Bergen: fra bølge til dominans

Del Tweet

Gjennom vår moderne musikkhistorie har Bergen med jevne mellomrom servert det hovedstadspressen ynder å kalle “bølger” av talent. 2016 var året da vi gikk fra å bivåne midlertidige bølger, til å se en udiskutabel total dominans fra artister fra byen.

Artikkel skrevet av: Lars Jacobsen

Siden midten av nittitallet har Bergen levert jevne strømmer av talent innenfor et bredt spekter av sjangre og stilarter. Fenomenet ble gitt navnet “bergensbølgen”, et ord som peker på noe midlertidig, noe som vil gå over etter en viss tid. Riktignok var 2016 et ekstraordinært eksepsjonelt år for musikere fra byen, men tendensene har vi sett lenge. I den siste tiårsperioden har byen utviklet landets beste samarbeidsklima blant musikere og bygget sterke miljøer spesielt innenfor indie og hip hop scenene.

Nye generasjoner med talent har strømmet ut av byen med imponerende kontinuitet. Satt på spissen, kunne noen årganger av NRK´s Urørt finaler i denne tidsperioden blitt overlevert byens ordfører før konkurransen i det hele tatt var begynt. 2016 var allikevel året da Bergen gikk fra å servere oss bølger, til å innta rollen som nasjonens musikkhovedstad og premissleverandør.

Kygo og Alan Walker. Vi kunne endt det der. Strømningstallene fra disse to er alene nok, men det stoppet ikke der, ikke på langt nær. Fjorårets rockeband, Hjerteslag, samt de som har vært nærmeste konkurrenter; Great News, Chain Wallet, KMF, John Olav Nilsen og Strange Hellos, er alle fra Bergen. Landets største sjanger om dagen, hip hop, er samtidig gjennomsyret av artister fra samme by. Store P, Linni, Sushi X Kobe, Dårlig Vane, Lars Vaular og Hester V75 satt alle skapet ettertrykkelig på plass i form av en nesten endeløs rekke nye klassikere. Tar vi med fjorårets singer/songwriter komet, Aurora, samtidig som vi vet at Røyksopp anser seg selv som halvt bergensere, bør det være tydelig for alle at 2016 tilhørte byen mellom de syv fjell. Hva er årsaken til denne dominansen? Vi kontaktet en rekke personer som har spisskompetanse på flere felt for å få svar. Etter en god del research og gode samtaler vil vi peke på følgende faktorer:

Samarbeid
Faktoren som utkrystalliserer seg som absolutt avgjørende, er evnen og viljen til å samarbeide. Som byens importerte sønner Røyksopp så glimrende sa under sin takketale under fjorårets P3 Gull: “…den kvaliteten som er på norsk musikk nå, det hadde aldri skjedd hvis ikke folk var flinke til å dele. Hvis du har skills, så del. Vis.” Mens andre norske musikkmiljøer i alt for stor grad har vært preget av å verne om sitt eget, konkurranse og til og med hemmelighold, har artister fra Bergen funnet oppskriften som gir de nye innfallsvinkler og ny inspirasjon. Artistene fra Bergen er kort og godt positive til å hjelpe hverandre på et annet nivå, utover ren idéutveksling. Leder for kulturavdelingen i BA, Ørjan Nilsson, sier dette om samarbeidsvilligheten på den bergenske musikkscenen: – Skal man samarbeide må målet være å få de ulike partene i samarbeidet til å skape noe som går opp i en høyere enhet. Noe større enn de hadde kommet opp med på hver sine fronter.

Det finnes en rekke eksempler på dette de siste årene. Det ferskeste og mest sjangeroverskridende eksemplet er utvilsomt Linnis «Eventyret» med Vilde Tuv og en snakkesyngende Maya Vik. Glem heller ikke Fjorden Baby!-låten «Igjen og igjen» med John Olav Nilsen, fra 2015.

Jan Tore Ness fra “Mors Kjeller” står blant annet bak fjorårets utgivelse av Jarle Skavhellen´s indie hit “The Ghost In Your Smile”. Han peker på samarbeidsklimaet på produksjonsnivå: “alle har tilgang til å bygge opp et hjemmestudio i dag, men det som kanskje preger dette miljøet i Bergen er villigheten til å lære bort kunnskap også på et høyere nivå. Spesielt miljøene rundt Telle og Dupersound har vært viktig for å skape disse kreative og eksperimentelle tilnærmingene til musikken.” Denne villigheten til å lære bort har forsterket de positive aspektene ved neste faktor; evnen til å dyrke særpreg.

