NPS utstyrte mannen bak en av landets beste og mest populære blogger en spilleliste på 7 låter og ba han ta oss med på en reise inn i hans hverdag. Ville dagene hans bli påvirket av musikken?
I vår nye gjesteblogg «7 på 7» utstyrer vi mennesker med uttalt interesse for musikk og litteratur en spilleliste bestående av syv norske sanger. Vi ber om at musikken blir en del av bloggerens uke, dag for dag, og at gjesten reflekterer over musikkens påvirkningskraft. NPS håper at konseptet skal bidra til å øke fokuset på norsk musikk og ikke minst det norske språkets rolle i sangtekster.
Førstemann ut i «7 på 7» er Kristian Soltvedt, en mann med en svært interessant personlig historie. I dag er han best kjent gjennom bloggen «SIRKUSBLOGGEN» der han på ypperlig vis skriver om seg selv og sitt liv; et liv som ofte er levd på skråplanet. Kristian´s interesse og lange personlige erfaring med både musikk og litteratur skulle vise seg å være et perfekt startsted for vår nye konseptserie. Vi håper dere nyter spillelisten og leser Kristian´s historie med stor interesse.
«Da undertegnede nærmest fikk forespørsel fra sitt eget stereoanlegg, altså NPS, om å skrive teksten du nå er i gang med, tenkte jeg at slikt noe må være som midt i blinken for meg. I mitt hittil 44 år lange liv har musikken hatt en ikke ubetydelig rolle. Etter et på mange vis eksperimentelt tenåringsliv som ble fylt opp med fest, jointer og hovedsaklig punk og rock´n´roll med tilhørende freelance-jobb i lokalradio der man presenterte mye av musikken man også lyttet til selv må jeg nok innrømme at tidens tann utvilsomt har gjort meg litte grann rundere i mine musikalske kanter. Åpen for flere sanseinntrykk på den fronten enn i starten. Den gang “det var så gale” at en nesten ikke så mye som kunne ha en kjæreste med slikt jeg personlig så på som ræva musikksmak. Kan erindre å ha identifisert meg så meget med rockekultur etc. at jeg var dønn overbevist om at folk som “oss” var av en helt annen mennesketype, så og si en annen rase, enn “dem” som i samme tidsperiode brukte ører- og hørsel på f.eks. dansebandmusikk som Vikingarna og Ole Ivars. Årevis senere mener jeg faktisk fortsatt å godt mulig ha vært nokså nær sannheten her. Hva vet vel jeg? Til daglig er undertegnede ansvarlig for bloggen som jeg for to år siden bestemte meg for å gi navnet SIRKUSBLOGGEN. Musikk har bestandig vært et referansepunkt i skrivingen min. Derfor var ikke henvendelsen fra NPS direkte vanskelig å gi positiv tilbakemelding på. Tenkte å ta deg med inn i livet mitt for en ukes tid og bruke hver dag til en ny norsk låt å lytte til “mellom slagene”. Som den godeste Alice Cooper sang i sine glansdager: “Welcome to My Nightmare. Welcome to My Breakdown”. Med disse ord tar vi rennefart og setter i gang, godtfolk. Og for all del: Ikke glem å holde deg fast!
Mandag: Stein Torleif Bjella – Alt Rundt Er Det Samma (Heime Med Hund Records 2016)
Mandag morgen. Jeg er stuptrøtt og som vanlig skulle man ønske at helgen ville vare litte grann lengre enn den gjorde. Etter noen år hvor det meste føltes som en eneste lang weekend har jeg de siste 5-6 av dem stort sett levd sammen med en kvinne som fungerer i “normal” jobb på et av landets biblioteker. Dermed er man også selv på et vis blitt tvunget over i en hverdag hvor forskjellen på vanlige ukedager og helg er markant. Som for folk flest med andre ord. Bruker personlig massevis av tiden min på å skrive ulike tekster. Både blogg og bestillingsverk fra andre. Var i årevis filmanmelder for avis, akkurat nå for tiden går det masse i romanskriving. Har tenkt å bruke det neste året på å ferdigskrive og forhåpentlig få publisert min aller første roman. Etter et langt liv hvor en del perioder har foregått på skråplanet har man haugevis med idèer og planer i den forbindelse. Denne morgenen starter som ofte ellers med å ta plass i min kremfargede sofa og lytte til musikk. En fin måte å komme i gang på, synes jeg.
