Claudia Scott er ute med sitt nye album «Let The Ribbons Fly»!

Del Tweet

Norges førstedame innenfor americana, Claudia Scott slapp sitt nye album ”Let The Ribbons Fly” fredag 28. oktober som hun har fått flotte anmeldelser for. Hun følger opp sitt forrige album ”Follow the Lines” (utgitt i 2014) som hun mottok strålende anmeldelser og en spellemannspris for. Albumet er også denne ”Ukens album” på Norsk på Spotify. “Let The Ribbons Fly” er spilt inn i Velvet Recording Studio med hennes faste band, som foruten Claudia selv består av Jørun Bøgeberg, Olaf Olsen og Olav Torgeir Kopsland. I tillegg bidrar Erland Dahlen, Christer Knutsen, Lasse Hafreager, Lise Voldsdal og Lars Voldsdal.

Albumet er produsert av Claudia Scott og Lars Voldsdal og kommer ut på Scotts eget selskap, Lovely Monster Records på cd og vinyl. “Let The Ribbons Fly“ har Claudia dedisert til sin far, og hyller ham med et bonusspor, et sjeldent liveopptak fra NRK, Store Studio i 1968, hvor Clive Scott og The Skywegians fremfører Hank Williams klassikeren “Lovesick Blues”. Claudia har vokst opp med countrymusikk, sunget country og laget countryinfluerte plater i hele sitt liv, i en genre som i nyere tid har blitt betegnet som americana. Hun har funnet sin egen stil et sted mellom London, Norge, Los Angeles og Nashville, og dette kommer til uttrykk på platen “Let The Ribbons Fly”, med tekster om barndomsminner, livet på veien, kjærlighet, nye begynnelser og å finne hjem.

Den 11. november står hun på scenen på Union Scene i Drammen, og hvis du har lyst til å vinne billetter til konserten kan du delta i vår konkurranse litt lenger ned på denne siden. Vi tok en prat med Claudia om bl.a. det nye albumet og om hennes planer fremover.

«En av Claudia Scotts beste. Hun er en institusjon i norsk countryrock. Men et sted mellom rock og country er hun mest seg selv» – Dagsavisen

«Dette er jordnær americana full av nerve, tilstedeværelse og knallsterke låter. Nok et høydepunkt i en karriere som bare peker en vei – oppover» – Aftenposten

«Fortsatt stødig på tronen som Norges americana-dronning» – Gaffa

Gratulerer med ditt 7. soloalbum ”Let The Ribbons Fly”. Kan du fortelle litt om prosessen rundt albumet fra start til utgivelse?

Takk for det. Det forrige albumet, “Follow The Lines” produserte jeg sammen med Lars Voldsdal, som i tillegg til å være produsent, også er en dyktig lydmann og musiker og medeier i Velvet Recording studio i Spydeberg. Lars er en prins å jobbe med, vi har mange felles referanser og vi hadde begge lyst til å fortsette å jobbe sammen på dette albumet. 

Det er ofte vanskelig å velge det beste av egne låter, så jeg sendte Lars gamle og nye låter, og sammen plukket vi ut det vi ville spille inn. Lars valgte ut et par låter jeg ikke hadde trodd skulle ha potensial på eget album, og som jeg nå er glad ble med.

Vi brukte stort sett fire dager på å spille inn det meste av albumet, og jobbet deretter i bolker med pålegg og sang. Ingen fikk høre låtene før vi gikk i studio, bortsett fra Lars og meg fordi jeg ville at vi skulle ha en spontan tilnærming til låtene. Tankene vi får på den første lyttingen er viktige, og kan lett glemmes eller forandres når vi har hørt en låt flere ganger. Når vi ikke kjenner en låt for godt, spiller vi med en egen spontanitet, energi og nerve som jeg håper er hørbart på albumet… det er som å gå på en stram line..hehe..

Hva handler dette albumet om og hva ønsker du å formidle gjennom det?

Den røde tråden i albumet er forandring og bevegelse, men også nye begynnelser og håp; Changes, Let The Ribbons Fly, Rolling, A New Beginning med flere. Selv om vi står stille er vår verden og omgivelsene i endring enten vi vil eller ikke. Livet avhenger av hvordan vi tilpasser oss forandring, vi kan omfavne det eller motstå det. Musikk er for meg en følelse. I en tid hvor mange sliter og det er mye elendighet i verden som vi får rett inn på oss, ønsker jeg med dette albumet å inspirere, vekke følelser og gi lytteren lyst til synge med og ha det moro.

Hvilken låt fra albumet har du et spesielt forhold til og hvorfor?

