Foto: Arvid Børretzen

Tom Roger Aadland hyller Vestlandet på sin nye single

Del Tweet

Rockepoeten Tom Roger Aadland har siden gjennombruddet med «Blod på spora» i 2009 reist landet rundt med munnspillstativet rundt halsen og gitarkassen i hånden. Han har spilt på rockepuber ved svenskegrensen, kulturhus i det nordlandske kystlandskapet, og festivaler høyt oppe i den norske fjellheimen.

Men han er vestlending av fødsel, for tiden riktignok bosatt i lykkelig eksil i Oslo. Selv den lykkeligste eksiltilværelse kan gi grobunn for lengsel, og en natt i hovedstaden, eller kanskje en morgen langs en riksvei et annet sted i landet (han husker ikke selv), tok den musikalske hyllesten «Vestland, Vestland» form som han slapp fredag 15. september.

«Vestland, Vestland» er en energifylt, pop-rocker med et refreng du har lyst til å høre om igjen allerede før første gjennomlytting er til ende. Sangen er en nyansert, varm hilsen til landsdelen Tom Roger vokste opp i: «Eg kan sjå deg for mitt indre / Eg kan høyre deg kor enn eg fer / Den smerta finst kje som du ikkje kan lindre / Du gjer meg heil, det er det du gjer». «Vestland, Vestland»  er produsert av Lars Voldsdal og innspilt i Velvet Recording med stjernemusikerne Kjetil Steensnæs (gitar, pedal steel), Sigbjørn Apeland (hammondorgel), Tor Egil Kreken (bass, banjo) og Erland Dahlen (slagverk, perkusjon). I tillegg medvirker Oslo Strings: Lise Voldsdal (fiolin, kor og strykearrangement),  Ragnhild Lien (fiolin), Isa Caroline Holmesland (bratsj) og Kaja Fjellberg Pettersen (cello).

Tom Roger Aadland styrket i 2016 inntrykket av å være blant landets beste tekstforfattere. Han hadde stor suksess med albumet «Blondt i blondt» (Dylans «Blonde on Blonde» gjendiktet til nynorsk), som ble rost opp i skyene av kritikerne og kåret til ”Årets Album” av NRK P1 Norsk på norsk. Samme år var han tekstforfatter på Hellbillies sitt suksessalbum «Søvnlaus». Aadland er også kjent for radiolåter som «Min beste ven på ein dårleg dag». Åpningssporet «Vikla inn i blått» («Tangled Up in Blue») fra hans første Dylan på norsk-utgivelse «Blod på spora ble av Tidal kåret til en av tidenes beste norske coverversjoner. I mars 2018 kommer nytt album med originallåter av Tom Roger Aadland. Vi tok en liten prat med Tom Roger om blant annet den nye singlen, vestlandet og planene videre fremover.

Gratulerer med den fine låten ”Vestland Vestland” Kan du fortelle litt om prosessen rundt låten og litt om instrumenteringen av den?

Det er en låt som til dels er inspirert av den flotte, kontrastfylte naturen på Vestlandet. Så produsent Lars Voldsdal og jeg var enige om at låten måtte ha et stort og kraftfullt lydbilde. Erland Dahlen (slagverk) og Tor Egil Kreken (bass) er begge mestere i å spille enkelt, men likevel putte masse energi inn i en sang. Kjetil Steensnæs sin barytongitar og flotte pedal steel-fargelegginger trekker låten en anelse mot americana, og det føler jeg er en passende musikalsk referanse til Vestlandets historie med utvandringen til Amerika og påvirkningen fra landene rundt Nordsjøbassenget og musikken der (Skottland, England, Irland). Den musikalske ambisjonen var å skape et kraftfullt, velklingende lydbilde, og det synes jeg vi har klart.

Hvorfor skrev du denne låten og hva handler den om?

Jeg husker ikke helt hva som var kimen til «Vestland, Vestland», men jeg gikk rundt med refrenget i hodet et par år, uten at jeg helt visste hvordan jeg skulle ta det. Å skrive en hyllest til landsdelen jeg kommer fra, var på mange måter utenfor komfortsonen. Jeg har jo ofte skrevet (og gjendiktet) mer innenfor blues-tematikken med problematisk kjærlighet og ensomhet. Men låten ville ikke slippe tak i meg, og jeg merket når jeg jobbet videre med den, at jeg mente alvor; at jeg trodde på det jeg sang. Når du skriver om et stykke natur, er jo ikke det løsrevet fra livet ditt, men tvert imot en del av det. Når jeg synger om en fjord, tenker jeg på like gjerne på barndomsminner, på fisketurer i en åpen småbåt, og når jeg synger om fjell, kan tankene gå til turer med familie og venner.

