Foto: Thomas Sanfield

JP Paulsen fronter stort asiastisk klesmerke på sin nye single

Del Tweet

JP Paulsen har som låtskriver vært involvert i over 40 utgivelser, og samarbeidet med artister som Alexander Rybak, Donkeyboy-brødrene, Morten Harket, London Session Orchestra, og en rekke Grammy-vinnende produsenter, i studioer som Abbey Road og Angel.

Frem til nylig utgjorde han dessuten den ene halvdelen av popduoen Kelner, som fikk en topp 20-plassering i Storbritannia med låten ”Deeper” og ga ut en rekke singler som ble spilt på radio på fire kontinenter. Et av høydepunktene var da de i fjor fikk æren av å varme opp for Lionel Richie. Tidligere i år debuterte han som soloartist med singelen ”A Cripple On The Run”, som blant annet ble spilt på radiostasjoner i Norge, USA, Frankrike og Filippinene.

Nå er JP Paulsen tilbake med den fine oppfølgersinglen ”Life’s An Expedition”, som ble skrevet på en hytte uten innlagt vann og strøm i Rondane Nasjonalpark. Den er inspirert av hvordan naturen hjalp ham å finne tilbake til seg selv og til musikken etter en tung og turbulent periode, som førte til et oppgjør med seg selv og måten han frem til da hadde jobbet med musikk på. Singlen ble lansert sammen med en kampanje for friluftsmerket Lowe Alpine Silvermark, en fusjon mellom en av Asias største kleskjeder Giordano, og det populære amerikanske utstyrsmerket Lowe Alpine. Reklamefilmen følger JP ut i naturen, med Life’s An Expedition som soundtrack. JP trakterer de fleste instrumentene selv, og har produsert låten med Eivind Kløverød som medprodusent.  Vi tok en prat med JP Paulsen om blant annet den nye singlen og planene videre fremover.

Gratulerer med den fine låten ”Life’s An Expedition”. Kan du fortelle litt om prosessen rundt denne, og hva låten handler om?

Tusen takk! Sommeren i fjor bød på mange musikalske høydepunkter. Samtidig var jeg i ferd med å miste balansen. Popduoen Kelner, som jeg var en del av da, hadde akkurat signert med et større selskap, gitt ut en single i samarbeid med Donkeyboy-brødrene, laget filmlåt og spilt for flere tusen mennesker som oppvarmere for Lionel Richie. Samtidig merket jeg at jeg var i ferd med å brenne lyset i begge ender. I løpet av drøye fem år hadde jeg bidratt på 40 utgivelser med forskjellige artister. Men gleden ved å drive med musikk hadde mer og mer druknet i et oppjaget mas som handlet om alt annet enn selve skapelsesprosessen. For å komme meg bort, la jeg ut på en roadtrip gjennom hele Europa. Alle andre må ha tatt ferie samtidig, for i løpet av turen mottok jeg ikke en eneste jobbrelatert mail eller telefon. Under en fergetur ble jeg sittende og kikke utover havet, og innså at jeg for første gang på så lenge jeg husket kjente meg fullstendig rolig innvendig. Jeg hadde bokstavelig talt glemt hvordan det føltes. Der og da innså jeg at livet handlet om mer enn hardt arbeid og ytre suksess, og det førte til at jeg tok noen avgjørende valg. På en eldgammel trehytte uten innlagt vann og strøm i Rondane Nasjonalpark, skrev jeg senere samme året «Life’s An Expedition», inspirert av hendelsene beskrevet over.

Låten lanseres sammen med en kampanje for et stort asiatisk klesmerke hvor låten din brukes i reklamesammenheng for dette merket. Kan du fortelle litt om dette samarbeidet og hvordan det kom til?

En venn av meg, Thomas Sandfield, er fotograf for friluftsmerket Lowe Alpine Silvermark, som er en fusjon mellom amerikanske Lowe Alpine og en av Asias største kleskjeder Giordano. Gjennom han hadde jeg tidligere komponert soundtracket til en reklame de spilte inn med den skotske skuespilleren Bryan Larkin, kjent fra blant annet «London Has Fallen». De ble fascinert av historien min om hvordan naturen kom meg til unnsetning da jeg var i ferd med å møte veggen, og spurte om de kunne gjøre en reklame med meg. For noen uker siden kom et team på tre flyende fra Hong Kong til Hvaler og spilte inn reklamen, som følger meg ut i naturen med «Life’s An Expedition» rullende i bakgrunnen.

Hva vil du si er det spesielle i ditt musikalske univers?

