Foto: LP Lorentz

Bare Egil sier JO! når alle andre sier nei

Del Tweet

I en alder av 47 år har Bare Egil omsider nådd trassalderen. Albumet ”JO!” er hans 14. albumutgivelse og kommer som et motsvar til hans debutplate med navnet ”Absolutt Ikke”.

Albumet ble sluppet fredag 21. april og feires med en skikkelig Norgesturné som går innom 12 byer frem mot sommeren.

Norges mest produktive musikkhumorist er endelig tilbake med 10 nye låter på skiven “JO!”. 21 år etter at “Arne” ble en stor hit her til lands, og fortsetter å fascinere nye generasjoner den dag i dag, har Egil omsider nådd trassalderen. Eller som han selv sier; “Jeg har nok alltid vært i en trassalder, men nå prøver jeg å utfordre min egen trass. Jeg har blitt et JO!-menneske. Der jeg tidligere har ment at jeg ikke kan være med på ting, har jeg nå begynt å ta meg i det og si JO! Jeg skal altså nå prøve å utfordre mine egne instinkter og gjøre de tingene jeg vanligvis har sagt nei til, som å lage mat, sove ute, vaske bilen osv.” forteller Egil Hegerberg.

Egil har markert seg som vår fremste eksponent av svada, idioti og musikalske metabetraktninger i en mannsalder. Interessant nok har samfunnet i samme periode beveget seg mot en konstant grad av krenket indignasjon. Antallet humorister (og andre) som har blitt tvunget til å legge seg flate etter mer eller mindre vellykkede humoristiske fremstøt er nesten endeløs. Hvordan kan det ha seg at mannen som muligens er drøyest av dem alle har unngått offentlig heksejakt? Hvor mange andre kunne ha skrevet og fremført “Bergen, du er ei fitteby” uten at byen mellom de syv fjell hadde revnet av kollektivt raseri? Egils “Norge på kryss og tvers”-prosjekt har på sett og vis tatt sikte på å fornærme de fleste, men kontroversielt har det først blitt når hovedpersonen har barbert skjegget. Hvorfor? Egil har sparket både oppover og nedover og sidelengs, og har ved flere anledninger navngitt høyst levende “ofre” i både tekst og tittel.

I tolkningsspennet mellom avsender og mottaker ser Egil ut til å inneha en helt unik evne til å både ufarliggjøre og tydeliggjøre sine budskap. Det hadde vært enkelt å avfeie det hele med at folk kort og godt ikke tar mannen seriøst, og derav ikke orker å engasjere seg. Sannheten er nok heller at selv i disse tider, der folk nærmest kjemper om å bli mest krenket og gjerne blir krenket på vegne av andre, er Egils univers allment akseptert for det det er; humor.

Hegerberg besitter en helt unik timing og evne til å forme og vekte språket. Som når han i balladen “Linda Widvey Andersen” rolig og følsomt drar frem Joseph Goebbels og Terboven, noe som fort kunne fremstått som temmelig usmakelig. Når Egil tar navnene i sin munn høres det nærmest tilfeldig og søtt ut, noe som selvfølgelig resulterer i en real latterkule. Det er denne formidlingsevnen som har sikret mannen den lengstlevende (rocke)humormusikk karrieren i landets historie.

“JO!” viser oss tidvis glimt av en noe mørkere Egil, uten at det på noe vis bør være avskrekkende blant blodfans. Tittellåten er rett og slett en protestsang av både politisk og personlig karakter, og den fungerer ekstremt bra. Det er noe med at når den artige, godhjerta klovnen omsider synger ut i frustrasjon, da lytter folk. Et lurt trekk er det også å begrense “mørke Egil” til kun en sang. Alternativet ville nok skuffet mange fans, og brodden og effekten av “JO!” ville nok blitt mindre dersom 10 av 10 sanger var av samme kaliber. Albumet er fullt av sanger som vil treffe Egils trofaste lyttere midt i mellomgulvet; både nevnte “Linda Widvey Andersen”, “Krydder”, “I kveld må tante Sofie dø” og “Illeluktende mann på sykehuset i Kongsberg” er nye Egil-klassikere. Blant oss innfødte tigerstadspatrioter er nok allikevel “Oslo, du er dyr” skivas mest interessante spor. Konseptuelt føles “JO!” hakket mindre rigid sammenlignet med de siste årenes “Norge”-prosjekt. Musikken og instrumenteringen er helstøpt og miksen er meget godt balansert. Det er rett og slett høyt nivå på hele pakka.
“JO!” er denne ukens album på NPS Music.

