Foto: Anne Deniau

Har du noen gang virkelig elsket en plate?

Del Tweet

Har du noen gang virkelig elsket en plate? Det har Pål Angelskår. Han var 18 år gammel da han hørte The Lemonheads’ klassiker: «It’s a Shame About Ray» for første gang.

Siden den gang har kjærligheten til Bostonbandet bare blitt sterkere, og deres femte album er fortsatt en favorittplate nå, 25 år etterpå.

Minor Majority slapp singlen ”Napkin Poetry” fredag 29. september som er en hyllest til den musikken du vokser opp med, den som setter seg og blir med videre. Det er også en hilsen til de flotte folkene som introduserer deg til ny og god musikk. Både de som blir og de som forsvinner et sted på veien.

Musikalsk er ”Napkin Poetry” kompis med Tom Petty, The Cardigans, Thin Lizzy, The Eagles og all annen popmusikk som lyder bra i bilen. Sangen er skrevet av Pål Angelskår og Sjur Lyseid (The Little Hands Of Asphalt) og produsert av Roar Nilsen i Nabolaget Studio. Mastret av Propeller Mastering.

Minor Majority er: Pål Angelskår: Vokal, gitar, Harald Sommerstad: Tangenter, Jon Arild Stieng: Gitar, Henrik Widerøe: Bass, Tverrfløyte, vokal, Halvor Høgh Winsnes: Trommer, perkusjon. Vi tok en prat med Pål Angelskår blant annet om den nye singlen og planene videre fremover.

Gratulerer med den fine singlen ”Napkin Poetry”. Hva handler denne låten om?

Takk for det. Låten handler om å være en fan. Om å virkelig elske et band eller en plate på ordentlig (i dette tilfelle: «It’s a shame about Ray» med The Lemonheads». Helt konkret fortelles det om en fyr som går på en konsert for å oppsøke en jente han liker, men som ender opp med å la seg rive med av bandet i stedet. Etter sommerferien er jenta ute av livet hans, men musikken hun brakte med seg, blir med videre. Soundtrack of our lives.  

Hvordan har det siste året vært for dere musikalsk sett?

I år har vi hatt vår første skikkelige festivalsommer på mange år og det har vært supergøy. Å spille for 7000 mennesker på Parkenfestivalen i Bodø var kanskje et høydepunkt. Videre har vi spilt inn fem nye låter og gitt ut to singler, noe som også er stort for et band som ga ut sin siste langspiller i 2009.

Hvem er Minor Majority?

Vi er fem voksne menn som har spilt i band siden tenårene. Mellom 2000 og 2010 var vi fulltidsmusikere med Minor Majority, ga ut seks plater og turnerte masse både hjemme og i Europa gjennom ti år. Så tok vi en pause en stund, før vi bestemte oss for å komme sammen og spille igjen som en hobby. De siste to årene har det imidlertid begynt å ligne et fulltidsarbeid igjen – og det er helt greit.

Hvordan er samholdet i bandet?

Vi har spilt sammen så lenge (15 år!) at vi kjenner hverandre og hverandres luner veldig godt, noe som gjør det veldig enkelt å være sammen. I begynnelsen bruker man gjerne mye tid på å skravle og hygge seg på og etter øving. Nå er vi nok litt mer profesjonelt innstilt, har vi tre timer til øving, så jobber vi intenst for å bruke tida godt. Vi gjør imidlertid mye hyggelig sammen når vi er ute på turné; spiser gode måltider sammen, får med oss konserter sammen, tar en øl, du vet.   

Har dere noen musikalske forbilder eller inspirasjonskilder?

Vi har ganske ulik musikksmak internt i bandet, noe jeg tror er bra fordi det åpner opp for arrangementsmessige løsninger som ikke er helt opplagte. Jon (gitar) og Halvor (Trommer) er veldig glad i indierock fra 90-tallet (Dinosaur Jr, Helmet) og matterock som Don Caballero og Battles. Henrik (bass) hører nesten utelukkende hører på Bluegrass og Country. Harald (Piano) er glad i mer dramatiske ting og har hørt veldig mye på Nick Cave. Selv er jeg veldig glad i Elliott Smith, Will Oldham og Evan Dando.

Vi møtes alle i en felles kjærlighet for artister som Neil Young, The Cardigans, Jayhawks og Pink Floyd.

Det er mye bra norsk musikk om dagen – hva liker dere å høre på for tiden?

Av de unge artistene liker jeg Cezinando (stor forteller), Sigrid (stor stemme), Sondre Justad (stort hjerte), The Switch (små, men dritfine låter). Blant de som har vært med en stund er Thulsa Doom, Maria Solheim, Ane Brun, Death by Unga Bunga, A-ha og The Little Hands of Asphalt blant favorittene. Vi så et par festivalopptredener med Kristian Kristiansen i sommer. Det var også imponerende bra.  

Kan dere fortelle litt om en av deres beste minner fra en av deres liveopptredener?

Det er vanskelig å trekke frem én, men Øyafestivalen i 2004 husker jeg som strålende. Gjenforeningskonserten vår på Sentrum Scene i 2014 der vi spilte «Up For You & I» i sin helhet, er også et godt minne.

Hvilke musikalske planer har dere videre i 2017 og 2018?

Ja da, en ny plate er på trappende. Vet ikke nøyaktig når den kommer, men i løpet av neste år en gang. Det blir fint.