Foto: Eivind Landsvik

Linni har gitt oss et av norgeshistoriens aller beste hip hop album

Del Tweet

“Maksimum” er skive nummer 2 i triologien som ble startet med “Minimum” i 2015 og som avsluttes med “Medium” enten senere i år eller i 2018.

Bergensrapperen Linni slapp sitt andre album «Maksimum» i sin triologi fredag 17. mars som er denne «Ukens album» på NPS Music. Det første albumet “Minimum” er noe mer sparsommelig i instrumenteringen, ofte kun tonesatt av et enkelt piano, noen hihats og dyp bass, ispedd en og annen synth eller effekt. “Maksimum” er hakket varmere og noe mer melodisk av natur. Linni synger oftere i lengre strekk og hans iboende melankoli kommer mer til sin rett enn på “Minimum”.

Det er noe herlig forløsende over hans egenskap i å beskrive det mellommenneskelige og sin egen virkelighet uten en oppskriftsmessig konstruert og pålesset “tøff” fasade.

Linni´s tekstunivers er dypt og eksistensielt, mens man fremdeles kan gjenkjenne fragmenter av hans maskerte alter ego i visse passasjer. Skiven er, sin tittel til tross, relativt lavmælt og edruelig rent musikalsk. Visst finnes det spor som rykker tak i både dansefot (“Maria”) og hjerterot (“Om igjen igjen”), men det blir tåpelig å skrive om enkeltsporenes kvalitet på en konseptuell plate som lykkes så til de grader med sitt mål; å fortelle en lengre historie der totaliteten er viktigere enn hver enkelt sang.

Linni lykkes i å være mer åpen og følsom enn tidligere, og skal vi sette fingeren på noe må det være å videreutvikle dette videre. I rollen som den maskerte rapperen “Handerre Linni” kunne man tidvis oppfatte han som en lettere hysterisk skurk hentet rett ut av Gothamuniverset.

Mystikken rundt karakteren har utvilsomt bidratt til å øke interessen rundt Linni, men skal han nå de virkelig store massene må publikum inviteres inn i varmen, man må rett og slett bli følelsesmessig engasjert.

“Maksimum” er et fantastisk steg i riktig retning. At han er svært talentfull har aldri vært noen hemmelighet, men med “Maksimum” er vi virkelig i ferd med å se det totale bildet av hans talent utfolde seg. Rent vokalmessig beveger han seg i samme klasse som Store P og tekstmessig er han på poetisk nivå med Cezinando, for å beskrive det i tabloide ordelag. Allikevel sitter man igjen med følelsen av å ville ha mer, og at det fortsatt finnes lag av uforløst potensiale i Linni. Muligens skapes denne følelsen av hans sans for balanse. Han er en mester i å pirre nysgjerrigheten med ord og musikken er aldri anmasende eller massiv, noe som etterlater et underbevisst ønske om mer. Således er “Maksimum” et perfekt vektet album der hvert enkelt spor inngår i en større helhet. En bragd, tatt i betraktning at skiven er produsert som et lappeteppe. Basmo Fam, Kvamkollektivet, Harald Austad, Asken, Ragz og Chris Lee er alle involvert i produksjonen av “Maksimum”.

Linni har gitt oss et av norgeshistoriens aller beste hip hop album; “Maksimum” kan trygt plasseres side om side med Store P´s “Regnmannen” (2014).

Du er ekstremt produktiv og ga nærmest nettopp ut den unisont hyllede “Hvordan danse naken & drepe drager”, kan du fortelle oss litt om hvordan du arbeider og lykkes med gi ut en kontinuerlig strøm av bra saker?

Jeg tror at kombinasjonen av en inspirerende livsstil og høy arbeidsmoral skaper mye og god musikk. Jeg prøver å leve rikt mellom arbeidsøktene og arbeide hardt mellom livsnytingen.

“Maksimum” er del to av en signalisert triologi (“Minimum” 2015 og “Medium” dato ikke fastsatt). Er det en overordnet konseptuell rød tråd som binder skivene sammen?