Musikken min er nok preget av at jeg spiller de fleste instrumentene selv. Det medfører både begrensninger og muligheter. Begrensningene består i at jeg naturligvis ikke er like god på alt, men nettopp der ligger også mulighetene. Det tvinger meg nemlig til å være kreativ, og inn i mellom velge utradisjonelle løsninger som ikke er helt etter boken. Mest fordi jeg enten ikke er skolert nok til å vite hva som er etter boken, eller vet det, men ikke får det til slik. Jeg kunne naturligvis hyret andre musikere – og gjør det også inn i mellom – men jeg synes det er mer spennende å skape mitt eget univers.

Hvordan har det siste året vært for deg musikalsk sett?

Det siste året har jeg gått fra å utgjøre den ene halvdelen av Kelner, til å stå på egne ben. Det siste vi gjorde var å lage en filmlåt til en dokumentar om den britiske Kung Fu-mesteren Mark Houghton. Låten het «On To Something New». Lite visste vi da at det kom til å bli en selvoppfyllende profeti. Andre høydepunkter jeg tar med meg fra den siste tiden i Kelner, er samarbeidet med Cato og Kent Sundberg fra Donkeyboy på singelen «Nippon», og det å få muligheten til å være oppvarmere for Lionel Richie. I tiden etterpå har jeg fokusert på å jobbe i studio og spille inn sanger som har vært for personlige til å gi til andre. Det å finne tilbake til den enkle gleden ved å skape musikk igjen, har egentlig vært det største høydepunktet det siste året.

Du er låtskriver og skriver også låter for andre, og har vært involvert i over 40 forskjellige utgivelser. Kan du fortelle litt om dette, og ikke minst litt om hvilke låtskriverkvaliteter en god låtskriver bør ha?

Jeg vet egentlig ikke hvordan alt det der skjedde. Uten noensinne å ha søkt det aktivt, har jeg hatt privilegiet av å jobbe med noen av mine musikalske helter. Jeg husker hvor surrealistisk jeg syntes det var da en artist jeg selv hadde hørt mye på da jeg vokste opp, drev og nynnet på en sang jeg hadde vært med å skrive. Like surrealistisk var det da vi med Kelner dro til Angel Studios i London, og gjorde et par låter med The London Session Orchestra. Jeg klarte ikke helt å ta inn over meg at et 22-manns strykeorkester satt og spilte på en låt jeg hadde klunket frem på pianoet i et beskjedent øvingslokale. Når det gjelder låtskriverkvaliteter, er det viktigste for meg at musikken – både melodien og teksten – må klare å formidle en følelse. Dersom de som hører låten føler noe av det samme man følte da man skrev den, tenker jeg at man har lyktes – uavhengig av ytre suksess.

Hvem er JP Paulsen og hva liker du å gjøre på fritiden?

Grunnen til hele dette soloprosjektet, er å prøve å finne svar på hvem JP Paulsen er. Å skrive disse låtene har vært terapi. Så regner jeg med at mine opplevelser i livet har noen fellesnevnere med andres opplevelser i livet, og at tekstene slik sett handler om noe mer enn mine subjektive erfaringer, men kanskje rører ved noe universelt. Siden musikken, som jo begynte som en hobby, mer og mer inneholdt et element av det å skulle prestere, fikk jeg etter hvert et behov for å finne nye hobbyer, som ikke innebærer et element av vurdering. Så jeg reiser mye, og tar mye bilder – og er sjeleglad for at ingen skal trille terning på bildene mine.

Livet ditt har ikke alltid vært like enkelt. Hva tenker du på når du leser Leonard Cohens ord “There is a crack in everything, that’s how the light gets in”?

Jeg tenker at de ordene har spilt en avgjørende rolle for at jeg driver med musikk i dag. Midt i tjueårene føltes det som om grunnmuren hadde blitt slått ut under føttene mine, og jeg befant meg i en dyp identitetskrise. Blant folk var jeg alltid «han kule» som skilte seg ut fordi jeg gikk med solbriller og hatt, men ingen visste at jeg på det tidspunktet følte meg som verdens mest ensomme. Gjennom et musikalsk samarbeid med Røde Kors, har jeg blitt klar over at mange har det slik. Felles skjebne er imidlertid mager trøst når man føler seg alene. På dette tidspunktet hadde jeg lagt musikken på hyllen; jeg hadde vel egentlig lagt hele livet på hyllen. Det var ikke før jeg en dag knakk fullstendig sammen på stuegulvet hjemme at jeg innså at jeg var i ferd med å grave min egen grav. Det var da jeg plutselig kom til å tenke på Leonard Cohens ord, og i behov for et lysglimt å strekke meg mot, skrev jeg ned et navn på en lapp og sa til meg selv at en dag skulle jeg lykkes såpass med musikken at jeg kom til å få mulighet til å jobbe med denne personen. Grunnet til at jeg skrev ned navnet på akkurat denne personen, var at jeg følte det ville være umulig å jobbe med vedkommende uten å ha lyktes. I ettertid har nok perspektivene mine på hva det vil si å lykkes endret seg mye, og jeg har innsett at man kan oppleve ytre suksess uten nødvendigvis å oppleve indre suksess. Det hører allikevel med til historien at jeg etter noen år ved en tilfeldighet ble introdusert for personen hvis navn sto på lappen, og at vi endte med å jobbe sammen.

