Ingrid Olava er ute med EP `n «HEKT»!

Del Tweet

Den Spellemannsprisvinnende artisten Ingrid Olava har for lengst befestet sin posisjon blant landets mest substansielle og viktige artister. Med sin sterke tilstedeværelse på scenen og imponerende katalog har hun siden den kritikerroste platedebuten Juliet’s Wishes i 2008, etablert seg som en av Norges aller fremste artister. I sitt tiende år som artist er hun klar med ny musikk. EP`n HEKT ble sluppet lørdag 1. oktober og er en tospråklig EP som ble til dypt inne i de svenske skoger. På let etter en ny retning, har det vært viktig for Ingrid Olava å omfavne det norske og engelske språket, det umiddelbare og direkte, og det mer poetiske og innadvendte.

«I prosessen med å skrive ny musikk, har det dukket opp både engelske og norske låter, og jeg har bevisst valgt å omfavne begge språkene. Resultatet har blitt til noe dypt personlig, og den norske språkdrakten har gitt en økt følelse av intimitet i tekstene, og jeg vil si at det hele er ganske så filmatisk» forteller Ingrid Olava. Vi tok en prat med Ingrid om bl.a. den nye EP`n og planene videre fremover.

Gratulerer med den flotte 3-spors EP`n ”HEKT”. Kan du fortelle litt om prosessen rundt den fra start til utgivelse?

Tusen takk! Jeg lagde filmmusikk i 2014 og ble utfordret til å skrive en sang på norsk. Det syntes jeg gikk såpass bra at jeg de to siste årene har fortsatt på både norsk og engelsk. Med tanke på samarbeidspartnere ble det at mannen min jobber på Det Norske Teatret litt tilfeldig utslagsgivende akkurat denne gangen. I forbindelse med forestillingen Solaris Korrigert møtte jeg trompetist Sjur Miljeteig, som er en fyr jeg alltid har hatt lyst til å jobbe med, gjentatte ganger på teateret og hadde veldig hyggelige og interessante samtaler om musikk. Til slutt ble det litt sånn: Nei, men kanskje vi bare skulle dratt ut i skogen og fått spilt inn disse låtene mine, da? Sjur og Peder Kjellsby har over mange år bygd opp et fabelaktig studio dypt i de svenske skoger som heter Is It Art Studios. Dit tok jeg med meg Erland Dahlen og Andreas Ulvo i tillegg til Sjur og Peder. Det ble en fin uke. I etterkant har jeg jobbet med postproduksjon her i Oslo med Bjarne Stensli.

Hva handler disse tre låtene om og hvorfor skrev du disse?

Jeg skriver fordi jeg har et eller annet inne i hodet og kroppen som må ut. HEKT er en sang om å være i ubalanse, den tynne, tynne linjen du går på når du tror du har noen, men kanskje ikke har dem likevel. Younger Now er et relativt poetisk og ganske så stort f… you. Ugjenkjennelig? Vel, den er så direkte, det føles helt rart å kommentere den noe utover teksten som står der. Det er den mest rasende låten jeg har skrevet.

Hvordan har det siste året vært for deg musikalsk sett?

Det har vært et nydelig år! Har blant mye annet spilt med en helt fantastisk gruppe cellister som heter CELLOLYD, og det samarbeidet skal videreføres. Ellers har jeg hatt mange fine opplevelser sammen med min kanskje nærmeste musikalske samarbeidspartner om dagen, pianist Andreas Ulvo. Det har vært en stor glede å ta med noen av de norskspråklige sangene ut til publikum, og det føles som at kontaktflaten har blitt større. Masse fine folk overalt, og utrolig godt å oppleve at folk søker seg til leirbålet, til fellesskapet rundt levende musikk. Det er det aller viktigste ved det jeg gjør.

Hvor finner du inspirasjon fra til å skrive låter?

Overalt! Fra innerst til ytterst, ved å rette blikket innover, utover, oppover. Mennesker, historiene deres. Jeg stjeler som en ravn – og så ser jeg mye på himmelen.

Hvem er Ingrid og hva liker du å gjøre på fritiden?

Ha ha! Ingrid Olava er en dame fra Lillehammer som spiller piano og synger. Hun er glad i både pop og kunst og kunstpop og synger ofte andres sanger så vel som sine egne. På fritiden veksler hun mellom å være hjemme, i teateret eller på hytta ved Oslofjorden. Maksimal rekreasjon for Olava innebærer gjerne et omfattende matprosjekt som ender i en hyggelig samtale rundt et bord.