Ja, jeg er den røde tråden. Jeg vet ikke hvor triologien kommer til å havne opp før den er ferdig, men jeg vet at det er opp til meg å tråkke opp stien. Reisen er inspirasjonen, og inspirasjonen fører til resultatet.

Flere peker på forskjellen mellom Yoguttene-Linni og solo-Linni, der Yoguttene ofte kan beskrives som harmløs moro, beskrives ditt soloprosjekt som mer “alvorlig”, underforstått “seriøst”. Hvilken tematikk er det som virkelig opptar deg og som setter sitt preg på ditt tekstunivers?

Jeg liker vel å utforske kontraster og parallelle sannheter. Alt jeg gjør er nok mer preget av det instinktive enn det kalkulerte. På den måten finner jeg ofte ikke ut hva som opptar meg før etter at jeg er ferdig med en låt. Balanse, selvgransking, miljøet mitt og eksistens ser allikevel ut til å være gjennomgående i utgivelsene mine. Jeg tror jeg underbevisst prøver å lage yin & yang-musikk.

En god del mennesker stusset over at du flyttet til Engeløya for å nærmest “teste isolasjon”. Har denne opplevelsen satt sitt preg på “Maksimum”?

Ja, isolasjon gir rom for refleksjon, på godt og ondt. Jeg spilte inn et par av låtene på Maksimum etter at jeg kom hjem fra Engeløya, og når jeg hører de nå merker jeg at sinnstilstanden min er litt forandret. Men nå er jeg tilbake i byen, og det tar sikkert ikke lang tid før jeg er tilbake i samme modus som jeg var når jeg flyttet her i fra. Jeg håper allikevel at jeg klarer å holde fast ved noe av det Nord-Norge viste meg.

Er det en spesiell låt fra “Maksimum” som du ønsker å trekke frem som spesielt betydningsfull for deg?

Akkurat nå tenker jeg at ”jeg er vinden” er den låten som oppsummerer hva jeg prøver å si med resten av albumet mest. Det skal allikevel være sagt at jeg er forelsket i albumformatet, og at alle låtene fortjener sin plass for at det helhetlige bildet skal vise det det skal.

Norsk hip hop er bedre enn noensinne, og antallet aktive artister har økt betraktelig de siste årene. Allikevel, når man diskuterer kvalitet, og da gjerne i forbindelse med tekst, nevnes ofte to navn som helt i særklasse er best: Store P og Linni. Kan du fortelle oss litt om hvordan ditt rikholdige tekstunivers har blitt til? Er det en lang rekke tilfeldigheter, eller har du alltid vært flink til å skrive poesi og andre tekster?

Jeg syntes begrepet ”best” blir absurd i kunstsammenheng. Skriveprosessen min faller meg veldig naturlig, så for meg handler det mest om å slappe av og å legge til side andre tanker når jeg skal formulere meg.

Bergen er en fantastisk yngleplass for musikalske talenter i alle sjangre, deriblant hip hop. Hva tror du er grunnen til at nettopp Bergen nå fremstår som landets musikkhovedstad?

Jeg tror at vi skylder mye til de som kom før oss. Musikk, som all annen kultur, bygger jo alltid på det som var (både gjennom reaksjon og motreaksjon). I Bergen er vi heldige, og vi har hatt utrolig mange dyktige musikere og kunstnere som har laget en unik grunnmur som vi kan bygge videre på.

Norsk musikk er i vinden som aldri før, er det noen norske artister/sangere som har påvirket eller inspirert deg spesielt gjennom årene?

Jeg har mange artister i Norge som har påvirket meg opp igjennom. Bergens- rap står selvfølgelig sterkt som referanse til mye av det jeg gjorde da jeg begynte å lage ting med Yoguttene. Mentaliteten til Thorstein Hyl har også påvirket hvordan jeg tenker i forhold til skaperglede og kunstnerisk frihet. I dag håper jeg at jeg har utviklet min egen stemme og funnet mitt eget lille sted i landskapet. Akkurat nå er favorittene mine Vilde Tuv, Stein Torleif Bjella, Lekende Lett, Myra og Snow Boyz.

Hva er det sprøeste du har opplevd som artist, enten på scenen eller i studio?

Ikke så mye. Det meste er normalt.