Foto: Alexander Rostad

Halvor debuterer som soloartist med superfin låt

Del Tweet

Fredag 6. oktober slapp Gjøvik-artisten Halvor sin første single som soloartist, den fine og catchy låten «Into the Unknown», og med denne låten er Halvor nå klar for å vise verden hva som bor i han som låtskriver og musiker. ”I would wait for a hundred years” synger han i åpningen på låten, men nå trenger hverken han eller lytterne å vente lenger.

Låten er første single ut på labelet Klokkereint, og låten er også spilt inn i deres studio. Halvor spiller så godt som alle instrumenter selv på låten, og selv om Halvor synger om å gå inn i det ukjente, så er 34-åringen på ingen måte noen førstereisgutt i norsk musikkbransje. Han er sist sett som vokalist og frontmann i Porterville, og han har vært med i både Honcho og DDR.

For nå er det Halvor og bare det som gjelder. Etter år med bred benføring og høye gitarer har han slakket strengene og lekt seg videre i et mer popete landskap, og alt dette nye startet fra hjemmestudioet der Halvor skriver og arrangerer låtene selv. Samarbeidet med produsent og trommeslager Sven Andréen har resultert i fengende, melodiøs og kanskje en anelse melankolsk popmusikk fra en mann som i stadig økende grad ser ungdomslivet i bakspeilet og stirrer voksenverden midt i hvitøyet. Vi tok en prat med Halvor om blant annet singlen og planene videre fremover.

Gratulerer med den kjempefine låten ”Into The Unknown”. Kan du fortelle litt om prosessen rundt låten hvor du også spiller nesten alle instrumenter selv?

Denne låten var faktisk den aller første låten jeg skrev da jeg bestemte meg for å ”gå solo”. En funfact er at jeg nettopp hadde kjøpt en ny gitar, og låtidéen ”kom ut av” denne gitaren så fort jeg fikk den på fanget. Jeg er et stykke over snittet glad i gitarer og har mange av dem, men denne ”snakker til meg” på en helt spesiell måte. I studio har jeg spilt alt selv, med unntak av trommene som er gjort av produsent Sven Andréen. Jeg er opptatt av å naile mitt eget uttrykk, og min egen signatur, og derfor spiller jeg alt av strenger og tangenter selv. Det gir og en stor fleksibilitet i studio, og ikke minst er det sykt gøy å utfordre seg selv litt.

Hva handler denne låten om?

Dette er en låt som kan tolkes i mange retninger, og det håper jeg folk gjør også. For meg handler den om å legge bak seg deler av fortiden som kanskje ikke har lykkes i så stor grad man kanskje skulle ønske, og gå ”ut i det ukjente” med krum nakke. Den uttrykker nok en ganske stor skuffelse over deler av fortiden, og et håp om å lykkes med fremtidige mål. Jeg har hatt et par oppgjør med meg selv, og et resultat er å tørre å kle meg naken som soloartist fremfor å gjemme seg i et trygt band, som jeg har gjort i mange år.

Du debuterer som soloartist med denne låten, men du er ingen førstereisegutt i norsk musikkbransje. Kan du fortelle litt om det og hva er din musikalske bakgrunn?

Jeg har spilt i band i ca. 20 år, og holdt på med musikk siden jeg var seks-sju år og stod med kledelig hockeysveis og hjemmelaget plankegitar og holdt ”konserter” i trappen hjemme. Etter å ha gått musikklinje på videregående flyttet jeg etter hvert til Oslo, der jeg gjennom ca. åtte år skaffet meg mye erfaring som musiker. Jeg spilte bl.a. i tungrockbandet Honcho, og spilte gitar og co-produserte skiven ”Battle of wits” som kom i 2010. Jeg var med på noen Englands-turnéer med Citizen Charlie, spilte gitar i bandet til Return-vokalisten Knut Erik Østgård’s soloprosjekt ”Østgård”, har gjort sommershow med Cecilia Vennersteen og Gaute Ormåsen og mye mye mer. I 2011 startet vi bandet Porterville, som har vært mitt hjertebarn siden. Dette var et ambisiøst prosjekt, som etter min mening er svinebra. Utrolig flinke folk og bra låter som har resultert i en EP, to album, mye live- og radiospilling. Helt til slutt må jeg skryte litt av mitt livs konsertopplevelse som var med DDR i et stappfullt Oslo Spektrum. Et ellevilt sirkus jeg aldri kommer til å glemme.

Etter mange år i band, og litt sviktende motivasjon hadde jeg noen måneder med lite aktivitet, før jeg forstod at NÅ! er det på tide å realisere drømmen om et soloprosjekt. Jeg har utrolig mye snille og flinke folk rundt meg her på Gjøvik som har pushet meg til å gjennomføre dette, og det føles helt utrolig bra.

På det meste spilte du i 11 band samtidig da du bodde i Oslo. Kan du fortelle litt om dette og hvorfor du nå har valgt å satse solo?

Jeg hadde en periode på den tiden som jeg ikke gjorde noe annet enn å stå i øvingslokaler med en kaffekopp fra Deli eller en lunken ølboks og spille rockelåter. Av de 11 bandene var det selvfølgelig store forskjeller på graden av satsing, men jeg fikk jobbe med veldig mye forskjellig, møtte utrolig mange hyggelige folk og skaffet meg mye verdifull erfaring. Jeg har alltid hatt litt vanskelig for å si nei, men prøver å bli litt flinkere til det. I dag er det viktig for meg å frigjøre mest mulig energi og overskudd til å jobbe med HALVOR, da dette krever veldig mye av meg.