“A Picture Of My Dad And I” er en veldig personlig låt for meg. Det er rart hvordan det er de små opplevelsene i livet som fester seg i minnet. Teksten handler om fisketurene far pleide å ta oss søsken med på som barn, og jeg tror nok det at jeg var på en fiskehytte i Todalen når låten ble skrevet var med på å vekke de minnene. Når jeg synger den er det som å spille av en liten film inne i hodet mitt. Far var sanger og hadde stor betydning for mitt valg av yrke. Han var syk med kreft i mange år og var inn og ut av sykehus. Jeg er glad han fikk høre sangen før han gikk bort bare noen måneder senere.

Hvilke tanker har du gjort deg rundt instrumenteringen av dette albumet?

Jeg liker et klassisk bandoppsett; trommer, bass, to gitarer og sang, og er heldig som mer eller mindre har hatt et fast band siden 2014. Jørun Bøgeberg på bass, el-dola og keys, Olaf Olsen på trommer, Olav Torgeir Kopsland på gitar og steel, og meg selv på gitar, munnspill og sang, –  og alle korer. Ved å være bare KUN 4 musikere, kan alle finne sin plass i lydbildet og det gir rom for dynamikk. 

Med dette som bakgrunn spilte vi inn albumet. Jeg presenterte låtene med gitar og sang og vi satte i gang. Fant riktig toneart, tempo, valg av elektrisk eller akustisk gitar. Jeg liker at vi i bandet er basisen i musikken, og andre instrumenter og lyder legges til der vi vil ha litt krydder, et løft eller stemning. Det er viktig å ikke tette igjen alle hull..less is more.

Hva vil du si er det typiske (eller spesielle) i Claudia Scott sitt musikalske univers?

Americana er en genre som jeg føler bor inni meg. Det er musikk jeg har vokst opp med og som det faller naturlig for meg å spille. Dette inkluderer alle sub-genre i americana, som egentlig er en stor samlebetegnelse på rootsbasert musikk.

Jeg vokste opp i et hjem med musikkelskende foreldre og de spilte alle genre. Det var mye jazz, country, bluegrass, blues, klassisk, 50 60 og -70 talls rock’n’roll, Hawaii-musikk, folkemusikk fra mange verdenshjørner og folk. Da jeg var barn gikk det søndagskonserter på NRK-TV med Leonard Bernstein, og jeg husker at mine foreldre la madrasser på stuegulvet og vi lå der med lukkede øyne, koste oss og lot musikken gi oss våre egne bilder. Dette er opplevelser som har gitt meg min tilnærming til musikk, og jeg liker å høre på musikk og finne mine egne bilder. Når det gjelder eget sound, er jeg et produkt av alt jeg har hørt på. Jeg liker det sarte, melodiske, det rytmiske og energiske. Det må være både ying og yang for at jeg skal trives på scenen, ellers kan det bli kjedelig. Musikk må ha nerve og blod.

Du har holdt på med musikk stort sett hele ditt liv. Hvordan startet det hele for deg, og hvem er Claudia når hun ikke holder på med musikk?

Hver sommer reiste familien vår til England for å besøke slekt, og det var på båten fra Bergen til Newcastle, da jeg var ca. 9 år gammel at min far lærte meg å spille ukulele. Da jeg var 10 år gammel tok jeg timer for å lære trekkspill og samtidig startet far et band. Jeg gikk fra trekkspill til gitar og var totalt oppslukt av gitaren. Hver gang det var bandøving hjemme hos oss fikk jeg lære et nytt grep av gitarist Kjell Birkeland, eller bassist Johannes Kleppevik. Min søster Marita og jeg begynte så å synge sammen og spilte på skoletilstelninger eller konsert før dansen på samfunnshuset da far spilte med bandet sitt, The Skywegians, men også på konserter i Bergen. Senere ble vi begge med i bandet til far, hvor jeg spilte rytmegitar og sang.

Familie og gode venner er viktig for meg, og både livet og vakter som sykepleier har vist meg  hvor skjørt livet er. Det gjelder å utnytte hver dag og være glad for det vi har. Jeg har mange interesser bl.a. historie, politikk, vitenskap, kosthold, helse og å holde meg i form. Balanse er viktig.

Hvordan har det siste året vært for deg musikalsk sett?

2016 har vært et fantastisk fint og kreativt år. Jeg har turnert sammen med min gode venn Henning Kvitnes og bandet. Samspill med andre musikere er inspirerende og det jeg trives best med, selv om det også er fint å spille solo. Det gir meg også muligheten til å være musiker for andre og spille på andre instrumenter.

Du har lang musikalsk fartstid. Kan du fortelle litt om noen av dine musikalske høydepunkter så langt i karrieren?

