Hanne Vatnøy har hatt en karriere litt utenom det vanlige. Hun ble oppdaget i Japan i 2009, og ga ut debutalbumet sitt, «Me And My Piano» der i 2010 som ble en stor suksess. Året etter skulle verden erobres, men det endte med at hun møtte veggen og måtte ta en lang pause.
Nå er hun tilbake som HAVA, og fredag 7. september slapp hun konseptalbumet «Elysium» som handler om «håp», og om nedturene som hun opplevde.
Det er en gjennomgående nerve gjennom hele albumet som treffer deg på en vakker, befriende og drømmende måte, et album du absolutt bør ta deg tid til å utforske. HAVA ønsker å formidle hvordan sårbarhet og ydmykhet i livet kan bli til noe vakkert; hvordan man blir sterk ved å erkjenne svakhet, og hun håper at albumet kan være til hjelp for andre som måtte trenge det. Hun karakteriserer albumet som et livsverk, og understreker at konsertene hennes vil være mer enn en lydopplevelse. Publikum vil være vitne til et audiovisuelt manifest der historiefortelling, lys og drømmepop vil veves sammen til et konsept med håp som overskrift.
«Verden består av meg og deg og mange flere. Alle er vi unike originaler som er skapt med ulike interesser og talenter. Jeg tror på en verden hvor vi alle bruker de talenter vi har fått for å bidra med noe godt til de rundt. Alle har vi noe som kan være med å berike en annen persons hverdag. Musikken er min gave til verden, og til de som trenger å høre om «Håp». Jeg ser på meg selv som en ambassadør for nettopp dette, og er ikke redd for å snakke om hvordan mitt liv som flink-pike har påvirket og formet meg som artist, og hvordan mitt liv som visjonær perfeksjonist har påvirket mine valg og hvordan jeg som høysensitiv har kommet meg gjennom alt. Dette livet er nemlig nettopp en miks av ulike rytmer, melodier og ord som noen ganger utgjør kaos, og noen ganger gir deg et innblikk i det vakreste som fins; opplevelsen av å eksistere». HAVA
Med albumet «Elysium» fødes HAVA på ny, og året 2018 blir da hun for alvor tok steget frem i offentligheten. Vi tok en prat med henne om blant annet det nye albumet, å leve som høysensitiv og planene videre fremover.
Gratulerer med det flotte albumet ditt «Elysium» som også er starten på et nytt kapittel for deg. Kan du fortelle litt om dette, og litt om prosessen rundt albumet fra start til utgivelse?
Tusen takk. «Elysium» er et konseptalbum som jeg har jobbet med i 5 år. Det er 9 låter som alle omhandler temaet «håp» på ulike måter.
Det har vært en lang prosess både i låtskrivingsfasen, utvelgelse av de rette låtene og selve innspillingen i Broen Studio (Bergen). Jeg er veldig pirkete, kresen, detaljorientert og en perfeksjonist, så det er jo både positivt og utfordrende når man er artist. Regner med det er noe av årsaken til at ting har tatt tid. Jeg ville gjøre albumet til et «mesterverk»; mitt livsverk.
Jeg er som regel ikke fornøyd med en låt før selve musikken og stemningen i låten treffer meg. Resultatet er et album som jeg hører på jevnlig, og låter som treffer meg dypt hver gang. Jeg er så stolt over produktet, og stolt over at jeg klarte å holde ut i alle venteprosessene underveis. Nå er jeg klar for at musikken skal møte publikum der ute.
Hva handler dette albumet om, og hva ønsker du å formidle gjennom det?
Tema som er gjennomgående på albumet er «håp». Uten håp går mennesker til grunne. Jeg har selv opplevd hvordan det er å kjempe i motbakke, og kjent på både motløshet og sorg. Da har man et valg om å gi slipp, eller kjempe. Selv om fremtiden kan se mørk ut, og du har fått deg et slag i trynet, så betyr ikke det nødvendigvis at alt håp er ute. Ting kan endres, og sorg kan vendes til glede. Men, man må selv velge å tro på det. Jeg vil si at dette albumet setter noe essensielt på agendaen. Det viktigste av alt, er å erkjenne situasjonen som den er, og så gjøre noe med det.
Med dette albumet ønsker jeg å formidle hvordan sårbarhet og ydmykhet i livet kan bli til noe vakkert; hvordan man blir sterk ved å erkjenne svakhet.
