Ila Auto ute med EP`n «Pent brukt».

Del Tweet

Ila Auto er et norsk bluegrassband som består av fetterne Kay Arne Sulutvedt og Stein Are Fevang fra Vivestad og Høyjord i Vestfold, brødrene Matias Hilmar Iversen og Kristoffer Iversen fra Kolbotn og Kai Henrik Ryen fra Kjelsås i Oslo. Bandet ble startet i 2005.

«Pent Brukt» er førtiårskriseplaten til Ila Auto som man kanskje kan høre på tittelen. I denne EP`n tar Ila Auto for seg kjærlighet, skuffelser, lengsel og litt fra søndagsskolen. Platen ble innspilt høsten 2015, og er laget på samme måte som de laget sitt debutalbum ”If You Keep Pickin’ It Might Never Heal” i 2007 med samme produsent. I et lite studio der spilte de inn låtene i det lille kontrollrommet for å finne pulsen, og det ble skjelettet som de lagde låtene på. Tekstene er mer nære og personlige. Med håp, som Are på dobro kommenterte første gang han hørte igjennom platen. Tema i låtene kan oppsummeres som håp, kjærlighet og Mad Max. De er ofte øvd inn backstage på ulike steder i landet, og spilt inn i studio neste dag. Ila Auto har holdt på i 10 år, og synes dette er den beste platen de har laget. Vi tok en prat med låtskriver og vokalist Matias bl.a. om den nye EP`n og planene videre fremover.

Gratulerer med Ep`n ”Pent Brukt”. Kan du fortelle litt om prosessen rundt albumet fra start til utgivelse?

Jeg fikk et skrivekick på sensommeren i fjor, og bestilte studio. Denne gangen gikk vi i Calmeyer studio sammen med Kay Christoffersen, som vi også lagde vår første plate sammen med. Vi har sagt i intervjuer at det var en slags førtiårskrise som utøste de nye låtene, og det er på en måte sant, men mer på en ”se på livet og kjærligeten i bakspeilet”-måte, ikke en ”hjelp, døden kommer, gi meg motorsykkel”-måte. Spilt inn i et lite studio, med minimum pålegg av instrumenter. Alt på skiven kan vi spille live. (Unntatt fela som Erlend Viken la, da. Da må han komme, men det gjør han nok). Føles som det ærligste vi har laget.

Hva handler EP`n om, og hvorfor har dere kalt den ”Pent Brukt”?

Kjærlighet er vel tema, for første gang. Å være avstandsforelsket, å ikke få akkurat den man ville, å være i slutten eller begynnelsen av et forhold, å lengte, å være lykkelig – og en låt som handler om Mad Max helt til slutt.

Hvilken låt fra EP`n har du et spesielt forhold til?

”Sommeren er ikke over før det snør” var kul å spille inn. Alle tenkte at ”dette er en hit!” I hvert fall i vår verden.

Hva er forskjellene fra denne EP`n i forhold til tidligere utgivelser?

Som sagt tidligere så synes vi at vi spiller bedre, låtene er mer helstøpte. Ingenting her der vi tenker at ”Ok, DET ble ikke som det skulle”, og det hender på plater. Synes også den er lettere i lyden, mer umiddelbar og ”poppete”, om man kan si det om bluegrass.

Hvor henter du inspirasjon fra til å skrive låter?

Fra gode låtskrivere, fra forfattere, og fra søndagskolesanger fra jeg var liten.

Hvem er Ila Auto og hvordan startet det hele?

Vi startet Ila Auto i 2005. Da hadde Are og jeg spilt en del sammen, og fetteren til Are, Kay Arne, flyttet til byen og hadde med seg en banjo. Ingen husker helt hvor den kom fra, men da den dukket opp, hadde vi plutselig en sound som var bluegrass og begynte å spille ute. Vi fikk fort mer jobber med Ila enn vi hadde hatt med noe annet band tidligere, og broren min Kristoffer kom med på bass – omskolert fra gitarist. Våren året etter kom Kai Henrik med, ikke i slekt med noen av oss, dessverre, men med bakgrunn som trommeslager i et sekkepipeorkester og derfor masse irsk og skotsk musikk i bagasjen. Han fikk mandolinjobben, og samme vår spilte vi inn den første platen vår, «If you keep pickin’, it might never heal». Jeg var fornøyd med den tittelen, funnet på den helt selv, men flere år senere så jeg en dokumentar med Townes van Zandt, der han etter å ha spilt en låt for kompisen sin, sier omtrent akkurat det, men ikke feil mann å feilsitere.

