Beate Nes har skapt et unikt og vidtspennende tilskudd til platehøsten 2016.

Del Tweet

Beate Nes er født og oppvokst på Senja, og er i dag bosatt i Oslo. Etter å ha figurert på Oslos små og intime scener i noen år er hun nå ute med sitt første album «Catch Me».

Bak spakene på dette 9 spors albumet står Jonas Kroon i Saga Studio. Tette vokalharmonier akkompagnert av akustiske strengeinstrumenter har etter hvert blitt et varemerke for Beate Nes. De iørefallende og melodiøse låtene på albumet faller inn i popsjangeren, ispedd en raus porsjon folk og country. Lyttere kan få assosiasjoner til sangere som countrylegenden Emmylou Harris og pop-kometene i First Aid Kit.

Sammen med bandet låter det både tidløst, moderne og en smule 70-talls. Beate Nes har skapt et unikt og vidtspennende tilskudd til platehøsten 2016. Medvirkende på albumet er: Beate Nes: vokal, akustisk gitar, Silje Skaugen Karlsen: keyboards, omnichord, munnspill, backing vokal, Kristian Straume Stundal: elektriske gitarer, dobro, banjo, pedal steel gitar, Simon Andreas Skollevoll: bass, Jo-Martin Grosås Nordb : trommer og perkusjon, Martine Furulund: backing vokal, Kjersti Vatnan Ekman: backing vokal. Vi tok en prat med Beate om bl.a. det nye albumet og planene videre fremover.

Gratulerer med det flotte debutalbumet ditt ”Catch Me”. Kan du fortelle litt om prosessen rundt albumet fra start til utgivelse?

Takk, jeg har lenge hatt lyst til å spille inn et helt album. Jeg har en ganske stor katalog med låter som jeg har spilt live med bandet mitt rundt omkring i Oslo, og da jeg for et år siden fikk fast jobb som bibliotekar var det helt klart for meg at lønnen skulle være med å finansiere albumet. Jeg er så heldig å ha et helt utrolig fint og engasjert band som har vært veldig viktig for meg gjennom hele prosessen. Jeg har skrevet låtene og arrangert for vokal, og så har bandet mitt vært delaktige i det øvrige arrangeringsarbeidet. Gitarist Kristian Straume Stundal er for eksempel helt eksepsjonell på å legge smakfulle linjer som løfter låtene, enten det er pedalsteel, dobro eller banjo. Jo-Martin Grosås Nordbø, som spiller trommer er utrolig kreativ, og han og bassist Simon Skollevoll har en kjempefin tone sammen når de spiller, og de to har bidratt stort til dynamikken i låtmaterialet». Synthen og omnichorden til Silje Skaugen Karlsen har vært med på å gi lydbildet det lille ekstra. Det er vel ikke hver dag man hører banjo og synth side om side, men jeg synes sannelig det fungerer veldig godt på denne platen.

Vi hadde noen fantastisk fine dager hos Jonas Kroon i Saga Studio, og for meg var det helt utrolig å høre hvordan det låt. Tidligere hadde jeg jo stort sett kun kjennskap til lydbildet sånn som det er når man står midt oppi det og fremfører det live. Å høre det ”utenfra” var en helt vanvittig følelse. Da jeg skulle høre albumet i sin helhet fra begynnelse til slutt ble jeg rett og slett ganske emosjonell. Albumet har blitt til noe jeg er stolt av og kan stå inne for, og som jeg er kjempespent på å la folk få høre.

Hva handler dette albumet om og hva ønsker du å formidle gjennom det?

Albumet handler for meg om utfordringer og hvordan man møter dem. Jeg har i løpet av 20-årene gått gjennom en slags prosess, fra å ikke tørre å gjøre det jeg har hatt lyst til fullt ut, til å bli voksen og innse at selv om ting kan virke litt skummelt så er det som regel ikke farlig. Jeg har holdt igjen når det har kommet til musikken fordi jeg har vært redd for at det ikke skulle være godt nok. Man kan kanskje kalle det feighet, men nå kjenner jeg meg ikke feig lenger. Det er vanskelig å sette fingeren på hvor dette snudde for meg. Kanskje skjedde det ved at jeg fikk på plass denne fantastiske gjengen jeg spiller med. Kanskje skjedde det da jeg skjønte at jeg ikke trengte å være helt alene resten av livet, eller kanskje jeg rett og slett bare ble voksen. Godt er det i alle fall, og med albumet har jeg lyst til å si at det ordner seg. Man kan være både feig og usikker, men det ordner seg. Man trenger ikke å være perfekt heller. Er det ikke fint? Hehe.

Hvilke låter fra albumet har du et spesielt forhold til?

