Foto: spellemann.no

En spellemann i krise?

Del Tweet

Utdelingen av Norges gjeveste musikkpris har alltid vært gjenstand for diskusjon. Årets seanse tyder allikevel på et veiskille og at en total gjennomgang virker nødvendig.

Skrevet av: Lars Jacobsen

At det debatteres heftig rundt et tema som påvirker svært mange interesser er ingen overraskelse. Temperaturen og lengden på årets utgave av musikknorges mest forutsigbare diskusjon forteller oss at det allikevel er på høy tid å ta temaet på største alvor. Norsk musikk har beviselig aldri vært på et høyere nivå og forbruket av den likeså. Når bransjens store fest da skjemmes i forkant, underveis og i etterkant er det på høy tid å ta et oppgjør med den en gang så respekterte prisen.

Jubelår på sparebluss
2016 vil bli stående i historiebøkene som året da Norge gikk fra å være en lovende musikkaktør til å bli en relevant internasjonal størrelse å regne med. Norske artister leverte svimlende strømningstall og enkelte gikk fra å være på plakaten til å være trekkplaster. Noen skapte endog hysteriske tilstander og arrangører så seg nødt til å prioritere sikkerhet fremfor fest. Vi så en eksplosjon av nye talenter og et imponerende mangfold innenfor et bredt spekter av sjangere. Norske produsenter har aldri vært bedre, flere og aldri fått større anerkjennelse. Vi har sett et Bergen i fyr og flamme (Bergen: fra bølge til dominans) og hvordan TV-suksessen “SKAM” bidro til å løfte norskspråklige sanger langt inn og opp i nye markeder. Ikke minst; norske musikere blir stadig oftere nominert til adskillig større priser enn Spellemann og omtales av internasjonal media på et annet nivå enn tidligere.

Det er derfor vanskelig å omtale årets versjon av Spellemann som noe annet enn et antiklimaks. Det som med folket i ryggen kunne vært alle festers mor, fremsto som en hvilken som helst sending av “Stjernekamp” eller “Norske talenter”. Det er vanskelig å finne gode argumenter for hvorfor man valgte å flytte arrangementet fra Oslo Spektrum til Sentrum Scene, som har 20 % av publikumskapasiteten til Spektrum, sett fra dette perspektivet. Ikke et vondt ord om Sentrum Scene, som er en av hovedstadens beste konsertscener, men formatet stod overhodet ikke i stil til festens utgangspunkt; en feiring av det grensesprengende musikkåret 2016.

For å gjøre seg “mer attraktiv” overfor den jevne TV-seer valgte man å dele arrangementet i to, der de “mindre kommersielle” artistene og prisene ble utdelt på Sentralen (sendt via nett og i reprise på TV), mens de “større prisene” ble delt ut direkte på NRK1 i beste sendetid. Med NRK bak roret ble årets sending påfallende likt P3 Gull, noe som ikke taler til Spellemann sin fordel. P3 Gull er i utgangspunktet myntet på en yngre aldersgruppe enn det tradisjonsrike Spellemann er. Når storebror da gjør sitt ytterste for å gjøre seg attraktiv for lillesøsters venner, kommer storebror til å oppleve en identitetskrise. I tillegg; P3 holdt sin fest 2 måneder tidligere og promoterte denne heftig gjennom alle sine kanaler. Man snakker her om en type selvutslettende kannibalisme der det bare kan være en vinner. All den tid NRK sitter på de viktigste kortene, kommer P3 Gull utvilsomt til å trekke det lengste strået. NRK promoterte P3 Gull som “Norges råeste musikkpris”, hvordan skal da samme arrangør promotere en tilsynelatende identisk fest 2 måneder senere, mot det alle parter tilsynelatende ønsker skal være det samme publikummet?

All ære til NRK for å på rekordtid gjøre sin egen prisutdeling både mer relevant, spektakulær og populær enn motstykket. Spørsmålet styret i Spellemann derimot må finne svaret på er om de er tjent med at NRK sitter på alle de tre respektable musikkprisene Urørt, P3 Gull og Spellemann. Kanskje kunne en kanal som TVNorge bidra til å løfte arrangementet til nye høyder? Kanalen har allerede ettertrykkelig bevist at den er i stand til å håndtere store sendinger og at den evner å produsere norsk kvalitet. Dersom Spellemann skal være på TV i fremtiden, bør man undersøke om TVNorge er villige til å løfte musikk slik de har løftet humor. Alternativt kan man ta Bjørn Eidsvågs radikale forslag om å holde prisen unna skjermene på alvor. Det vil åpenbart være et nederlag for styret i Spellemann, som med rette arbeider for at prisen skal nå ut i det ganske land. NPS er av den oppfatning at styret bør sørge for at programmet sendes i sin helhet gjennom en aktør som respekterer og rendyrker Spellemanns rolle som breddeholder. Vi er ikke i tvil om at, dersom TVNorge er interessert, vil de evne å kombinere det seriøse og det underholdende.