Soloprosjektet har ligget på lur i mange år, men det er først nå jeg føler jeg er helt klar for det, og at jeg har funnet en musikalsk formel som funker. Jeg føler jeg skriver låter som ikke kan henges på bare én referanseknagg, men at jeg har skapt mitt eget lille musikalske univers, med inspirasjon fra veldig mye forskjellig.

Hvem er Halvor privat, og hva liker du å gjøre på fritiden?

Halvor privat er en fyr med akkurat så mange jern i ilden til enhver tid, at det alltid blir litt for mye. Jeg har en litt todelt hverdag med en dagjobb som krever en litt ”voksen” og ”formell” utgave av meg, i kombinasjon med at jeg lever og ånder for musikk. Jeg har et hjemmestudio der jeg skriver låter, aller helst ut i de små nattetimer, slik at jeg kan være helt sikker på å være stuptrøtt som ”voksen-Halvor” dagen etter. Jeg er omgitt av mye fantastiske folk her på Gjøvik, som også er musikere. Det går mange timer i løpet av en uke til kaffedrikking og musikkprat med disse. Ellers er jeg lidenskapelig motorsykkelentusiast og skiboms ca. en uke hver vinter på alpetur.

Hva er det morsomste eller mest spesielle du har opplevd så langt som artist?

Etter så mange år som musiker er det vanskelig å vite hvor en skal begynne, men jeg har et par fine historier som virkelig viser ytterpunkter. For ca. et år siden spilte jeg i Tromsø, på Bastard bar. En del tilfeldigheter førte til at dette var en svært uheldig kveld å spille i byen for et ukjent band. Vi flydde og bodde på egen regning, selvfølgelig, og håpet på at ”døra-dealen” med venuen skulle dekke i hvert fall noe av dette. Etter en bra lydsjekk og etterfølgende fantastisk burgermiddag på Blårock, begynte vi å forberede oss for konsert. En time før vi skulle på var det én betalende. Vi lente oss på den klassiske ”folk går vel ut sent i Tromsø, som alle andre plasser” i det lengste. Rett før vi gikk på, forlot den ene betalende publikummeren lokalet. Lydmannen og bartenderen mente det var en knallbra konsert.

I den andre enden av skalaen, har vi jobben jeg gjorde med DDR i Oslo Spektrum. Å spille med Atle Antonsen, Johan Golden, Berit Boman, Kristopher Schau, Biff Malibu (er blodfan av Gluecifer), Lars Lillo Stenberg, Michael Krohn, Katzenjammer og et digert mannskor på en enorm scene foran et sinnsykt giret publikum – det lever en lenge på. Helt vanvittig kult.

Det er mye bra norsk musikk som gis ut om dagen – hva liker du å høre på for tiden? 

Det gis ut utrolig mye bra norsk musikk. Nå om dagen går det en del i f.eks. Highasakite, Kvelertak, The Switch, Hajk, Gluecifer, Lukas Kasha, Frida Ånnevik, While You Slept og mye mye mer. Denne listen kunne blitt lang.

Har du noen musikalske forbilder eller inspirasjonskilder?

Jeg hører på veldig mye forskjellig musikk, alt fra metall til klassisk, og henter inspirasjon fra alt mulig. Sånn sett er det ikke så lett å peke ut konkrete eksempler, men det er vanskelig å unngå Beatles for det musikalske og innovative, Josh Homme for attitude, Nick Cave for det mørke og nitriste, og Eagles for det melodiøse og harmoniske.

Kan du fortelle litt om et av dine beste minner (opplevelser) fra en av dine liveopptredener? 

Jeg hadde en intens, og veldig fin konsertopplevelse nå helt nylig – da jeg for første gang spilte de nye låtene mine, helt alene, på Lillehammer. Jeg kjente på en nervøsitet jeg ikke har opplevd på mange år, da jeg skulle i ilden helt uten sikkerhetsnett, i form av et band i ryggen. Det føltes litt som å hoppe i fallskjerm, uten fallskjerm – for å være ærlig, men jeg spilte for et fantastisk publikum som var veldig oppmerksomme. Det var dønn stille i lokalet, og man kunne nesten høre folk puste. Å spille helt nedstrippede versjoner av personlige låter i en slik situasjon var magisk.

Hvilke andre musikalske planer har du videre i 2017 og 2018?

Jeg jobber mye i studio om dagen, med låtskriving og innspilling. Nå skal ”Into the Unknown” få leve litt en stund, før jeg kommer med single nr. to litt lengre ut på høsten. Den låten er utrolig bra, og jeg gleder meg til å dele den med verden. Målet er et album i løpet av 2018, med påfølgende turnering. Jeg har utrolig mye positive ressurser rundt meg, i form av produsent, plateselskap, foto- og videofolk, stylist og gode venner som er uvurderlige motivatorer. Jeg begir meg ut i et beinhardt marked, men mener at det skal være plass til en artist som meg. Jeg har fått ufattelig mye fine tilbakemeldinger på debuten, og det tar jeg med meg videre i arbeidet fremover.