Foto: Thomas Sandfield

Historien om et uvanlig vennskap i en uvanlig bransje som holdt på å knekke dem

Del Tweet

Fredag 10. november slapp JP Paulsen og Annsofi duetten ”If Roses Still Find Their Way Through The Ground” som er denne ”Ukens single” på NPS Music.

Låten handler om hvordan det er å komme tilbake til noe man synes er vakkert, men som man samtidig har brent seg på. Om rosene som noen ganger synes å være omkranset av torner, og denne låten kan også gjenspeile nettopp historien til Annsofi og hennes tidligere manager og artist, JP Paulsen.

Historien om Annsofi og JP Paulsen er historien om et uvanlig vennskap i en uvanlig bransje – en bransje som holdt på å ta knekken på både vennskapet og musikken. Men det er også historien om hvordan de fant tilbake, både til vennskapet, og til gleden ved å drive med musikk – i kommentarfeltet på Facebook.

Annsofi er ”den lille jenta med den store stemmen” som sjarmerte hele Norge da hun sang seg til 3. plass i X-Factor i 2010, og til Gullfinalen i Melodi Grand Prix med Alexander Rybaks låt ”I’m With You” i 2013. I tiden som fulgte ble hun ambassadør for Norges største antimobbekampanje ”Bruk Hue”, og opptrådte i Telenor Arena, på Nobels Fredssenter, God Morgen Norge og TV2s Artistgalla. Så ble det plutselig stille…

JP Paulsen var Annsofis manager de første årene etter X-Factor, og til tross for aldersforskjellen oppstod det et nært vennskap mellom dem. Etter at JPs egen popduo Kelner havnet på hitlistene i Storbritannia i 2013, med påfølgende låtsamarbeid med artister som Donkeyboy, Morten Harket og The London Session Orchestra, blomstret etter hvert også JPs egen artist- og låtskriverkarriere.

Da Annsofi la musikken på hyllen, var JP en av få som visste hva den egentlige grunnen var. Derfor visste han også at Annsofi var den rette å betro seg til da han i fjor følte seg så fanget av stress og prestasjonsjag at han var nær ved å legge opp selv. Det ble en lang og ærlig samtale som kulminerte i et ønske om å finne tilbake til gleden ved å drive med musikk. En kommentar under en gammel konsertvideo JP delte på Facebook skulle vise seg å bli det endelige puffet. «Kan ikke dere to begynne med musikk sammen igjen?» «Jeg er klar hvis Annsofi er klar», svarte JP, hvorpå Annsofi repliserte: «Jeg er klar!» Der og da – i kommentarfeltet på Facebook – ble de enige om å ta opp tråden igjen, og i år stod de for første gang på flere år på scenen sammen igjen. Etter en rekke konserter ble turnéen avsluttet på John Dee (Rockefeller) i september. Vi tok en prat med dem om blant annet den nye singlen, vennskapet deres og planene videre fremover.

Gratulerer med den fine duetten deres ”If Roses Still Find Their Way Through The Ground”. Kan dere fortelle litt om prosessen rundt låten og musikkvideoen fra start til utgivelse?

JP: Tusen takk! Vi har gjort den på konserter i flere år, og i 2014 produserte Telenor og Røde Kors en video av oss som fremførte låten i forbindelse med Bruk Hue-kampanjen. Vi har lenge hatt lyst til å spille den inn, men vi har vært opptatte på hver vår kant. Etter at vi gjenopptok samarbeidet tidligere i år følte vi at tiden var moden for å gi den ut. Den ble spilt inn i to boder, en låve og en kjeller. På produksjon har vi fått god hjelp av Eivind Kløverød og Georg Storhaug. Musikkvideoen ble filmet av Thomas Sandfield i løpet av noen timer en lørdags morgen i Botanisk Hage – Oslos egen Central Park.

Hva handler denne låten om og kjenner dere dere igjen i teksten?

Roser brukes ofte som et symbol på kjærlighet. Vakre og velduftende, men omgitt av stikkende torner. Noen har brent seg på kjærligheten og er redde for å elske igjen. Andre har kanskje opplevd å bli misbrukt i det godes navn, og sliter med å tro på det gode igjen. For eget vedkommende kom vi begge til et punkt hvor vi stakk oss på tornene som omga musikken vi elsket å holde på med. Det siste året har vi begge prøvd å nærme oss rosene, til tross for tornene vi har stukket oss på før.