Stein Torleif Bjella er en artist undertegnede gradvis er blitt oppmerksom på som en mann man bør ta alvorlig. Det faktum at Dumdum Boys-gitarist Kjartan Kristiansen produserte hans første tre album gjorde at jeg tidlig tenkte at han måtte være en interessant artist. Rent soundtrack-messig må en si at Bjella utmerket godt passer inn en mandagsmorgen. Litt vemodige, heller alvorlige tekster som kretser rundt hverdagslivet når festen er over, liksom. Etter mitt eget liv som de siste par tiår i stor grad kan passe inn under begrepet Sex, Drugs & Rock `n`Roll må jeg si at jeg gjør meg noen assosiasjoner til tekstlinjen “Alt er bedre enn å stresse rundt”, selv om Bjella nok tenkte på helt andre ting når han skrev ordene i “Alt rundt er det samma”. Låtskriveren fra Ål i Hallingdal har etter hvert vist seg å være en mester i å dokumentere livet til alle såkalte tause menn som finnes der ute i vårt langstrakte land. Jeg heller i ukens aller første kopp med kaffe mens det nynnes til Bjella`s glitrende visesang. I neste øyeblikk har både sukker- og fløte funnet veien i kaffen som denne morgenen er av det heller sterke slaget. Skal en våkne så skal en våkne. Tenker på mitt siste kjærlighetsforhold som strakk seg over 6-7 år mens Stein Torleif Bjella synger om kjærligheten som er den samme om du beveger deg på landet eller i mer tettbygde strøk. Som tidligere nevnt er den karen dyktig når det gjelder å skildre hvordan livet på vår klode kan utfolde seg. Tankene mine tar en reise langt tilbake i tid, såpass lenge som ca. 30 år, når jeg hører Bjella`s dialekt. I mine ungdomsår hendte det nemlig ved en anledning at jeg sammen med noen andre folk klarte kunststykket det er å gå seg vill i et fjellområde som nærmere bestemt lå på artistens hjemsted. I fremtiden har jeg nå heldigvis også Stein Torleif Bjella sine solide viser å assosiere med Ål i hallingdal. Bjella er nemlig en særdeles dyktig melodi- og tekstforfatter som jeg utvilsomt ønsker å høre mer av.
Tirsdag: Tommy Tokyo feat. De Bipolare – Mektige Mor (Drabant Music 2016)
Gjennom et liv som bærer preg av fascinasjonen for det sub-kulturelle og gjerne det ukjente så har man naturlig nok som musikkinteressert snublet over drøssevis av forskjellige prosjekter, band og artister. Oppdaget dessuten tidlig at musikk i noen situasjoner kan ha en slags shaman-funksjon, altså være i stand til å sette meg i ulike stemninger. Nærmest trance-fremkallende.
Et prosjekt med såpass uvanlig navn som Tommy Tokyo, De Bipolare er slikt noe som umiddelbart vekker nysgjerrigheten i meg. Hva i all verdens rike kan dette være for noe? Tommy Tokyo er faktisk et meget bra og fengende artistnavn, spør du meg. Et navn som utmerket godt kunne blitt brukt av en hip hop artist, liksom. Det jeg antar må være bandets navn, De Bipolare, er nok ikke like kommersielt og hitlisteaktig, men likefullt et riktig kult navn det også. Å være bipolar er synonymt med diagnosen man tidligere kalte manisk-depressiv. I en hverdag med store svingninger, hvor man nærmest på jo-jo vis beveger seg opp og ned i menneskesinnet kan man gjerne trekke sine assosiasjoner når man for første gang bokstavelig talt hører om bandet De Bipolare.