Børs og katedral i den digitale hverdag
I forkant av utdelingen diskuterte store deler av bransjen hvorvidt Spellemanns nye krav om kommersiell suksess for å nomineres var bedre enn en ren tradisjonell kvalitativ jurybasert vurdering. Erik Hillestad (daglig leder i Kirkelig Kulturverksted) uttalte i Aftenposten at “de multinasjonale plateselskapene har sett seg lei på at små uavhengige selskaper lager bedre album enn dem og får flere spellemannspriser. De trumfer nå igjennom nye regler for sjangrene pop, urban og viser der plater som ikke kan vise gode salgsresultater, skal kunne sjaltes ut før juryering.”(viser ble fjernet fra dette reglementet senere, red.anm) Aslaug Olette Klausen skrev senere i Ballade at “samtidig er det ikke til å komme utenom at pop og urban med denne endringen befestes som mindre kunstnerisk verdifulle sjangre. Selv om en rekke utøvere sikkert kan leve godt med dette, er vel det å gjenreise skiller mellom det popkulturelle og det mer eller mindre finkulturelle noe bakstreversk i all sin såkalte nyvinning. Begge kategorier kan by på riktig god kunst – uavhengig av hvor mange som får det med seg. Endringen blir også problematisk ved selve den teknologiske dynamikken som synes å være en medvirkende grunn til endringen. Det er en tendens i den digitale virkeligheten til at vinneren tar alt. Det lages stadig mer, og kanskje særlig i disse sjangerne, er det enda vanskeligere enn før å nettopp få den kommersielle suksessen som nå er betingelsen for en kvalitativ bedømmelse av Spellemannsjuryen – og den kommersielle suksessen som igjen kan følge av en slik synliggjøring.”

Som om ikke der var nok er også juryordningen underlagt heftig diskusjon både i forkant og etterkant av utdelingen. Egon Holstad skrev i iTromsø om sin egen motstand mot å bedømme 3 kategorier samtidig (metal, indie og rock); “svaret fra Spellemann overrasket meg. Det viste seg at jeg hadde misforstått hele opplegget. Spørsmålet var nemlig om jeg ville sitte i juryen til alle tre sekkepostene samtidig, eller ingen.” Holstads sunne selvrefleksjon står i kontrast til nyheten om at enkelte utøvere har sittet i fagjuryer som bedømmer og prisgir egne produksjoner.

Sett utenfra virker dette særdeles dårlig planlagt, ikke nødvendigvis fra Nikolaisens side, men styret i Spellemann har åpenbart en jobb å gjøre når det gjelder å forstå sin rolle som forsvarer av både børs og katedral i et land som ikke akkurat mangler utøvende musikere eller personer med enorme kunnskaper innenfor alle sjangre. I den digitale tidsalder er det heller ingen hindringer i å oppdatere og behandle en bredere sammensatt jury, tvert i mot. Merkelig nok virker det som om Spellemann rygger inn i fortiden, når den har alle forutsetninger for å gjøre en grundigere jobb enn for bare kort tid tilbake. NPS har også registrert forvirring blant jurymedlemmer i private og lukkede sosiale nettverk når det gjelder alt fra deres praktiske oppgaver til behandlingen av spesifikke priser. For oss som bivåner alt dette på litt avstand, virker det som om Spellemann ikke har lykkes i å finne løsninger som imøtekommer forventningene til både de multinasjonale store aktørene og de mindre uavhengige norske selskapene. Man har på kronglete vis endt opp med lettvinte løsninger som på sikt vil virke ødeleggende for Spellemanns omdømme. Interessekonflikten mellom børs og katedral må håndteres fornuftig i den digitale tidsalder. Mye tyder på at styret har en jobb å gjøre også her.

