Foto: Jeton Kacaniku

Bendik Brænne er ute med et særdeles vellykket og interessant lekent album

Del Tweet

Med et stjernelag av norske musikere og den canadiske alt-country-artisten Daniel Romano i ryggen slapp endelig Bendik Brænne sitt tredje album ”The Last Great Country Swindle” på Bendix Records fredag 1. september som han har fått flotte anmeldelser for, og som er denne ”Ukens album” på NPS Music.

Det har gått fire år siden den prisbelønte debutplaten ”How To Fake It In America” som han fikk en Spellemannspris for i klassen country, og Brænne viser nå at han har tatt steget i retning en tøffere og mer soul-inspirert sound.

Låtene er, som på tidligere utgivelser, skrevet i samarbeid med broren Mattis Brænne Wigestrand, men denne gang med tydelig inspirasjon fra blant annet syttitalls-Beach Boys og Dr. John. Resultatet har blitt et alvorlig og ambisiøst album med en leken og humoristisk undertone. Idéen til The Last Great Country Swindle oppstod i turnébussen til Los Plantronics med country/soul-helter som Dale Hawkins, Jim Ford og Tony Joe White på anlegget. Kompet fra nettopp Los Plantronics, et band hvor Brænne for øvrig har spilt saksofon i over ti år, ble med i studio, med Christian Engfeldt bak spakene.

Sammen med David Wallumrød (orgel) og Martin Windstad (perkusjon) ble dette resultatet – et røft og hardtslående album med finesse og dynamikk. Dette er: The Last Great Country Swindle. Vi tok en prat med Bendik om blant annet det nye albumet og planene videre fremover.

Gratulerer med det flotte albumet ”The Last Great Country Swindle”. Kan du fortelle litt om prosessen rundt albumet fra start til utgivelse?

Tusen takk. Denne platen startet i bandbussen til Los Plantronics. Kompet i bandet, Lars Erik Larsen (bass) og Kjetil Johan Jakobsen (trommer) og meg selv begynte å møtes på øvelokalet for å jamme, og etter hvert hadde vi nok låter til å gå i studio. Christian Engfelt, David Wallumrød og Martin Windstad var med oss i studio, men også mentalt i øveprosessen. Det de tilføyde var ekstremt viktig for sounden på platen. 

Etter at vi hadde spilt inn det meste kontaktet jeg Daniel Romano i Canada, og han gjorde en del pålegg. Blant annet gitar, vokal, trommer og synth. Og så la vi på litt stryk og litt blås. Jeg gjorde vokalen hjemme selv. Den ble mikset av Dan Weston, og mastret av Greg Calbi, og vipps – her er den.

Hva handler dette albumet om og hva ønsker du å formidle gjennom det?

Hmm. Det der er litt vanskelig å forklare. For meg er noen ting veldig tydelig, mens andre ikke. Det kan være tekstlige passasjer eller en akkord-progresjon, men det er ikke noe konkret enkelt-tema i platen. Det har hendt et par store ting i livet mitt de siste årene, på godt og vondt, og jeg vet jo selv hva det jeg synger om innebærer, men nei, det er ingen konkret rød tråd. Om noe, så er den røde tråden sounden på platen. 

Hvilke tanker har du gjort deg rundt lydbildet av dette albumet?

Jeg ville ha veldig tydelige elementer. Jeg ville at alle instrumentene hadde sin plass, og ble hørt. En klassisk soulplate sånn sett. Trommer, bass, orgel, piano, perk, stryk. Litt blås. Jeg har prøvd å gi vokalen mye plass. Ambisjonen var å lage en litt ”brun” plate som ikke låter utelukkende retro. 

Hvilken låt fra albumet har du et spesielt forhold til, og hvorfor?

Jeg er ganske fornøyd med ”Worries me”, hehe. Teit å si, men det er sant. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle få til å skrive en sånn låt, både musikalsk og tekstlig. Jeg er litt fornøyd med å ha laget en låt om frilanstilværelsen, og om det å gå på dag-fylla i hverdagene.  

Hvordan har det siste året vært for deg musikalsk sett? 

Det siste året har jeg jobbet mye med albumet. Jeg har skrevet ferdig tekster og spilt inn vokal osv. Jeg jobber en del for andre artister også, så jeg har vært mye i studio, men også på sommer-turne med Kurt Nilsen. Jeg mistenker at det musikalske høydepunktet for egen del blir releasekonserten min 21. september.

Hva vil du si er det spesielle i ditt musikalske univers?

Hmm. Det er vanskelig for meg å svare på. Hvis jeg skal prøve meg, så er det kanskje stemmen min? Det er i hvert fall det eneste musikalske elementet jeg ikke slipper unna på et soloalbum.

Hvem er Bendik Brænne og hva liker du å gjøre på fritiden? 

Jeg kommer fra en familie med mye musikk og teater, og det var veldig naturlig for meg å begynne å lage musikk. Jeg og brodern begynte å skrive låter sammen i kjelleren, og vi fikk etter hvert veldig fot på å bygge hjemmestudio. Begge to spilte i forskjellige ska/punk band på den tiden, og det kombinert med inspirasjon fra the great american songbook oppsummerer kanskje noe av den musikalske bakgrunnen min. Når jeg ikke spiller, skriver eller hører på musikk, henger jeg mye med vennene mine. Spiller squash, går turer i by og mark, ser film og leser. 

Har du noen musikalske forbilder eller inspirasjonskilder? 

Musikalsk har jeg de siste årene vært veldig inspirert av låtskrivere som Jimmy Webb og Goffin/King. Jeg holdt på å slippe en Carole King cover-EP i julen som var, men jeg trakk meg, hehe. Jeg tror jeg er ganske konservativ som låtskriver, og jeg er veldig glad i låtstrukturer som de ofte bruker. Jeg finner også inspirasjon og historier hos venner, familie, og noen forfattere jeg leser, bl.a. Knausgård og Espedal.

Det er mye bra norsk musikk om dagen – hva liker du å høre på for tiden?

Når jeg jobber med å lage en plate isolerer jeg meg mye fra annen musikk, og da kanskje spesielt ny musikk. Huff. Men det er jo noen som har trengt seg gjennom, hehe – Cezinando – fine tekster, og Kvelertak.

Hva er det morsomste du har opplevd så langt som artist?

Det skjer morsomme ting på turné støtt, og det er mye jeg ikke vil skrive om her, hehe. Hemmeligholdt informasjon det der. 

Kan du fortelle litt om en av dine beste opplevelser fra en av dine liveopptredener? 

Vel. Den første konserten som soloartist var ganske spesiell. Det var i desember i 2012, og jeg hadde kun sluppet en single. Jeg skulle spille saksofon med Valentourettes på deres årlige konsert på Rockefeller, og en dag ringte de og lurte på om jeg ville gjøre support for dem. Da hadde jeg ikke noen plan om hvem som skulle være med eller noe, så jeg heiv meg rundt og samlet noen venner. Det var ganske spesielt å debutere med country-prosjektet på Rockefeller for masse Jokke-fans. 

Hvilke musikalske planer har du videre i 2017 og 2018? 

Det blir release-konsert for platen på Rockefeller (strømløst) 21. september, og utover høsten drar jeg på en liten turné. Nikolai Grasaasen og jeg skal reise rundt i landet med fløyte, pedal steel, gitarer, piano, ragini og trommemaskin. Neste år kommer jeg muligens med en plate til. Vi får se.