Har for få minutter siden åpnet øynene og er klar og Fit For Fight for en ny dag på livets landevei. For deg som begynner å kjenne meg litte grann er det nok ingen bombe at undertegnede går rett i kaffekoppen også denne tirsdagsmorgenen.
“Ikke faen, Ikke faen. Vi skal ta vare på deg. Vi skal kjempe til vi dør” synger Tommy Tokyo som jeg allerede legger merke til har en stemme med særpreg. En sanger som ikke høres ut som absolutt alle andre der ute er så avgjort en fordel, spør du meg.
Låten “Mektige Mor” sin tittel er en metafor for Moder Jord med andre ord planeten vi lever på og man hører tydelig at dette ikke er noe man har stelt i stand på 5 minutter liksom. Tommy Tokyo og De Bipolare er så absolutt et friskt pust innen norsk musikk. Etter noen litt alvorlige tanker som kretser rundt jordkloden og hva vi mennesker egentlig holder på med i forbindelse med forurensing og forsøpling tar jeg fatt på en ny dag.
Onsdag: Solfrid Molland & Paal Flaata – Forvandling (Kirkelig Kulturverksted 2016)
Du som er fast leser av bloggen min, SIRKUSBLOGGEN, er forlengst informert om at undertegnede de siste månedene har befunnet seg på rusklinikk. Rehab-oppholdet ble uunngåelig ettersom saker og ting sklidde ut for full musikk igjen i etterkant av flere (stort sett) stabile og rolige år. Personlig ser man ikke bort ifra at jeg måtte kjøre meg selv helt ned til den beryktede bunnen for omsider å klare å legge en tøff og hektisk livsstil bak meg. At linjen måtte kjøres helt til endestasjonen først.
Bortsett fra å produsere stadig nye bloggtekster er jeg i disse dager kommet ordentlig i gang med en selvbiografisk roman. Har tidligere for det meste skrevet noveller bygget på mitt eget liv. For en del år siden skrev jeg en som fikk navnet “Amsterdam Stranded” (publisert i gatemagasinet Megafon under tittelen “Strandet”) med handling fra den nederlandske hovedstaden en gang på 90-tallet. Novellens opprinnelige tittel ble lånt fra et album av det habile norske rockebandet Midnight Choir. Slik beveger vi oss inn mot neste navn på listen over norske band og artister som i løpet av uken skal vies oppmerksomhet. Har oppdaget at det å lage slike lister, altså en form for kjøreplan som vi pleide å si når jeg jobbet i radiobransjen, er en smart måte å gjøre ting på dersom man har en del musikalske prosjekter en ønsker å stifte nærere bekjentskap med. Det er en vakker sang som i neste øyeblikk fyller rommet denne onsdagsmorgenen hvor jeg nærmest våknet til lyden av piskende regn mot vindusruten. Midnight Choir`s frontfigur Paal Flaata har sammen med Solfrid Molland spilt inn en riktig vakker duett med tittelen “Forvandling”. Et spennende ord, spør du meg. Flaata som synger på engelsk i Midnight Choir viser også når ordene er forvandlet om til sitt eget morsmål at han innehar en suveren stemme for musikk. Det tidligere ubeskrevne bladet Solfrid Molland har også en unik sangstemme og utfyller Flaatas maskulinitet med det feminine som et slags vakkert yin-yang i “Forvandling”. Når den elektriske gitaren kommer inn mot avslutningen av låten blir hele bildet komplett, makan til sjelfull stemning skal man faktisk lete svært lenge etter. Onsdagen blir ikke den samme som den ellers ville blitt etter at jeg har hørt “Forvandling”. Vet at den siste setningen høres ut som en klisjè, men likefullt er dette en sang som blir med deg videre i dagen. Molland skal tidligere i livet ha reist en del rundt som gatemusikant, spesielt i Øst-Europa. Kanskje er det på den måten hun har klart å fange stemninger som hun har tatt med seg hjem igjen til gamlelandet. “Forvandling” er en slik låt som får hårene til å reise seg på armen og den fører også til at jeg får lyst til å høre mer fra Solfrid Mollands album som “Forvandling” er en del av. Dersom Paal Flaata bestemmer seg for å gjøre mer musikk med norske tekster er jeg rimelig sikker på at han vil nå ut til et langt bredere publikum enn hva tilfellet har vært med rockebandet hans. Jeg bestemmer meg for å høre “Forvandling” ennå en gang før jeg går ut døren for å ta fatt på dagens gjøremål. En dag som ikke kan bli så mye annet enn vakker etter en sådan start.