Publikum har alltid rett (?)
Som om ikke alt dette var nok hadde selve sendingen skuffende nok det laveste seertallet for Spellemanns del på 12 år. Noe av dette forklares med sterk konkurranse fra TV2, som viste “Hver gang vi møtes” i samme tidsrom. Hvordan styret i Spellemann opplever det å miste seere til et program som hyller godt etablerte og eldre artister, samtidig som Spellemann forsøker å tekke en yngre garde kan man bare spekulere i. At en pris som i stadig større grad vektlegger publikums gunst, blir sviktet av publikum selv, må oppleves som ubehagelig. Derfor er det viktigere enn noen gang at styret stikker fingeren i jorden og er villige til å komme med en del erkjennelser og endringer. Spellemann er inne i en «identitetskrise» der en rekke rotete prosesser har ført til et dårlig sluttprodukt, noe publikum åpenbart har lagt merke til selv fra utsiden.

Det ropes om at manglende oppmøte blant prisvinnerne er grunnen; en tvilsom kortslutning. Skal man ta publikums tilbakemeldinger på alvor har et overveiende flertall både forståelse og respekt for at norske artister prioriterer jobb og egne fans fremfor kortvarig selvdyrkelse. Mest alvorlig blir det når Kygo omtales som usympatisk og utakknemlig fordi han ikke dukker opp i en prisseremoni der han ikke er nominert til noen pris. Det er bare å håpe at Trine Sollie i NRK er grovt feilsitert i akkurat den saken. Det som derimot er langt mer alvorlig og fremstår som direkte amatørmessig, er håndteringen av årets ærespris, der prisvinneren ikke var tilstede. Det som normalt er sendingenes høydepunkt og et høytidelig øyeblikk for alle som elsker norsk musikk, ble redusert til pute-tv av det pinlige slaget.

Strukturelle utfordringer
Muligens ligger noe av forklaringen på den manglende interessen for seremonien i den kjønnsmessige skjevfordelingen som med årenes løp har blitt sjokkerende påfallende. Når kun 3 kvinner har vunnet “årets spellemann” de siste 32 årene skal vi ikke se bort i fra at dette også påvirker publikums interesse og respekt for prisen. Det eksisterer ikke akkurat en mangel på fantastiske norske kvinner i musikkbransjen. Denne saken har sitt opphav i dypere kulturelle strømninger og er ikke først og fremst et styre- eller juryproblem. Dette fratar allikevel ikke Spellemann ansvaret for sine vurderinger og manglende håndtering, det er en høyst beklagelig problemstilling som forsterkes for hvert år kjønnsbalanse blir gitt muligheten til å bli et tema.

Enkelte har tatt til orde for at prisen bør endre navn til “årets musiker” eller andre avarter, som kan bidra til å nøytralisere de (enn så ubevisste) mekanismene som utløses med begrepet “årets Spellemann”. Muligens bør uansett denne prisen ikke lenger være en oppgave for styret, foruten å nominere kandidater basert på målbare kriterier. NPS foreslår i denne forbindelse at styret nominerer kandidater, og at vinneren bestemmes av enten folket eller registrerte og organiserte Fono og Ifpimedlemmer. På denne måten vil Spellemann ha ryggdekning dersom manglende kjønnsbalanse fortsetter å være et tilbakevendende problem, samtidig som man ansvarliggjør alle involverte parter.

Flere peker også på at Spellemann bør følge kalenderåret. Publikums måte å forbruke musikk på forteller oss at det naturlige fokuset på strømmetjenestene og singler endrer artisters utgivelsesmønster over tid. Albumformatet i sin tradisjonelle innpakning er truet ettersom artistene må ta hensyn til nye måter å markedsføre sin musikk på. Dette vil etter all sannsynlighet forsterkes i årene som kommer. Styret i Spellemann er nødt til å finne en nøkkel som gjør at de med æren i behold takler den nye måten å markedsføre musikk på via strømningstjenestene. Hvis ikke vil selve konseptet om å prisgi den beste musikken fra året som gikk vannes ut, og man vil ende opp i nye konflikter som vil skade Spellemanns omdømme.

Man kan selvfølgelig hevde at all diskusjonen rundt Spellemann er med på å bevise at prisen stadig vekk henger like høyt og er like relevant som før. Vi tør allikevel å hevde at prisen står ved et veiskille nå. Man må, som det populært heter i medierådgivningskretser, gjennomgå samtlige prosedyrer og rutiner. Dersom Spellemann skal overleve som den viktige prisen den faktisk er også i publikums øyne, bør grep taes.