Hvordan har det siste året vært for dere musikalsk sett?

Det har vært veldig moro å dele scene igjen. Det siste stedet vi opptrådte sammen i forrige runde, var i Telenor Arena. Denne gangen har vi spilt i lokaler som får plass på scenen i Telenor, og nettopp det har vært utrolig deilig fordi vi føler at vi har kommet mye nærmere publikum. Turnéen ble avsluttet med en konsert på John Dee, men vi tar opp tråden igjen med første konsert 8. februar på Hvaskjer på Soria Moria.

Annsofi, du var bl.a. med i X-Factor i 2010 og så med i MGP i 2013, og så hørte vi ikke noe mer fra deg. Hvorfor valgte du egentlig å legge artistkarrieren på hyllen, og hvordan har tiden mens du var borte fra rampelyset vært for deg?

Annsofi: Jeg valgte å legge karrieren bort en periode da jeg forstod at jeg ikke ville få musikkgleden tilbake ved å stille stadig høyere krav til meg selv. Det ble vanskelig å leve opp til de stadig høyere forventningene jeg opplevde fra omverdenen, og hadde etter hvert heller ikke nok energi igjen til å satse på ”min egen greie”. Mens jeg forsøkte å finne ut av hvilken stemme jeg hadde ute i det offentlige, endte jeg opp i en situasjon hvor jeg ga råd til ungdom om hvordan de kunne komme seg gjennom og ut av en kjip hverdag – samtidig som jeg følte meg fullstendig malplassert og selv trengte hjelp.

Jeg har vært borte fra rampelyset noen år nå, og fokusert på alt annet enn musikkbransje og artistkarriere. Jeg har nesten ikke sunget en tone siden vi stod i Telenor Arena høsten 2015, og frem til vi dro på en liten turné på sommeren og høsten i år. Musikken inn i meg stilnet imidlertid aldri, og jeg begynte med små steg å tørre å la den fylle meg igjen. Jeg passer kanskje ikke inn i den kommersielle pakken, men jeg vet at jeg har noe på en scene å gjøre; det er der jeg finner lykken.

Jeg har brukt tiden til å finne ut av hvem jeg er, og lovet meg selv at dersom jeg skal gjøre dette på nytt, så skal det være helt uten fasade. Musikken min skal heller få lov til å finne sitt publikum selv. Nå føles det bedre å synge enn noen gang før.

JP, du var manageren til Annsofi etter X-Factor-tiden, og dere ble etter hvert også nære venner. Hvordan var den tiden, samarbeidet, det nære vennskapet, og hvordan var oppbruddet dere i mellom?

JP: Vi ble veldig tidlig gode venner til tross for at hun var 16 år og jeg nesten 30. Utover vennskapet var jeg også manager, bookingagent, låtskriver, keyboardist og altmuligmann. Musikk-konkurranser av typen X-Factor var et ganske nytt konsept i 2010, så Annsofi ble veldig kjent. Autografkøene kunne strekke seg flere hundre meter, og noen ganger hadde vi vakter som fulgte oss rundt. Med Gullfinalen i Melodi Grand Prix i 2013 fulgte det enda mer oppmerksomhet. Jeg tror vi begge opplevde det hele som ganske surrealistisk.

Det var etter en London-tur kort tid etter MGP, at det tilspisset seg mellom oss. Vi hadde jobbet tett sammen i flere år, men ble mer og mer fanget i et voldsomt stress uten at vi noen sinne satte av tid til å snakke om ting vi opplevde som vanskelige. Vi var en ”ulykke” som ventet på å skje, og da den inntraff snakket vi ikke med hverandre på flere uker. Da vi endelig fikk snakket ut og skværet opp, viste det seg at det meste bunnet i misforståelser. Da det formelle samarbeidet ble avsluttet sommeren 2013, handlet det mest om at jeg begynte å få så mye å gjøre med egen karriere med Kelner, at det ble vanskelig å skulle være manager ved siden av. Vi fortsatte et sporadisk samarbeid, blant annet i forbindelse med Bruk Hue-kampanjen, som blant annet førte til opptredener på Nobels Fredssenter og Telenor Arena i 2014 og 2015.

Hva var det som gjorde at dere valgte å samarbeide igjen?