Må nok innrømme at undertegnede hadde en langt større oversikt over musikkens verden i yngre år. Startet som freelancer i en radiostasjon allerede tidlig i tenårene og fikk kjapt ansvaret for en time daglig som programleder der lytterne ringte inn sine plateønsker. Slik fikk man også kunnskap om massevis med band og artister som ikke nødvendigvis tilhørte ens eget musikkfelt. Da jeg noen år senere ble fast ansatt i en annen radiostasjon snekret jeg sammen ukentlige rockeprogram, bl.a. et med tittelen Rockemagasinet Bløff. Her intervjuet jeg og lagde portretter av flere av 90-tallets mest populære norske artistnavn. De siste årene er det dessverre en hel del musikk som jeg ikke har satt meg noe særlig inn i eller for den saks skyld lyttet til. Noe jeg så avgjort har tenkt å gjøre noe med fremover. Denne uken du nå leser om, med en ny låt per dag er en fin måte å gjøre slikt på. Godt mulig er det også noe som er en glitrende idè å fortsette med i ettertid.
Torsdag: Ingrid Olava – Ugjenkjennelig (Daring Viola 2016)
Vi er allerede kommet frem til torsdagen, noe som betyr at jeg skal vie den musikalske delen av dagen til en kvinne jeg tidligere har hatt stor sans for. Årsaken til at jeg første gang ble oppmerksom på henne var at et av mine all-time norske favorittband het Jokke & Valentinerne og at artisten vi nå beveger oss inn mot gjorde en aldeles kanonbra coverversjon av sangen deres “Her kommer vinteren”. Låten som i sin opprinnelige versjon lenge var kjenningsmelodi for en stor TV-kanals sportsendinger. At Ingrid Olava tok valget det var å covre en Jokke-låt fortalte meg at hun sannsynligvis var en artist som var verdt å sjekke litt mer ut. Noe som viser seg å stemme når jeg skrur opp lyden og lytter til låten “Ugjenkjennelig” fra hennes EP “Hekt”. Også her passer ordet sjelfullt inn som hånd i hanske. Olava klarer i denne melodien å mane frem en nærmest åndelig stemning med sin svært så vakre sangstemme. Det går kjapt opp for meg at “Ugjenkjennelig” er en låt av den typen som en gjerne sier at man “får på hjernen” og lytter til om og om igjen. Ingrid Olava innehar en virkelig god sangstemme som kler denne melodien optimalt og som gir meg lyst til å saumfare og lytte til også resten av innholdet på “Hekt” EP`n. Det skal vise seg at undertegnede etter et par gjennomlyttinger selv begynner å nynne til “Ugjenkjennelig”. Slikt er slettes ikke noe som er direkte ugjenkjennelig for en musikknyter. At man blir såpass opphengt i Olava`s sang medfører at en rask kikk på klokken avslører at jeg er så seint ute til formiddagens avtaler at en så og si må løpe ut inngangsdøren et par strakser senere. Det er med et nødskrik at jeg klarer å være presis. Ingrid Olava har greid kunststykket det er å hekte seg fast inne i mitt hode. Der får hun lov til å forbli resten av dagen.