Platen fikk Spellemannspris for 2006 i klassen country. Vi fikk prisen overlevert på scenen av Aslak i Hellbillies og Bettan, og ble så happy at vi ble sittende backstage og feire og kom oss ikke med riktig taxi ned til Grand hotell. Da vi endelig kom oss dit, ble vi stående med Petter Stordalen, som fortalte oss at han likte Garth Brooks – greit det. Vi endte opp utenfor med dansebandet Scandinavia, som vi bommet rullings av mens vi forsøkte å overtale dem til å ta tilbake Rune Rudberg som vokalist, men det var uaktuelt. ”Vi spiller på en del arrangementer mot rus, og han Rune er jo for.” På veien hjem falt Kristoffer og brakk ankelen, og slik havnet han i VG dagen etter – alt for å få god presse. (dagen etter feiret vi på den lokale ølbula vår og viste statuetten til innehaveren. Han synes den var flott, men trodde det var noe vi hadde laget selv.)

Neste skive var «Over The Next Hill» i 2008. Et mer rent bluegrassalbum. Nominert til Spellemann, men tapte for Ida Jenshus. Det vi derimot fikk, var en single, Little Honey, som klatret til førsteplass på Norsktoppen. Den uken den var nummer 1, bestemte Trond Giske at Norsktoppen skulle legges ned. Videoen er en remake av en scene fra ‘O brother, where art thou’, og spilt inn på Grünerløkka i november i minusgrader, selv om det ser ut som midtsommer i Texas. (men fryser du det første bildet, kan man se frostrøyken fra Kristoffer som står der utenfor studioet i singlet.)

Ved siden av konserter på festivaler og klubber, turnerte vi skoler for Rikskonsertene og var med på Barne-TV (med Kuraffen) og Julemorgen, og var i P3 studio med Skambankt og gjorde deres låter i bluegrassdrakt, og gjorde langt over 100 konserter i året.

Før skive nummer 3 i 2010, valgte jeg å begynne å skrive på norsk. Jeg begynte å skrive låter med norsk tekst i de første bandene jeg spilte i som 13-åring, men det som gjorde at vi ønsket det nå, hang sammen med en jobb vi gjorde på Blå. I 2006 kom Kjartan Fløgstad med romanen Grand Manilla. I den boken er det en del bluegrasstekster og et band, og vi ble bedt om å fremføre noe av låtene og sette tone til en tekst. Den låten spilte vi inn, og oppdaget at klangen i stemmene våre sammen var noe helt annet når vi sang på vårt eget språk. Kraftigere og mer personlig. Selv om ingen av oss har den lest boken, var det her idéen kom fra.

Platen het bare Ila Auto, og ble ikke nominert til noe som helst, men her var låtene Fagerborg, Creedence på kassett og Grønland, som handlet om noe virkelig på en annen måte enn tidligere låter, og som har gitt retning til det vi driver med nå.

Så kom «Liker Ikke Køntri» i 2014 på MTG, et skritt til på skrive-bluegrass-på-norsk-stien, og så er vi fremme ved «Pent Brukt», som er ute nå.

Hva føler du gjør Ila Auto særegne/unike som band?

Vi startet som rockemusikere som ville spille bluegrass (unntatt Kai Henrik på mandolin, som var en jazzfyr), og på mange måter er vi fortsatt et forkledd rockeband. Jeg pleier å sammenligne med at Stones (uten sammenligning for øvrig, bortsett fra at de og har en jazztrommis) prøvde å spille elektrisk Chicagoblues, og det ble til deres egen sound, for de kunne ikke låte som forbildene. Vi prøver å spille bluegrass, men ender opp med å låte som Ila Auto. Det er vel egentlig det som er tema for den nye skiven også – man starter ut i en retning, og ender opp et helt annet sted, og der kan det jo også være ok å være.

