Beady Belle
Foto: Bugge Wesseltoft

Beady Belle er ute med albumet «On My Own»!

Del Tweet

Artisten, vokalisten og låtskriveren Beady Belle (Beate S. Lech) slapp nylig sitt syvende studioalbum. Bandet Beady Belle ble oppløst i 2015, og artisten Beady Belle, vil heretter fortsette reisen alene. Det nye albumet har derav fått tittelen «On My Own» som er denne «Ukens album» på Norsk på Spotify. Denne gangen har hun og produsent Bugge Wesseltoft tatt med seg et stjernelag av verdenskjente musikere på platen; Gregory Hutchinson, Reuben Rogers og Joshua Redman. Vi tok en prat med henne om bl.a. det nye albumet og planene videre fremover.

Gratulerer med den flotte albumet ”On My Own”. Sammen med Bugge Wesseltoft har du håndplukket noen av verdens beste jazzmusikere, og spilt inn albumet i New York. Kan du fortelle litt om hvordan denne prosessen gikk til  og hva som var viktig for deg i denne prosessen?

For meg var det veldig inspirerende å jobbe med Bugge Wesseltoft. Da han hørte låtene jeg hadde skrevet, fikk han umiddelbart en idé om at de skulle produseres åpent og levende – med mye plass til stemmen min og med fokus på at melodiene skulle komme frem. Han hadde en sterk tanke om at kompet skulle være et bunnsolid jazzkomp – kontrabass, flygel og trommer som skulle spilles av folk fra øverste hylle. Bugge er jo en særdeles anerkjent pianist som har spilt med de største rundt omkring i verden, så for ham å få tak i disse musikerne var a piece of cake. Da han fortalte meg at vi skulle reise til New York og spille inn platen i hjertet av Manhattan med jazzmusikere av verdensklasse (Gregory Hutchinson, Joshua Redman og Reuben Rogers), kjente jeg en varm vind virvle i kroppen min. En drøm var i ferd med å gå i oppfyllelse.

Jeg er vant med å ha full kontroll på mine plateproduksjoner, men denne gangen ga jeg produksjonsroret til Bugge. Det var et bevisst valg jeg tok helt fra starten av prosessen. Jeg er en kontrollfreak som har godt av å lukke øynene av og til. Det kjennes litt skummelt,  men det å la seg lede av Bugge Wesseltoft er jo kanskje ikke det verste i verden…hehe… Det føltes trygt. Han var så målrettet og hadde så klare tanker, og han omfavnet musikken min så hjertelig.

Da vi kom til New York ble verden snudd på hodet for meg en stund. Jeg hadde aldri vært i denne byen – det er jo et musikk- og kunsthistorisk sus over New York. Byen satte seg umiddelbart fast i mitt nervesystem, og jeg ble yr av mylderet i denne fantastiske metropolen. Jeg følte meg både liten og stor på samme tid. Tøff og redd… Jeg skulle spille med verdenskjente jazzmusikere som jeg aldri hadde spilt med før, og ikke engang hadde møtt. Jeg følte meg veldig skjør. Hvordan ville musikken min bli tatt imot? Hvordan ville alle inntrykkene fra New York påvirke meg?

Da vi så satte i gang innspillingen var det som en slags eksplosjon av følelser inni meg. Musikerene lovpriste sangene mine og stemmen min og jeg ble løftet opp – langt over skyskraperne. de skjønte veien vi skulle gå sammen helt umiddelbart. Bugge var sjefen og ledet musikerne inn i min musikalske verden og de spilte som guder. Herregud, det var helt uvirkelig!

Hva handler albumet om og hva ønsker du å formidle gjennom dette?

Albumet har temaet «Annerledeshet». Det å ikke flyte med strømmen. Det å stå på utsiden, og ikke riktig vite veien inn (ikke passe inn). Å stå for seg selv. «On my own». Alle låtene belyser dette temaet fra ulike vinkler. Undringen, smerten, søkenen, det avkledde og avslørende, det inspirerende og begrensende, nederlagene og seierne.

Hvilken låt fra albumet har du et spesielt forhold til, og hvorfor?

Alle låtene henger på en måte sammen. De belyser temaet fra hver sin vinkel, som alle er like viktige. «Almost» var den første låten jeg skrev, så sånn sett er den kanskje en døråpner inn i dette landskapet jeg har beveget meg inn i.

Hvordan har det siste året vært for deg musikalsk sett?

Det siste året har dreid seg mye om denne platen. Etter at vi var i New York gikk det et par måneder og så reiste vi opp på hytta til Bugge på Hardangervidda og mikset platet der. Bugge, jeg og Fran Cathcart som har vært lydteknikker gjennom hele innspilingen og miksen. Det var litt av en kontrast – å ta med seg opptakene fra New York ut i den åpne og ville naturen på taket av Norge. På et forunderlig vis føltes det som det eneste rette. Brikkene falt på plass og ringen var sluttet.