I et liv hvor musikkinteressen har vært blant de viktigste faktorer i ca. tre tiår er det mange hyggelige og for den saks skyld interessante opplevelser som erindres der ulike varianter av musikk har vært en del av kjernen. Det være seg når jeg har tatt turen til f.eks. Stockholm for å oppleve Bruce Springsteen mot slutten av 80-tallet eller Oslo for å høre Red Hot Chili Peppers, ZZ Top eller U2. I Bergen har man vært til stede på konserter med bl.a. Ozzy og Black Sabbath og jeg fikk heldigvis også med meg David Bowie i det som skulle vise seg og bli en av hans siste konserter før han ga seg som turnè-artist. Kan i den forbindelse heller ikke la være å nevne de to kanonshowene man har opplevd med selveste Iggy Pop, mannen som populært blir kalt for punkens gudfar.
En periode for noen år tilbake holdt jeg i en periode sammen med et britisk kjærestepar i Amsterdam som bodde i en okkupert husbåt. Siden vi alle tre i disse dager hadde et større heroinproblem måtte vi være kreative med tanke på å tjene inn større mengder cash på en mest mulig ålreit måte som vi kunne leve med. Paul var en utmerket musiker- og gateartist som klarte å vekke oppmerksomheten til forbipasserende i området rundt Red Light, hvor vi stort sett oppholdt oss. I ukevis byttet jeg og kvinnen i hans liv, Sinèad på å samle inn gylden og cents (dette var m.a.o. før euroens tidsalder) i en sort cowboyhatt vi rakk ut til menneskene som passerte. Slik skaffet vi penger til livets opphold i en epoke som ikke var på det rimeligste planet, tidlig på 90-tallet. Kan godt si det slik at vi brukte musikk som overlevelsesteknikk i de dager.
Fredag: Hasse Farmen – Landet (Farmen Gramofon 2016)
I de siste årene som nå har passert har jeg ved flere anledninger tenkt at jeg så avgjort skulle brukt mer tid i musikkens verden. At jeg som tidligere hadde mer enn god nok oversikt både i fortid og nåtid når det gjaldt musikkstiler som rock og punk, og for så vidt også populærmusikk innen andre sjangre, nå ikke på noen måte er oppdatert lengre ser jeg i grunn på som en skam. Faktisk føles det også som en slags nedgang i livsverdi. Noe jeg så avgjort tenker å gjøre noe med, og da er det faktisk en meget god idè å lage slike lister som den jeg er i gang med akkurat denne uken her. Gjerne med forskjellige tema, slik norsk musikk er emnet nå i det vi kan kalle “premiereuka”. Artisten Hasse Farmen er en hittil ukjent artist for undertegnede. Teksten til hans melodi “Landet” handler om å komme frem til et sted, et land som man ikke kjenner fra før men som “er som skapt for deg og meg”. Farmen observerer menneskene som befinner seg der og tar tak i kontrastene som oppleves. Som at noen selger seg, mens andre koser seg. Siden jeg nevnte Amsterdam noen linjer tilbake får denne teksten meg til å tenke på nettopp det som er med på å gjøre byen så fascinerende. Nemlig at man i det ene øyeblikket kan se en rekke med nonner som spaserer nedover gaten, mens man like etterpå f.eks. kan få øye på en gruppe transvestitter gående i samme trakter. Kontraster er kult, og når det gjelder låten til Hasse Farmen så kan det nevnes at vi her prater om en fengende popmelodi fra en seriøs artist som man kan høre mener alvor med det han holder på med.