Individualitet og særegenhet
Byens sterke indie-scene har utvilsomt bidratt til å utvikle en aksept for musikalske særegenheter og kunsteriske uttrykk. Samtidig kan man hevde at artister fra Bergen i større grad enn andre har våget og lykkes i å fronte musikk med internasjonale røtter iblandet det norske språket. Tydeligst ser vi dette innenfor Hip Hop, der vi alt for lenge hørte mer eller mindre pinlige forsøk på å kopiere amerikanere.

Man kan hevde at det var først når unge gateflammer fra Bergen rappet på sin egen dialekt at det begynte å løsne i sjangeren og man fikk aksept fra den gemene hop. De våget og de gjorde det med stil og kredibilitet. I dag hører vi knapt en nordmann rappe på engelsk (og takk og pris for det). Kanskje er det noe med dialekten i Bergen som gjør den spesielt musikalsk? I Nilssons bok om Kings of Convenience-albumet «Quiet Is the New Loud» fra 2014 siterer han den ene halvdelen av duoen, Eirik Glambek Bøe, på at kanskje været også spiller en rolle. «Bergen er et melankolsk og vakkert sted, med regnet og mørket. Vi ville nok laget mindre musikk hvis vi bodde på et sted hvor man tilbrakte livet på badestranden. Det du kommer fra, er en del av deg. Du kan ikke trekke det frem som en ytre inspirasjonskilde». Og nettop melankolien er en særegenhet som bergensere ser ut til å kunne formidle på et høyere nivå enn resten av landet. Enten det er i visesang, indie rock eller Hip Hop; dialekten later til å gi en unik og distinkt klang som passer spesielt til formidling av melankoli.

Muligens ligger mye av forklaringen i intonasjon og dialektens iboende melodiøsitet. Bortsett fra det rent kunstneriske, belyser Ørjan Nilsson (BA) en ytterligere viktig faktor: bergensere har alltid rettet blikket internasjonalt og spesielt mot London og Manchester. I motsetning til store deler av landet, virker ikke det å slå igjennom i Oslo som spesielt sentralt for artister fra Bergen. “Satt på spissen, er artist herfra vil heller spille for 20 folk i Manchester, enn 200 i Oslo”.

Jan Tore Ness (Mors Kjeller) forteller at byen i lang tid har hatt øvingslokaler tilgjengelig for ungdommen, enten det gjelder høyblokken “Bergen Kjøtt” eller mindre lokaler i drabantbyene: “uansett sted, tilgjengeligheten kan ha vært med på å utvikle aksepten for eksperimentering og forskjellige stilarter. Det har gitt ungdom muligheten til å herje fritt. I for eksempel Loddefjord blir man jo sett litt ned på, noe som kan være tyngende og påvirke selvtilliten.

Når du da får tilgang på instrumenter får man kjapt et behov for å uttrykke seg, å skape sin egen identitet. Kanskje har disse symbiosene til sammen ført til at man står igjen med en kultur der man ikke er opptatt av å kopiere hverandre, eller kopiere en spesiell sound. Man blir ikke tvunget inn i en bås eller en spesifikk sjanger, folk gjør det de har lyst til og trives med. Det har gitt oss musikere som ikke starter et prosjekt med å tenke på at det de lager skal bli så populært som mulig. Da står man igjen med noe som føles autentisk, noe som virkelig berører folk.”

Unge musikere velger Bergen
David Pavels (Jam Sessions gudfar i byen) er selv innflytter fra Oslo. Han har inntatt en lang rekke roller i byens musikkmiljø over en 10-års periode og hans personlige historie sammenfaller med en tydelig faktor som påvirker byens musikkmiljø: unge musikere foretrekker Bergen. “før flyttet folk til Oslo for å utvikle seg og satse på musikken, men ikke i dag. Nå drar man til Oslo hvis man skal studere, men dersom man virkelig vil satse som musiker er Bergen utvilsomt den riktige byen”. Nettopp forholdet mellom tigerstaden og Bergen er interessant hvis man kun tenker på det rent musikalske. Jan Tore Ness og David Pavels peker på forskjellene byene i mellom som spesielt interessant. Begge trekker frem det faktum at Bergen som musikkby har en veldig tydelig, innarbeidet identitet som på mange vis minner om England. Oslo derimot preges av at byen ønsker å være New York, Los Angeles og London på en og samme tid, noe som har resultert i en uklar identitet.