Etter at platen var ferdig fra min kant, har jeg fokusert på livebiten. Vi skal jo snart ut å spille. Jeg måtte finne musikere jeg ville turnére med. Jeg måtte finne en måte å angripe låtene live – både de nye låtene og også de gamle låtene fra back-katalogen. Jeg har funnet mange musikere. Ulike konstellasjoner og sammensetninger av folk. Det er veldig spennende.

Jeg har funnet et knippe fantastiske musikere som jeg har jobbet intenst sammen med over en periode nå. Vi har pre-produsert live-pakken. Frem mot release-turnéen i Norge og Europa i høst.

Hvor finner du inspirasjon fra til å skrive låter?

Jeg finner inspirasjon i annen musikk. Det er så mye flott musikk. Både gammel og ny, og jeg elsker alle sjangre – kanskje med unntak av den tyngste rocken. Jeg har nok likevel tyngden mest på den foten som hviler innenfor soul, R’n’B og jazz. Artister som Stevie Wonder, Donny Hathaway, Aretha Franklin, Ray Charles, Marvin Gaye, Bill Withers er fundamentert langt inn i margen min. Dette er jo gammel musikk – fra før jeg ble født egentlig, men for meg så lever den evig!

Hvem er Beady Belle og hva er din musikalske bakgrunn?

Beady Belle har lenge vært både mitt artistnavn og også navnet til bandet, Beady Belle. I fjor løste vi opp bandet og jeg fortsatte reisen alene, som soloartisten Beady Belle. Det er grunnen til at jeg nå søker å samarbeide med mange forskjellige musikere og i ulike musikalske sammenhenger. Jeg vil kjenne på det som er annerledes nå i forhold til før – en slags frihet kanskje, men samtidig med et stort ansvar hvilende på mine skuldre. Jeg driver og venner meg til det, og jeg liker det.

Min musikalske bakgrunn er lang og bred… Jeg vokste opp i en musikalsk familie med begge forelde som musikere og musikklærere. Jeg har spilt fiolin siden jeg var seks år, og har i hele min oppvekst fokusert på musikk i ulike former. Jeg har sunget i mange kor, spilt bass og piano, danset jazzballet og steppet og laget mange skoleforestillinger helt fra barneskolen av. Jeg er nok ganske driftig av meg.

Når jeg flyttet hjemmefra (altså fra Volda til Oslo) begynte jeg å studere musikk. Jeg har studert både ved Universitetet og ved Norges Musikkhøgskole. Mens jeg studerte ble jeg spurt av Ulf Nygaard om å bli med i gruppen Folk&Røvere. Jeg var leadvokalist i denne gruppen på våre to første plater (1996 og 1998) før jeg sluttet. Så ble jeg i 1999 spurt – av Bugge Wesseltoft – om å gi ut en plate på Jazzland recordings (hans plateselskap) alene, og da startet jeg prosessen med å finne mitt musikalske helhetlige «jeg». Jeg har også gitt ut to jazzplater i samarbeid med Jon Eberson og Morten Halle i et prosjekt som heter Metropolitan, og jeg har også gitt ut to plater under eget navn (Beate S. Lech) på mitt morsmål på Kirkelig Kulturverksted – en salmeplate og en juleplate. Hele veien har Beady Belle vært mitt hovedprosjekt og mitt hovedfokus. «On my own», som kommer ut nå i år, er min 7 studioutgivelse som Beady Belle.

Du har gjort mye opp igjennom. Kan du fortelle litt om dine høydepunkter så langt i karrieren?

Det er mange slags høydepunkter egentlig. Mye skjedde veldig fort med Beady Belle. Den første platen kom i 2001 og den bragte meg straks rundt omkring i verden. Japan, Canada, Korea, Tyrkia, Spania, Tyskland, England var blant landene som prioriterte Beady Belle og jeg gjorde massevis av intervjuer og konserter og det var masse trøkk i alle slags medier – også i Norge.

I 2003 kom min neste plate og da tok det rett og slett ganske av i Tyskland. Beady Belle var headliner på flere av de store festivalene rundt omkring. Jeg var nok ikke klar over – der og da – hva som egentlig skjedde. Hvor stort det egentlig var. På North Sea Jazzfestival dette året spilte vi på toppen av et tak, og da vi spilte der, fyllte hele taket seg så det var helt smekkfullt – over 2000 mennesker trengte seg sammen og var helt ekstatiske. Det var selvfølgelig veldig moro!

Hele veien fra starten så hadde Beady Belle kun utenlandske bookingagenter, så vi spilte først og fremst i utlandet. Beady Belle ble nesten litt hemmelig her hjemme, og få visste om oss. Det var litt rart å egentlig ikke bli regnet med blant de norske artistene når det samtidig var en så hektisk periode for oss ute i verden.