Lørdag: Tron Jensen – Hente Stjerner (Mother Of Pearl Records 2015)
Som leserne har fått med seg så har jeg til nå hatt litt forkunnskap på noen av artistene som er lyttet til. De to siste på listen min er derimot begge fullstendig ubeskrevne blad for meg personlig. Det er blitt helg igjen og for meg personlig er disse fridagene ved ukeslutt ofte forbundet med et par glass vin og musikk på stereoen. I det mangeårige forholdet som ble avsluttet i løpet av fjoråret var det ikke rent sjelden at vi skrudde opp lyden på f.eks. noen Bowie-låter, og danset på stuegulvet på lørdagskveldene før vi f.eks. tok en tur på byen. Slikt er både sunt og morsomt! Akkurat nå for tiden har jeg nok ingen bestemt dansepartner, men hvitvinen er her i det minste fortsatt. Jeg slenger føttene på bordet og inntar en laidback posisjon mens jeg lytter til en kar som høres ut som om han kan ha tilhørighet i mitt eget distrikt, nemlig Bergensområdet. Tron Jensen er neste artist ut med en låt som har tittelen “Hente stjerner”. For å være ærlig synes jeg personlig at Bergensdialekt passer best til rock `n`roll og musikk av det røffere slaget. Kan her kjapt nevne Fjorden Baby!, John Olav Nilsen & Gjengen/Nordsjøen, Alle Tiders Duster og Hjerteslag som eksempler på hva jeg mener. Dette er riktig nok band man kan lytte mer til i fremtiden, i dette øyeblikk er det soloartisten Tron Jensen min oppmerksomhet skal styres inn på. For å si det slik så er nok Tron Jensen et godt stykke nærmere en norsk Grand Prix finale enn akkurat denne skribentens musikkanlegg. Vel vitende om at artisten blir godt likt av mange og spilt en hel del på ulike strømmetjenester må jeg nok være ærlig nok til å meddele at dette ikke er min stil, liksom. Noe som slettes ikke betyr at mannen er en dårlig artist eller at hans musikk ikke har et profesjonelt preg. En rask googling forteller meg at Jensen startet sin karriere med å underholde på det lokale fotballaget Fyllingen sine hjemmekamper. I en slik sammenheng er bergenseren helt sikkert gull verdt. Rent personlig bestemmer jeg meg for å bruke deler av den tidlige lørdagskvelden på å lytte til Fjorden Baby! mens jeg inntar det jeg ser på som noen velfortjente glass med hvitvin.
Søndag: Petter Carlsen – Majestet (Friskt Pust Records (2016)
Etter det som etter hvert ble til en sen lørdagskveld/tidlig søndagsmorgen passer det meg utmerket at siste låt på spillelisten min er av det rolige og behagelige slaget. Petter Carlsen er en kar med opprinnelse fra Alta, langt der nord i Norge. Hans første EP kom i 2006 og fikk bl.a. en femmer på terningen i Dagbladet. Altaværingen har siden den gang gitt ut tre engelskspråklige album før han nå er aktuell med “Majestet” der tekstene er på eget morsmål. At musikken er velprodusert har godt mulig bakgrunn i at Carlsen selv er utdannet lydtekniker. Jeg lener meg godt tilbake i godstolen og lytter til en stemningsfull låt av en interessant artist som er dyktig nok til å oppnå en enda større popularitet blant musikkinteresserte nordmenn enn hva tilfellet er per i dag.
Etter å ha lyttet til Petter Carlsen er ikke søndagsmorgenen lenger like truende og skarp som den tilsynelatende var med det samme jeg åpnet øynene. Låten “Majestet” må sies å være en vakker låt og viser seg altså også å ha en beroligende effekt. Slett ikke verst…
Undertegnede er med denne melodien kommet til veis ende på min aller første spilleliste med utelukkende norske artister. Det jeg umiddelbart legger merke til er en stor fordel med å sette opp en slik liste er at man dermed også kan velge ut noen artister som er ukjente for en. Eller artister man har vært nysgjerrige på uten å ha lyttet til tidligere. På min personlige blogg, SIRKUSBLOGGEN, bruker jeg som regel å legge ut en låt til slutt i tekstene som på et vis passer til det aktuelle tema. Ser ikke bort fra at jeg vil bruke f.eks. Stein Torleif Bjella eller noen av de andre jeg denne uken har lyttet til i fremtidige bloggtekster. Da er det bare å si “So Long!” og hjertelig takk for følget gjennom spillelisten min!»