Et absolutt høydepunkt var da min søster og jeg, 11 og 12 år gamle, opplevde å få besøk av Loretta Lynn og hennes følge da vi spilte til dans med pappas band, The Skywegians. Loretta Lynn, Conway Twitty med flere hadde spilt konsert på Konsertpaléet i Bergen, og ble med min far, Clive Scott tilbake til Espelandshallen for å høre på oss. Jeg har bildet på websiden min www.claudiascott.com

Loretta er en dame med tæl, og skrev sanger med brodd i en meget konservativ tid i countrymusikken. Vi sang mange av sangene hennes. Loretta og mannen hennes, Mooney inviterte oss til Nashville, men det gikk mange år før jeg kom dit.

Et annet høydepunkt var å dra på turné med Waylon Jennings og Jessie Colter, og også å spille på festival med George Jones, Johnny Cash, June Carter Cash, og Nitty Gritty Dirtband. George J, Johnny C og June C.C er borte i dag, og var noen av grunnpilarene i musikken jeg vokste opp med.

Det er mye bra norsk musikk om dagen?

Jeg har for det meste hørt på engelsk og amerikansk musikk og få norske band. Det skyldes nok også min oppvekst i et engelskspråklig hjem, men når det er sagt, lages det utrolig mye bra norsk musikk i dag, og kvaliteten har aldri vært høyere. Generelt skanner jeg gjennom ny musikk, og prøver å få med meg det som er nytt, men når det gjelder å høre på musikk foretrekker jeg å høre på det jeg kjenner fra før. I hverdagen går det mest i politiske programmer, nyheter og podcasts.

Har du noen musikalske inspirasjonskilder?

Det er mange som har inspirert meg gjennom årene, og det har også gått litt i bølger på hvem jeg har hørt på til enhver tid. Loretta Lynn er en låtskriver og artist som jeg har hatt sansen for siden jeg var barn. Hun lager ærlig, rå country. Jeg liker det Keith Richards står for musikalsk og hans nerve og forståelse for musikk, og selvfølgelig måten han spiller gitar på. Joni Mitchell, Bob Dylan, Hank Williams, Billie Holiday og Bernie Taupin for tekster og måten de skriver på. De uttrykker seg alle på en særegen måte og det er inspirerende å bare lese tekstene. Leser ellers gamle dikt, liker ord og at en tekst kan ha en mening og er lett å forstå. Det er vanskelig å skrive enkelt.

Hva føler du er det som gjør deg unik som artist?

Det er vanskelig å vurdere hva som er unikt ved en selv. Jeg synger med det nebbet jeg har og liker dynamikk og energi i musikken. For meg er det også viktig at teksten sier noe, selv om det er en enkel tekst. Jeg liker musikk som har sjel, hjerte, og blod og er mer opptatt av det enn teknisk flinke musikere eller sangere som kan synge 4 oktaver. Musikk er ikke en olympisk gren. For meg appellerer musikken mer til følelser enn til intellektet, men en kombinasjon kan også være bra.

Hva er det morsomste eller sprøeste du har opplevd så langt som artist?

Den siste konserten vi hadde med Claudia- Big Hand- Casino kommer jeg ikke fra. 

Det er i alle fall den sprøeste avslutningen jeg har vært med på. Crewet vårt opptrådte med klærne til Casino og Ottar, og bandet endret mange av toneartene på scenen under konserten, og da konserten var over ble vi alle geleidet ned til et basseng hvor vi ble kastet uti med scenetøy, hatt, støvler med mer – man glemmer ikke det så lett..hehe.

Kan du fortelle litt om en av dine beste minner fra en av dine liveopptredener?

Alle opptredener der jeg opplever flow på scenen er store. Det er når du glemmer tid og sted og bare flyter på scenen. Alle gode turnéer har en eller to sånne kvelder.

Ellers var det moro og med skrekkblandet fryd da jeg spilte mandolin for aller første gang live på Grand Ole Opry, og det gikk i tillegg live på TV – det gikk heldigvis bra.

Turné i England med pappa, Clive Scott & The Skywegians da jeg var 12, er også et morsomt minne.

Hvilke musikalske planer har du videre i 2016/2017?

Vi har vært på turné i nesten hele år, så vi skal gjøre noen få konserter i forbindelse med utgivelsen av det nye albumet “Let The Ribbons Fly”, og så tarvi opp igjen tråden i 2017.  Gleder meg til å spille de nye sangene live.

I november er det 40 år siden “The Last Waltz”, konserten og filmen med The Band. Det skal feires i Namsos og hele konserten skal fremføres med bidrag fra blant andre Terje Tysland, Henning Kvitnes og Lars Lillo med flere så det blir moro.

Henning og jeg skal sammen med Olav Torgeir Kopsland gjøre noen konserter i desember, og så skal jeg spille på en festival i Thailand i januar 2017. Ellers blir det konserter og festivaler i 2017. Nytt album er allerede planlagt, så kanskje det blir ny innspilling? Må se hvordan det blir med tiden.