Jeg har i grunnen et spesielt forhold til alle låtene, men jeg kan jo trekke frem et par av dem. ”Seventeen” handler om da jeg var 17 år og hadde klokkertro på at ting i livet skulle gå som smurt. Så gjorde det jo ikke akkurat det, og jeg tenkte etter hvert at ingenting kom til å bli sånn som jeg hadde tenkt – og så møtte jeg plutselig en veldig fin person som fikk meg til se lysere på tilværelsen. Jeg fikk tilbake den optimistiske tenåringsfølelsen. For meg betyr denne sangen veldig mye, for den har en slags ”happy ending”, og det er jo happy endings jeg liker best.

”Worth the Wait” handler om at jeg hadde en periode for noen år siden der jeg brukte utrolig mye tid på å vente på noe jeg innerst inne visste at jeg ikke kom til å få. Befrielsen når jeg endelig la det fra meg var enorm. All ventingen og all tiden jeg brukte på det var likevel ikke bortkastet for meg. Jeg lærte enormt mye av det, og det har jeg tatt med meg videre. Så for meg er denne sangen en påminnelse om hvor jeg ikke skal gå igjen, og hva jeg absolutt ikke skal utsette meg selv for flere ganger.

”The Song” handler om sangen, rett og slett, og det sangen og musikken betyr for meg. At jeg burde velge noe tryggere enn sangen og musikken har jeg alltid hatt i bakhodet. I ”The Song” prøver jeg å forestille meg at kanskje dét ikke er riktig, fordi det ikke lar seg gjøre å holde det i sjakk. I alle fall trenger det jo ikke å være alt eller ingenting. Det er jo faktisk sånn at jeg bruker minst like mye tid på musikken og sangen nå som jeg har blitt bibliotekar i tillegg. Det er ganske herlig, faktisk.

Hvordan har det siste året vært for deg musikalsk sett?

Det siste året har vært veldig fint for meg musikalsk sett, med alt arbeidet som er lagt i albumet. Det har vært givende og flott, og jeg er veldig glad for at jeg endelig tråkket på gasspedalen. I sommer fikk jeg spille på Senjafestivalen i Gryllefjord, og det var særdeles hyggelig å være på hjemlige trakter med musikken. Så har bandet mitt og jeg for første gang pakket utstyret i bilen og kjørt ut av Oslo for å spille. Det har vært aldeles fabelaktig å spille for et publikum som ikke har hatt kjennskap til meg eller musikken min fra før, og når de i tillegg har gitt positive tilbakemeldinger, så blir man jo naturligvis veldig glad. Det er bensin på bålet i alle fall, og jeg er kjempemotivert for å gå i gang med å skrive nytt materiale.

Hvem er Beate Nes, og hva er din musikalske bakgrunn?

Jeg har alltid elsket å synge. Mamma har en kassett som det står ”Beate 3 år” på, og der synger jeg blant annet sanger bestemor hadde lært meg. Skal jeg tro familien og slekten min, så er det fra bestemor jeg har arvet interessen for musikk. Jeg begynte i kor da jeg var ni, og jeg sang så høyt at de andre ungene ble sure på meg. Lysten på å skrive egne låter kom da jeg var i 13-årsalderen, og da begynte jeg med gitartimer. Tålmodighet har imidlertid aldri vært min sterkeste side, og så snart ting ble litt utfordrende ble jeg mest sint. Så etter omtrent halvannet år ga jeg opp å krangle med gitaren. Jeg gikk på musikklinjen ved Kongsbakken VGS i Tromsø, og etter det ble det Liverpool Institute for Performing Arts (LIPA). Der hadde jeg det helt fantastisk. Jeg var ferdig der i 2008, og siden har jeg bodd i Oslo. I Oslo tok jeg opp gitaren igjen, og fant for alvor ut av det med låtskriving.

Hvor henter du inspirasjon fra til å skrive låter?

Jeg får ideer fra tanker jeg ikke helt tør å dele med andre. Da er det kanskje rart å skrive det man ikke tør å si, for man lar jo mange få høre det da, men jeg synes det er godt å putte det jeg tenker på inn i en sang. Da trenger jeg liksom ikke å si det rett ut, og når jeg har sunget det først blir det ofte lettere å si det som det er etterpå.

Det kan starte med en enkel setning som har noe med hvordan jeg føler meg der og da å gjøre. Så lager jeg gjerne en liten snutt ut av det, og legger på koringer, og hvis jeg synes det låter fint så må jeg jo bare gjøre en hel låt ut av det.

Jeg lar meg også inspirere av andre artister. Jeg har mer enn en gang blitt satt i gang av å høre på for eksempel Conor Oberst og Crosby, Stills & Nash.