Hvilke tanker har du gjort deg rundt lydbildet av dette albumet?
Jeg ønsket at albumet skulle være helhetlig, og være en lytteopplevelse fra start til slutt. Jeg ville ha et stort, elektronisk lydbilde som rommet mye plass til mine vokale krumspring opp og ned. Min visjon var et lydbilde som skulle trigge og stimulere til nye refleksjoner til lytter og favne en ubegrenset drømmeverden for de som hører musikken. Lydbildet er vedvarende fra start til slutt (sånn nesten); derav ordet konseptalbum.
Hvilke låt har du et spesielt forhold til fra albumet?
Akkurat nå er låten «Omission» min favorittlåt. Denne låten ble sluppet som single 27. august, og er en ydmyk presentasjon av meg. Låten handler om å hvile i at man ikke har kontroll. Dette er mitt mål; å hvile i en hverdag hvor mye uforutsigbare ting kan spille inn.
Hva føler du selv er det spesielle i ditt musikalske univers?
Jeg tror og håper at det spesielle i mitt musikalske univers er at publikum kan få rom til å puste og komme inn i et «rom» og stemning hvor hjertet våger å åpne seg og drømmer kan få vinger. Jeg håper at musikken min kan være et fristed for fornuft og følelser.
Hvordan har det siste året vært for deg musikalsk sett?
I løpet av det siste året har jeg komponert mye musikk og utviklet mitt liveband. I tillegg til fullt band, har vi arrangert all koring ut for 11 korister for å gjøre lydbildet større vokalt sett. Vi har hatt 3 konserter så langt med denne besetningen, og resultatet ble mektig! Nå kjenner jeg meg klar til å møte publikum med nye låter, både i fullformat og i mer nedstrippede versjoner.
Hvem er HAVA og hva liker du å gjøre på fritiden?
HAVA er artistnavnet til meg, Hanne Vatnøy. Jeg har flere ganger vurdert å endre artistnavn, men det var ikke før nylig at det ble bestemt. HAVA er et akronym av mitt navn. Et akronym er et initialord (forkortelse) som blir lest og uttalt som et vanlig ord, altså ikke bokstav for bokstav. Eksempler på vanlige akronymer er LASER og NATO. HAVA er også et kvinnenavn og betyr «å puste» eller «den som gir liv». Jeg syntes dette var veldig vakkert, og at det passet bra med min musikk.
Når jeg ikke komponerer eller jobber med musikken, liker jeg meg best ute i naturen hvor luften er frisk og klar, og hvor det er stillhet til å høre mine tanker. Det er ofte når jeg går på tur at inspirasjon og ideer til nye låter kommer til meg. Selv om jeg ikke har vært så mye i medias søkelys gjennom årene, så har jeg vært aktiv så å si hele mitt liv. Her å nevne er kreative og musikalske prosjekter og samarbeid med kunstnere innen andre felt (dans, animasjon, design, film).
Du har uttrykt at du er en høysensitiv person. Hva innebærer dette for deg, og hvilke utfordringer men ikke minst også en gave gir det deg i forbindelse med det å være en artist og musiker?
Jeg ble ikke klar over at jeg var høysensitiv før kanskje i 2013. Etter det forstod jeg mer mine reaksjoner i ulike settinger, og jeg måtte øve meg i å planlegge deretter. Utfordringer med det er at jeg tar inn alt av informasjon i de ulike rom (lyd, farger, lukt), og kan til tider bli overstimulert.
Det har vært en utfordrende reise å finne ut hvordan jeg som vil leve av mitt artistvirke, skal takle bransjen når jeg er så sensitiv. Med tiden har jeg lært meg å «ta inn mine sensorer» (de som fanger opp all infoen) som en beskyttelse, og så kan jeg åpne de når det er trygt. Jeg kaller det å ta på meg rustningen min, og det gjør jeg alltid før alle øvinger og konserter; jeg skrur på en måte meg selv av følelsesmessig. Så kan jeg skru meg selv «på» når jeg vet at jeg har tid til å reagere på alle inntrykk. Jeg blir som regel veldig emosjonell dagen etter en konsert. Da kommer alle følelsesmessige uttrykk.