I 2005 gjorde vi en lang turné som supportband for Jamie Cullum i hele Storbritannia. Det var ganske spesielt å få spille hver kveld for 3-4000 mennesker. Vi lånte Cullums publikum, men det å være supportband er en liten twist… Man får jo vist seg frem for et større publikum, men samtidig er det en ganske utakknemlig jobb. Publikum er jo ikke egentlig så interessert i det som skjer før hovedartisten går på scenen. Jeg var litt spent…, men du verden for en respons vi høstet. Det var utrolig moro, og Jamie Cullum er jo faktisk blodfan. Det var han personlig som spurte oss om å bli med, og jeg sang duett med ham hver kveld på hans show. Royal Albert Hall-konserten vil jeg nok aldri glemme…

Den neste platen vår (Belvedere) kom i 2008 og her sang både Jamie Cullum og den amerikanske soulartisten India Arie på platen, så den var stjernespekket. Denne platen satte nok Beady Belle litt på Norgeskartet igjen. Store oppslag i avisene, og vi fikk, ikke minst, en norsk bookingagent som gjorde at vi faktisk spilte i Norge i tillegg. Det var moro å møte det norske publikummet også! Noen av de absolutt deiligste opplevelsene foran et norsk publikum har skjedd på Parkteatret, på Nasjonal Jazzscene, og også på Dølajazz og Moldejazz. Men når jeg begynner å tenke etter, så har det vært noen sinnssykt morsomme konserter på små klubber i grisgrendte strøk også – det er ikke nødvendigvis størrelsen det kommer an på, men hvor hett det blir mellom scene og sal.

Hva føler du det er som gjør deg unik/særegen som artist?

Jeg er et arbeidsjern når jeg setter igang. Så jeg er nok ganske driftig, og denne kombinasjonen sammen med å være kontrollfreak kan kanskje høres ut som et mareritt! Det er det kanskje for noen også…hehe, men jeg er iherdig, pirkete, sulten og utholdende. Dette er personlige egenskaper som både er til hjelp og til hinder for meg, siden jeg får ting gjort, men jeg tar aldri pause. Jeg må av og til ha hjelp til å puste ut…

Jeg tror nok at jeg har en ganske særegen stemme som vokalist. Det er jo mitt instrument, og alle stemmer lyder jo ulikt. Jeg har en ganske trent stemme, altså at jeg har sunget mye og kan gjøre det jeg vil med stemmen – og jeg er en ganske uredd vokalistisk. Jeg tar mange sjanser, og jeg er ikke redd for å synge feil eller stygt. Det kan bare være et krydder i sammenhengen. Jeg er også en ganske eksplosiv vokalist. Jeg liker at det river, at det er friksjon og galskap i uttrykket som en kontrast til det fløyelsmyke og silkeglatte. Selve stemmen min har mye grums og greier i seg, som gjør at jeg tror de fleste (som kjenner meg som vokalist) fort kjenner igjen stemmen min.

Som låtskriver og tekstforfatter søker jeg også å overraske. Jeg vil skape spenning utav noe gjenkjennelig. Å bryte ut av dette når man tror man vet hva som skal skje. Da tar jeg gjerne en liten sving en annen vei, for å røske litt. Jeg tror kanskje dette er et særtegn også, men det er kanskje til syvende og sist enklere for andre å sette fingeren på slikt enn det er å gjøre det selv…?

Det er mye bra norsk musikk som gis ut om dagen – hva liker du å høre på for tiden av norsk musikk? 

Jeg liker å sjekke ut mange av de nye utgivelsene som kommer av norske artister. For tiden hører jeg kanskje mest på norsk pop. Vanskelig å velge, men Emilie Nicolas, Susanne Sundfør, Anneli Drecker, Thea Hjelmeland, Ingrid Olava, Ane Brun, Band of Gold, Jarle Bernhoft, No. 4 og Odd Nordstoga er artister jeg lytter til, men også smalere musikk som Susanna, Come Shine, Hanne Hukkelberg, Sidsel Endresen, Torun Eriksen, Nils-Petter Molvær og Håkon Kornstad. Jeg har nok en sans for vokal-musikk, altså der det er en vokalist. Kanskje fordi jeg er genuint interessert i faget… Det er mange bra norske vokalister. Det er moro! Jeg gidder ikke høre på musikk der vokalisten er dårlig. Da faller alt til jorden for meg.

Hvilke andre musikalske planer har du i 2016?

Releasekonsert 30. september på Nasjonal Jazzscene. Det blir veldig gøy (håper jeg). Alltid spesielt å spille i Oslo. Det er det som er Hjemme (med stor H), og her vil jeg at alt skal stemme. (hehe…det rimte), og så bærer det avsted på turné i Norge, Tyskland og England i oktober og november. Det blir både festivaler og klubbjobber rundt omkring. Både Berlin og London er noen av mine absolutt favorittbyer, og de venter på meg i høst…eller altså, jeg venter på å komme til dem… Jeg gleder meg skikkelig.

Året avsluttes som vanlig med en runde i desember, der jeg synger julesanger i kirker rundt omkring, sammen med band og kor, fra juleplaten min (Høgtidsrom). Nytt for i år er at jeg skal synge sammen med barnekor. Blir som engler… Jeg tror det blir veldig fint, og så er det jul, og så fortsetter jeg med Beady Belle igjen på nyåret og turnerer både i Europa og i Norge hele våren. Velkommen på konsert!