Det er mye bra norsk musikk om dagen – hva liker du å høre på for tiden?

Det er det virkelig! Jeg hører masse på Siri Nilsen. Hun er jo helt fabelaktig, og jeg har sett henne live og latt meg imponere av henne flere ganger. Jeg liker også albumet som Susanne Sundfør ga ut i fjor. Det har blitt spilt mye i heimen. Det samme gjelder duoen Bow To Each Other. Ellers har jeg jo et ekstra hjerte for country/americana. Her kan jeg nevne Darling West og Janne Hea, som jeg synes gjør dette spesielt fint.

Har du noen musikalske forbilder eller inspirasjonskilder?

Som nevnt er jeg veldig glad i Conor Oberst, kanskje spesielt hans «Bright Eyes». Stort nydeligere enn det blir det ikke for meg. Eller jo, Crosby, Stills & Nash synes jeg også er veldig nydelig, og når jeg tenker meg om så er det vanskelig å rangere. First Aid Kit sitt album ”Stay Gold” synes jeg er eksepsjonelt fint, og jeg liker spesielt godt vokalen deres.

Hva føler du er det som gjør deg unik eller spesiell som artist?

Det er et veldig vanskelig spørsmål å svare på, så sannelig. Jeg går ikke rundt og tenker på meg selv som unik eller spesiell, men det jeg tenker er at mitt varemerke er den trestemte vokalen. Jeg elsker å lage tette vokalarrangementer. Det er også ofte det jeg får tilbakemelding fra publikum på, at korpakken er spesiell, og at de to som jeg synger sammen med og jeg er samstemte. Det blir jeg alltid utrolig glad for å høre!

Hva er det morsomste eller sprøeste du har opplevd så langt som artist?

Dette er lett å svare på! En gang ble jeg og to andre leid inn til å synge krepseviser i en slags Holmenkollen-variant av den svenske tradisjonen Kräftskiva. Da stod vi midt i stuen hjemme hos en mann som hvert år inviterte vennene sine hjem til seg for å spise kreps og ha på seg rare hatter. Jeg spilte tamburin og sang blant annet ”Vi bor alla inni et rosa skal” på melodien til Yellow Submarine. Det var utrolig sprøtt, men veldig gøy, selvsagt.

Kan du fortelle litt om en av dine beste minner fra en av dine liveopptredener?

Det var faktisk så sent som i sommer, da jeg plutselig så en dame jeg ikke kjenner i publikum som kunne alle tekstene mine. Det var kjempeartig. Vanligvis er det vennene mine som synger med, og de kan kanskje først og fremst et refreng eller to. Denne damen kunne alt. Tenk, så artig!

Hvilke musikalske planer har du videre i 2016/2017?

Akkurat nå er det plateslippet som står i hodet på meg. Da må det jo selvsagt spilles live rundt omkring. Bandet mitt og jeg har vært i Trondheim, Drammen og Tromsø hittil, og på nyåret skal vi spille i Oslo igjen. Vi skal til Hønefoss i februar – det blir koselig, og jeg gleder meg. Det er liksom noe helt eget å spille konsert når man har et helt album å skilte med, og jeg håper jeg får det kjempetravelt fremover! Jeg skal absolutt jobbe for å få på plass en festivalgig eller to (eller flere) til sommeren. I tillegg har jeg som sagt masse motivasjon til å skrive nytt materiale.

Det er en drøy måned til jul. Hvordan skal du feire julaften og hva står på menyen?

Det blir jul på Østlandet for meg i år. Julen byr på ganske få fridager i år, og jeg får rett og slett ikke tid til å reise hjem til Senja slik jeg pleier. Pinnekjøtt er den beste julematen synes jeg, men jeg liker det meste, så det skal nok gå bra om det ikke blir akkurat det jeg er vant til. Østlendingene har introdusert meg for både rakfisk og «sånn der lompegreier» med sylte og sennep. Det blir mindre og mindre merkelig for hver gang jeg spiser det.

Hvilken julesang eller julealbum er din absolutte favoritt, og hva er ditt forhold til julen og julemusikk?

Min absolutte julefavoritt er albumet «Glad jul» av Dizzie Tunes. Den hørte jeg i hjel hver jul gjennom hele barndommen, og i vår familie het den «Musekassetten». Jeg fant den på vinyl på loppis for et par år siden, så den skal nok få snurret seg i platespilleren i julen! Ellers har jeg en slags guilty pleasure for Hanson sitt julealbum fra 1997. Ikke så veldig guilty heller, egentlig – mest pleasure. Hehe. Jeg hører nok ikke like mye på julemusikk nå som jeg er voksen, men det er nå fortsatt koselig når man pakker julegaver og pynter og steller.