David Pavels forteller: “I Oslo er man veldig opptatt av profesjonalitet og det å være kommersielt attraktiv. Man polerer sounden og fjerner ujevnhetene som ofte er det som er interessant rent musikalsk. I Bergen opplever man en by som har fått internasjonale impulser langt tidligere, noe som har påvirket alt fra arkitektur til musikk. Man har hentet inspirasjon fra hele verden og er ressursorientert.”

Både Ness og Pavels bruker Baba Nation som eksempel når vi spør om hvordan dette har gitt konkrete musikalske utslag. “Bandet hadde en identitet og stil som alle i Bergen digget, men i det øyeblikket de reiste til Oslo for å arbeide ble sounden raskt glattpolert og forutsigbar. Alt det som i utgangspunktet gjorde de unike ble fjernet”. Pavels oppsummerer forholdet byene imellom på følgende vis: “Oslo ser utover, mens Bergen ser innover på seg selv”. Unge musikere som står ved et veiskille ser altså ut til å foretrekke det rå, autentiske og inkluderende miljøet i Bergen, selv om Oslo muligens kan friste med noen flere utstillingsvinduer og en mer kommersielt innrettet stil.

Bergensere støtter lokale artister
Man kan analysere og skrive side opp og side ned om faktorer som kan ha bidratt til å gjøre Bergen til Norges musikkhovedstad. Den faktoren som beviselig har vært avgjørende for byens fremgang, er byens egen befolkning. Bergen er preget av en lokal entusiasme og stolthet som utvilsomt overgår noe annet sted i landet. Helt fra grasroten er de der, byens befolkning, klare til å løfte deg frem. Bergen er således en svært levende musikkby der artister har frihet til å eksperimentere og dyrke frem sitt individuelle uttrykk uten fare for usunn misunnelse og motarbeidelse. Bergensere distanserer seg ikke fra artister som har oppnådd kommersiell suksess; de feirer og unner hverandre alt godt. Vi så det i fjor da Kygo fylte Koengen til tross for elendig vær. Arenaen (som vanligvis er forbeholdt størrelser som Paul McCartney) var fylt til randen av patrioter. Man skal ikke undervurdere betydningen av å bo og arbeide innenfor en kultur som er positivt innstillt og ønsker hver enkelt artist all suksess i verden.

Denne kulturen gjennomsyrer samfunnet, der også musikerne støtter opp om hverandre og gjerne er betalende gjester på hverandres konserter, vel vitende om at det er dyrt å være fattig kunstner. Jan Tore Ness tenker at dette kan være historisk forankret og knytter det direkte til byens kystkultur: “da var jo mødrene hjemme, man måtte hjelpe hverandre. Samarbeide for at hjulene gikk rundt og utviklingen fortsatte. Kanskje har dette blitt en iboende kvalitet over tid og skapt de strømningene vi også ser i dag”. David Pavels legger til at bergenserne støtter, men også at de er kravstore; “de snakker jo ofte “rett fra levra” som det heter. Dersom du ønsker å stikke deg frem og formidle noe, så bør du også faktisk ha noe ordentlige å melde, hvis ikke er det bedre å holde kjeft. Bergensere har liten tålmodighet for pjatt. Dette er kvaliteter i den jevne bergenser som er historisk betinget, men som også samtidig påvirkes av blant annet geografi og klima. Bergen er en by, men en liten sådan. Her er man internasjonal, men man kan også møte på “bygdedyret”. Alle disse komplekse faktorene har utvilsomt vært med på å gjøre Bergen kollektivt bedre”.

Det er altså vanskelig å peke på en enkelt faktor som har gjort Bergen såpass dominerende. Bildet er komplekst og det er mange enkeltelementer som påvirker hverandre og fungerer selvforsterkende. Tiden vil vise om alle kompleksitetene møttes og ble forent i en herlig harmoni akkurat i år 2016, eller om byen i tiden fremover sementerer rollen som nasjonens musikkhovedstad. Uansett, 2016 var utvilsomt et år som vil bli stående som en historisk milepæl i norsk musikkhistorie. Det kan vi først og fremst takke Bergen for.