Har du/dere noen musikalske forbilder?

Del McCoury Band, Steve Earle, Knutsen og Ludvigsen.

Hva er det morsomste/sprøeste dere har opplevd så langt som band?

Det er mye. Knutsen og Ludvigen konserten, en konsert vi hadde i Dublin etter å ha hengt der i en uke og benyttet oss av byen – det gikk ikke så bra. På Lindmo med Øystein Dolmen og Bertine Zetlitz hvor vi spilte Ku i tunellen. Se Grand Prix sammen med Bettan på et lite sted på vestlandet – det var ganske annerledes.

Dere startet opp i 2005 – kan du nevne noen av høydepunktene deres så langt i karrieren?

-Lage den første platen (det var noe helt annet enn noen av oss hadde gjort før)

-Vinne Spellemannsprisen

-Første året på Slottsfjell

-Bli invitert av Christiania Fusel og Blaagress til Bjørnholia og jamme med Øystein Sunde og Kari Svendsen. Det var stort.

– Å vinne publikumsprisen på EM i bluegrass i Nederland. Kan ikke slå de andre på teknikken, men vi kan vinne publikum, og det er det vi vil.

-Spille som ”husband” på Knutsen og Ludvigsen hyllestkonsert på MiniØya med Bare Egil, Bertine Zetliz, Sondre Lerche og selveste Øystein Dolmen…det var en parade av kule folk og fantastiske låter.

Dere har spilt på Slottsfjellfestivalen i Tønsberg hvert år siden 2006, bortsett fra i 2015, da sterk vind gjorde at konserten måtte avlyses. Hva tror du er grunnen til at dere er ønsket der år etter år, og vil publikum oppleve dere på scenen der i år også?

Vi er et band som er glad i publikum, og da kommer de tilbake til oss. Vi fores av energien fra publikum og omvendt. Vi er nesten litt manisk utadvendte, vi VIL ha dem med oss. Du skal ikke bare stå der med armene i kors, liksom. Det folk oftest nevner er at vi ser så blide ut på scenen, at det er tydelig at vi liker hverandre og det vi holder på med, selv etter 10-11 år. Selv om det selvfølgelig ikke alltid er sant, men sånn er det i alle familier.

Publikum får oppleve oss der i år også. Normalt spiller vi lørdagen på Slottsfjell, men i år blir det på onsdagen på samme dag som bl.a. Raga Rockers, Seigmenn og Lars Vaular.  Vi tror vi har skapt en slags gjensidig avhengighet med publikum på fjellet. Publikum og Ila Auto har på en måte vokst opp sammen på Tårnlunden, og familien blir større for hvert år.

Kan du fortelle litt om et av deres beste minner fra en av deres liveopptredener?

Spille på en liten festival i Rondane med Sunde blant publikummet og jam etterpå. Alle Slottsfjellkonsertene og julebanjoshowene våre som vi har på John Dee. For meg som vokalist å synge Dum og deilig sammen med Øystein Dolmen, og hver gang publikum synger med på noe vi har skrevet.

Det er mye bra norsk musikk som gis ut om dagen – hva liker dere å høre på for tiden?

Erlend Ropstad, Janne Hea, Monica Heldal…det er mye bra, men vi er ikke noe opptatt av NÅR musikk kom ut. Hvis du driver med bluegrass og old time-musikk, så blir man ganske non-lineær i musikksmaken – like gøy å oppdage noe gammelt og ukjent.

Hvilke andre musikalske planer har dere for 2016, og blir det en turné?

Et par festivaler i sommer, Slottsfjell for 10ende gang, og så skal vi spille inn mer musikk. Pent Brukt er 6 låter, det er A-siden på en plate. Vi må jo lage B-siden også.