Vi hadde vel snakket om det en stund, men den utløsende faktoren var en ny kommentar under en gammel konsertvideo på Facebook tidligere i år: ”Kan ikke dere to begynne å jobbe med musikk sammen igjen?” Der og da – i kommentarfeltet på Facebook – ble vi enige om at, jo, det kan vi jo. Senere samme kvelden ringte vi hverandre, og ble enige om å finne tid til en øvelse. Én øvelse ble til flere, og vi bestemte oss for å booke noen jobber. ”If Roses Still Find Their Way Through The Ground”, som vi jo hadde gjort på konserter i årevis fikk plutselig en ny mening for oss, og vi bestemte oss for at etter sju års vennskap og samarbeid hadde det vært hyggelig å gi ut en duett sammen.

Dere har vært på en liten turné sammen som ble avsluttet på John Dee i Oslo i høst. Hvordan har det vært, og ikke minst for deg å stå på scenen igjen Annsofi?

Annsofi: Det har vært godt for sjelen å stå på scenen igjen. For min del tok jeg en sjanse og hoppet ut i det igjen, fullstendig uten forventninger. Det jeg erfarte var at jeg ikke bare har vokst i aldersmessig forstand, men uttrykket og særpreget mitt var mer tydelig enn før, og jeg klarte å slappe av foran publikum på en helt annen måte enn tidligere. Jeg tror konsertene vi har hatt dette året har vært en god opplevelse både for oss som står på scenen, men også for de som har tatt turen for å dele opplevelsen med oss. Jeg merker at jeg setter enormt større pris på hver enkelt som faktisk tar seg turen for å høre på meg live enn det store publikumet jeg har hatt gjennom TV-ruten. Det er noe magisk over det hele.

Kan dere fortelle litt om en av deres beste opplevelser fra denne turneen?

Det har vært så mye. Å ha «carpool karaoke» langs smale, kronglete veier til steder «ingen skulle tru at nokon kunne bu», for så å finne et stort publikum der. Å kaste et blikk på hverandre midt i en konsert uten å utveksle et ord, vite at den andre føler den samme magien. Å leve seg så inn i en tekst på scenen at en usynlig tåre renner nedover kinnet når vi fremfører den. Å sitte backstage og føle oss som publikum på et vaskeekte amerikansk talkshow når vår faste medmusikant, New York-eren Jerry Geraldi, setter i gang med improviserte parodier, politisk satire og ironisering over betente temaer. Men mest av alt bare det å være tre gode venner på tur, og treffe de som har kommet for å høre sangene våre.

Det er mye bra norsk musikk om dagen – hva liker dere å høre på for tiden?

Annsofi: Highasakite og Aurora.

JP: Poplisten min på Spotify består av sanger av blant andre Astrid S, Donkeyboy, Julie Bergan, Kygo, Matoma, Röyksopp, Sigrid og Victoria Andersen. Da jeg kjørte Europa rundt i sommer, hørte jeg også mye på spillelisten Norsk Folk/Pop fra NPS Music, og oppdaget sinnsykt mange deilige, magiske sanger av norske artister jeg ikke hadde hørt om før. Det finnes så mange der ute som fortjener et større publikum. Derfor støtter vi helhjertet opp om jobben dere gjør for norsk musikk.

Hva er det morsomste eller mest spesielle dere har opplevd så langt som artister?

En gang for flere år siden hadde vi hatt konsert i en liten fjellbygd, og fikk tildelt en to-etasjers suite på det lokale hotellet. Suiten hadde bjelker på tvers et stykke nedunder taket, som vi klatret opp på, for deretter å hoppe ned på madrassene som vi hadde lagt i stabel på gulvet. Etterpå akte vi ned trappene til første etasje på de samme madrassene. Vi passet på å ikke ødelegge noe, og ryddet opp alt etter oss. Men dagen etter gikk det rykter i hele bygden om at vi hadde krasjet et hotellrom. Det er vel det nærmeste vi noensinne har kommet å leve ut rock’n’roll-myten.

Hvilke musikalske planer har dere videre i 2017 og 2018?

Som nevnt, kjører vi i gang med konserter igjen fra og med februar. Den første er på Hvaskjer på Soria Moria 8. februar. I tillegg kommer vi begge med solosingler neste år, og så har vi jo også flere låter vi kunne tenke oss å spille inn sammen. Det har aldri vært så moro å drive med musikk som nå.