Jeg er perfeksjonist og har veldig høye forventninger til meg selv – Flink pike kaller vi det. Av og til kan målene og forventningene være så høye at man mister pusten bare av å tenke på det. Låten «Omission» ble resultatet for min overlevelse. Låten er en beskrivelse av tilstanden av å hvile i at man ikke har kontroll. Det er det motsatte av det jeg ville gjort før: før ville jeg ha strevd og fått panikk over alt jeg ikke hadde kontroll på; jeg var kontrollfrik og ville kontrollere det uforutsigbare. Så det kan høres uforståelig ut: at jeg som reagerer på alt av ytre støy og blir tappet for energi av uforutsigbare ting, vil velge å leve et liv som artist i en bransje full av kaos, distraksjoner og uforutsigbarhet. Svaret er likevel enkelt for meg. Jeg er artist og låtskriver fordi jeg elsker musikk. I etterkant av konserter får jeg ofte tilbakemeldinger fra publikum med sterke adjektiv på hvordan musikken treffer dem, og jeg har virkelig forstått at musikkens karakter og egenart har rekkevidde utover min komfortsone. Å være artist er min identitet og i mitt DNA.
Hvordan startet det for deg med musikk og sang og hva er din musikalske bakgrunn?
Jeg begynte i musikbarnehage som 4-åring. Deretter pianoundervisning fra jeg var 6 år. Jeg begynte å komponere enkle pianostykker som 11- åring, og låter fra jeg var 12. Først ville jeg bli filmkomponist, men fant fort ut at det var artist som var tingen for meg.
Jeg kommer fra en musikalsk familie hvor musikk, kreativitet og det skapende har vært sentralt. Jevnlige huskonserter hjemme for våre gjester, og etter hvert opptredener på ulike offentlige arrangement. Ved 20-års alderen måtte jeg på nytt finne ut om det var dette jeg ville, eller om det bare var en barnlig drøm. Jeg våget likevel ikke å satse fullt før i 2014, etter å ha studert i 9 år.
Har du noen musikalske forbilder eller inspirasjonskilder?
Sia, Susanne Sundfør og Bjørk. Jeg liker hvordan disse artistene respekterer musikken og sitt arbeid. De driver ikke med musikk grunnet popularitet og berømmelse, men fordi hjertet kaller dem til det. De jobber også konseptuelt, og våger å ta artistisk styring uavhengig av resten av verden. Dette inspirerer meg! Jeg skulle likt å ha samarbeidet med Sia.
Det er mye bra norsk musikk om dagen – hva liker du å høre på for tiden?
Ja, det er mye bra som kommer fra Norge. Når jeg først kommer over en låt jeg liker, så hører jeg den gjerne om og om igjen. Akkurat nå hører jeg på AURORA med låtene «Queendom» og «Forgotten Love». Produksjonene er så poetiske og moderne at det trigger min fantasi. Ellers hadde jeg dilla på Marthe Valle sin låt «Modig».
Hva er det sprøeste eller mest spesielle du har opplevd så langt som artist?
Det sprøeste må være på en av mine konserter i Japan (Kobe) hvor de fleste i publikum hadde solbriller på seg og beveget seg frem og tilbake som hattifnatter; karakterer i mummidalen.
Kan du fortelle litt om en av dine beste opplevelser på en av dine liveopptredener?
Det må igjen være på min Japanturné og en konsert vi hadde i Joetsu City. Det var så stille inne i salen før konsert at jeg var usikker på om det hadde kommet publikum. Da vi entret scenen var det stappfullt av japanere som satt helt stille og ga meg 100 % oppmerksomhet. Da jeg begynte å spille og synge ble det så sterkt for meg at jeg begynte å gråte. Det var en så utrolig intens opplevelse med et slikt dedikert publikum at jeg ble satt ut av spill. En deilig og fantastisk opplevelse.
Hvis du kunne jobbe med en norsk musiker, død eller levende, hvem ville du valgt og hvorfor?
Jeg ville jobbet med Røyksopp fordi de er de beste på å skape stemningsfull musikk.
Jeg ville jobbet med KYGO fordi han er en mester på topline, og jeg tror min stemme hadde gjort seg bra i hans lydbilde.
Det ville vært utrolig gøy om jeg fikk en slik mulighet.
Kan du nevne et stk. guilty pleasure og hvorfor akkurat denne?
Det må være panda- lakris. Jeg tåler det ikke, men elsker det, og deler ikke med andre når jeg spiser.
Hvilke planer har du videre i 2018?
Nå jobber vi med strategi for neste år: konserter, festivaler og eventer. Mye gøy og spennende. Inn i mellom håper jeg på noen studio- sessions for å spille inn nye låter.