Hva er det morsomste eller mest spesielle du har opplevd så langt som artist?

Det mest spesielle var kanskje øyeblikket da jeg fikk mulighet til å jobbe med personen beskrevet over, fordi det fikk meg til å innse hvor mye livet mitt hadde forandret seg.

Det er mye bra norsk musikk som gis ut om dagen – hva liker du å høre på for tiden, og hvorfor? 

Det er artig at så mange norske artister lykkes i utlandet om dagen. Jeg har alltid hatt sans for alt Stargate har gjort, og digger flere av remiksene til Seeb. Donkeyboy synes jeg også lager utrolig fengende musikk, og det var moro å få mulighet til å jobbe med dem i Kelner på singelen «Nippon». «Life’s An Expedition» er faktisk gitt ut på Soundbay Records, som eies av nettopp Donkeyboy-brødrene Cato og Kent Sundberg, sammen med manageren min, Arne Aronsen. Hvis jeg skal trekke frem et par yngre artister jeg har sansen for, vil jeg nevne Annsofi, som har vært borte fra rampelyset en stund, men som jeg skal ut og gjøre konserter med fremover, og Victoria Andersen, som jeg nylig hadde gleden av å skrive «Monsters» sammen med. De har det til felles at de har sterke stemmer – og minst like sterk formidlingsevne.

Har du noen musikalske forbilder eller inspirasjonskilder?

Som komponist lar jeg meg inspirere av alt, enten det er stadionrock á la U2, Coldplay og The Killers (jeg skal faktisk på konsert med alle tre i sommer), listepop á la Sia og Ariana Grande (jeg var på konserten til sistnevnte i Telenor Arena… det er synd førstnevnte ikke gjør konserter!), funky soul á la Bruno Mars, country i spennet Johnny Cash til Keith Urban, andre klassikere som Leonard Cohen, Daniel Lanois, Bruce Springsteen og Michael Jackson. Som tekstforfatter har jeg blant annet latt meg inspirere av den amerikanske låtskriveren Wayne Kirkpatrick. For en stund siden fant jeg ham på Facebook, og endte med å få tilsendt en håndskrevet tekst som jeg har rammet inn på stueveggen hjemme.

Kan du fortelle litt om en av dine beste opplevelser fra en av dine liveopptredener?

For noen år siden var jeg med å skrive låten «Don’t Slaughter Me», som ble brukt som en temasang av antimobbekampanjen «Bruk Hue». I den forbindelse ble Annsofi, som fremfører sangen, og jeg invitert til å opptre på et arrangement på Telenor Arena. Jeg tenkte at det kom til å bli en heftig opplevelse å opptre på Norges største innendørs scene, men det gikk opp for meg da jeg spilte i en bursdag for 20-30 mennesker noen dager etterpå, at det ga meg mer enn å spille på Telenor Arena, på grunn av nærheten til publikum. Det er selvfølgelig moro å opptre på store scener for flere tusen mennesker; vi var så heldige å få gjøre det med Kelner da vi var oppvarmere for Lionel Richie sist sommer. Men det er og forblir noe veldig spesielt med intimkonserter. Musikk er jo noe av det mest intime som finnes. Noe av det band som U2 og Coldplay er gode på, er å få stadionkonserter til å føles ut som intimkonserter. Men så var det også de som skrev «With Or Without You» og «Fix You».

Hvilke andre musikalske planer har du i 2017?

Annsofi og jeg gjør en rekke konserter sammen denne sommeren og høsten, hvor vi bidrar på hverandres sanger. I tillegg til at vi planlegger å gi ut noe sammen, er tanken å fortsette å slippe solosingler fremover. Kanskje jeg samler dem på et album; jeg har i alle fall nok låter innspilt til det. Jeg regner også med at det blir et og annet låtskriveroppdrag her og der. Og så skal jeg sørge for å puste, og være mer opptatt av å ha det bra enn å gjøre det bra!