Hvilket forhold har du til vestlandet og hva setter du mest pris på ved det?

Jeg er en vestlending i frivillig eksil på Tøyen i Oslo. Det er en kjent sak at patriotisme har gode kår blant eksilborgere, og man kan kanskje ofte idyllisere det man ikke har umiddelbar tilgang til. Men både jobben og slekten fører meg regelmessig til Vestlandet, og jeg får faktisk et kick hver eneste gang når jeg kjører over fjellet gjennom Telemark, og kommer ned på Vestlands-siden. Det er noe med lyset som er annerledes, mer intens, og luften føles også klarere og renere. Lyset er nok det jeg setter aller mest pris på med Vestlandet, og så liker jeg menneskene. Bergensere, sogninger, sunnmøringer, jærbuer, og alle de andre.

Du er bosatt i Oslo, men hva vil du si er ulikhetene ved å bo i Oslo i forhold til der du kommer i fra?

I Oslo, som er en liten by i verdensmålestokk, men en storby i norsk målestokk, kan man i mye større grad forsvinne i mengden. Det er vel et fenomen som har både positive og negative sider. Det er nok større takhøyde i Oslo, men jeg er ikke sikker på om det kommer av at folk er rause, eller bare av at de har så mye annet å tenke på. I en bygd eller en småby er du i mye større grad under lupen. Når jeg står og klipper hekken i min mors hage i hjembygda Vikebygd, stanser barna og prater med meg. Det er jo en fantastisk kvalitet, at man kan hilse på og prate med fremmede. Jeg opplever heldigvis det av og til i Østmarka.

Du er blant annet en eminent tekstforfatter og det virker som det er ”umettelig” med gode tekster iboende hos deg, men som vi vet kan jo låtskrivere oppleve en form for skrivesperre fra tid til annen. Har du opplevd dette, og hva gjør du for å komme deg ut av skrivesperren?

Jeg hadde faktisk flere års skrivetørke før jeg begynte å skrive låter igjen for det som ble mitt debutalbum. Siden det, har jeg skrevet kontinuerlig. Min erfaring er at inspirasjonen kommer lettere når du arbeider regelmessig. Jeg er A-menneske, og liker å skrive tidlig om morgenen, gjerne fra 6-tiden og utover. Jeg har også tro på å ta tyren ved hornene. Hvis du sloss med en låt i dagevis, vil det til slutt skje noe. Kanskje får du til låten du har strevet med, men like gjerne kommer det en helt ny sang, og den kan det gå veldig raskt å gjøre ferdig. Som låtskriver har man både idrettsutøveren og mediet i seg. Man må sørge for at apparatet er i stand til å levere, men man må også være åpen for det som kommer. Det er ikke alltid det er den låten jeg har tenkt å skrive, som er den som kommer ned på papiret.

Hva har du gjort i sommer av spennende musikalske aktiviteter?

I sommer har jeg vært sammen med produsent Lars Voldsdal og mikset det nye albumet. Jeg klarer aldri helt å bestemme meg for hvor jeg trives aller best av skrivestuen, konsertscenen og musikkstudioet. Men det er en unik følelse å oppleve at en plate tar form. Den nye platen har vært ekstra spennende å arbeide med, blant annet p.g.a. at jeg har tatt noen nye musikalske valg (spiller bl.a. mindre gitar selv, bruker strykere i arrangementene). Det er viktig å ikke stå i ro! Det var også en fin opplevelse å fremføre «Blondt i blondt» under Olavsfestdagene i Trondheim i juli. Det var et veldig oppmerksomt og entusiastisk publikum, og når vi p.g.a. lydforbud etter klokken elleve ikke kunne spille ekstranummer for dem, føltes det, kanskje bittersøtt, men definitivt mest søtt.

Hvilke andre musikalske planer har du i 2017 og 2018?

Jeg skal reise med Dylan på nynorsk i hele høst, bl.a. en turné i Nord-Norge som starter i Kirkenes. Hvis været spiller på lag, blir det en strålende tur! Så slipper jeg det nye albumet mitt den 1. mars 2018. Da drar jeg på lanseringsturné med fullt band, som er noe jeg gleder meg voldsomt til. Kort sagt er livet travelt, men bra for tiden.