bedt om å ta med låter og spille med et band jeg ikke kjente. Ingen ante hva som skulle skje, men på scenen den kvelden følte jeg at musikkmiljøet i Oslo åpnet seg for meg, som et pulserende, lekende hjerte midt i hovedstaden.
Hvilke planer har du videre i 2019 og i 2020?
Først skal jeg i studio i London og skrive og spille inn nye låter, sammen med flinke produsenter og låtskrivere. Så spiller popbandet mitt Liive og jeg på Skatten Oslo 21. november. PYSJ varmer opp for oss.
30. november spiller jeg på Lillestrøm Jazzklubb i jazztrio med Jens Fossum og Eirik Berg Svela. Så varmer jeg opp for Hanne Kolstø på Blå på kvelden samme dag. Fra jazz til pop på en ettermiddag.
I 2020 blir det flere konserter i Danmark og Norge. Det blir trolig også en Europaturné med en internasjonal jazz-combo, og en turné i Asia. Vi planlegger også en turné i Sør-Amerika. Jeg gleder meg også til å skrive masse ny musikk.