Du har gjort mye opp igjennom. Kan du fortelle litt om dine høydepunkter så langt i karrieren?

Oj! Så omfattende. Utrolig mye som har vært gøy. Å få spille, nesten alltid, er fantastisk. Jeg har vært velsignet med enormt mange begavede folk rundt meg.  For eksempel å jobbe med Andreas Ulvo de siste par årene, det har vært en enorm opptur. Ser jeg litt bakover i tid vil jeg si at å være med å lage Trænafestivalen over syv år, møtet med Havfolket, det var skjellsettende. Det året jeg var ekstramedlem i deLillos og fikk være med på Hjernen er alene i Operaen, det var gøy. Generelt har det blitt mange artige og lærerike samarbeid gjennom årene. Å få være i Berlin og New York og på hytta og skrive, all prosessering og ensomhet og usikkerhet som føles så slitsomt i øyeblikket og gir mening etterpå. Masse uforglemmelige punkter, det er mer som en strøm av minner som henger sammen, lyst og mørkt om hverandre.

Jeg husker første gang jeg hørte et symfoniorkester spille musikken min. Jeg husker massevis av enkeltmennesker fra publikum, ting de har fortalt meg, klemmer jeg har fått. Jeg husker latterkramper i turnébussen, titusen sketsjer fra min elskede trommis Erland Dahlen. Jeg husker å synge for Desmond Tutu. Man skjønner jo ting etter hvert. Som for eksempel at lydmannen min og jeg nærmest er blitt en slags familie, at ikke man er så alene som man noen ganger føler seg. Ingenting funker uten noen tillitsfulle relasjoner i bunn.

Hva føler du det er som gjør deg unik/særegen som musiker?

Haha! Spør noen andre. Jeg har blitt ganske flink på formidling, og tror jeg stadig skriver bedre låter – men det kommer til å ta et liv.

Hva er det morsomste og mest spesielle du har opplevd så langt som artist?

Vel, det er jo ikke tvil om at det har skjedd mye rart og spesielt og gøy. Tror likevel de største opplevelsene jeg har som musikant er de opplevelsene av å bare være trygg på faget, kjenne at intuisjonen virker, at løsningene er der. For eksempel når en låt blir ferdigskrevet. Hvor komplett umulig det føles helt til det plutselig løsner og låten finnes. Det blir aldri hverdagslig, samtidig er det jo en del av hverdagens arbeid. Det er mye støy og moro og galskap i musikkbransjen, og jeg er takknemlig for alt jeg har vært med på. Samtidig har kjernen alltid vært for meg et skapende øyeblikk som har en viss konsentrasjon og ro, alene eller sammen med et publikum. Alt det morsomste kommer derifra, dypest sett.

Det er mye bra norsk musikk som gis ut om dagen – hva liker du å høre på for tiden?

Andreas Ulvos nye plate,- Unchangeable Seasons. Klassisk musikk med Ulvos tvist. Ekstrem skjønnhet – og så hører jeg på Gode Liv av Bjella, bra plate.

Har du noen musikalske forbilder?

Massevis av forbilder, men ingen jeg har prøvd å høres nøyaktig ut som. Bare folk jeg beundrer for sin evne til å bli seg selv på en tydelig måte, for eksempel Regina Spektor, Kari Bremnes, Loney, Dear, Radiohead, Sufjan Stevens, Lars Lillo, Imogene Heap, Radka Toneff, Susanna Wallumrød, White Birch og mange andre. Da jeg var liten hørte jeg nesten utelukkende på Michael Jackson. Jeg begynte jo ikke å lage dansemusikk likevel, men det skapte jo et enormt rom for drømmene å være blodfan av en popstjerne av det kaliberet.

Kan du fortelle litt om en av dine beste minner fra en av dine liveopptredener?

Det er så mange. Jeg elsker å være liveartist i settinger hvor jeg kjenner at publikum selv forstår at de er en del av helheten. Mine konserter handler jo ikke om at jeg kommer løpende ut på scenen for å lage en dansefest. Jeg har ikke de musklene som artist. Men jeg begynner å skjønne hva som skal til for å få fortalt noe, og jeg tror på det samlende i fortellingen. Musikk er en urkraft, noe som åpner verden for oss. Formidlingsansvaret ligger på artisten, og å være den samlende kraften. Det øver jeg meg på hele tiden, å bli trygg nok både i musikken og mellom låtene. Når alt virker, ja, da blir det magisk.

Hvilke andre musikalske planer har du i 2016/2017?

Masse spennende fremover. Nye videoer som blir sluppet forløpende utover vinteren, flere utgivelser og norgesturné.