Gratulerer med den nye skiven “JO!” Kan du fortelle oss litt om hvordan prosessen med albumet forløp fra idé til ferdig produkt?

Det har vært en lang prosess med flere forskjellige innspillings-sessions med forskjellige musikere som egentlig skulle bli tre forskjellige plater. Sanger jeg opprinnelig laget til konserter i Buskerud ble spilt inn med et lag lokale musikere som Fredrik Wallumrød, Christian Engfelt og Thor Eigil Kreken, til platen Büsker Dü. En tilsvarende session med musikere fra Vestfold som Martin Horntveth, Audun Erlien og Roar Nilsen skulle bli til platen Westfold. En mer generell plate med mer universelle sanger ble også spilt inn med et utvalg av mine faste musikere Øyvind Blomstrøm (som også har produsert alt sammen), Øystein Frantzvåg og Håvard Takle Ohr. Underveis i prosessen gikk det opp for meg at de lokale platene kanskje ikke hadde sterkt nok låtmateriale til å stå helt på egne ben. Da begynte jeg  å slippe deler av materialet på egne singler og jeg endte til slutt opp med en slags samling av de beste låtene + et par nye som ble spilt inn helt på tampen. Særlig den aller nyeste, tittelsangen JO! har her vært viktig for meg, ettersom den representerer noe nytt i Bare Egil Band i form av en mer ærlig, alvorlig og mindre tøysete sang enn det jeg vanligvis har drevet med. Jeg tror ganske bestemt at dette blir noe vi får høre mer av på neste plate, fordi det ga faktisk litt mersmak.

Din pågående feide med deLillos kulminerer med et hensynsløst angrep innenfor et svært betent tema, samtidig som dere til alt overmål gir ut nye album på samme dag. Hva skal til for å slutte fred, og hvorfor slipper Tre Små Kinesere så jævlig billig unna?!?

deLillos og jeg har et godt forhold og klarer å være enige om å være uenige. Jeg urfremførte den sangen under en felleskonsert vi hadde i Ålesund sist høst, og stemningen var såpass god at vi etterpå spilte hver vår Arne sammen. Lars Lillo sang sin Arne og jeg sang min – samtidig. Det er alltid interessant å høre på. Tre Små Kinesere snakker vi ikke om – man sparker ikke noen som ligger nede.

På “JO!” blir vi kjent med den seriøse og ettertenksomme siden av deg, men tror du Norge er klare for kontroversielle temaer som bæsj og krydder?

Sangen ”Bæsj i skjegget” har allerede vært ute en stund i en ren akustisk utgave med bare meg på kassegitar og den har allerede blitt en slags liten hit. Nå kommer den i en litt mer rocka utgave og jeg tror ikke det gjør den noe dårligere. Kryddersangen min er jeg også svært fornøyd med. Den tar opp i seg så forskjellige ting som krydring av mat, kjærlighet til saker og ting og litt distriktspolitiske problemstillinger. Alt løst på best mulig måte.

Undertegnede skrev som ung og håpefull til Gartnerlosjen en sangtekst jeg håpet dere ville bruke, men fikk til svar at jeg “måtte holde meg for god for slikt infantilt tøv”. Samtidig kan man lese om din manglende vilje til å gi barn ros generelt. Vil den “nye Egil” også være mer ettertenksom ovenfor barn?

Jeg er ikke særlig åpen og inkluderende ovenfor hverken barn eller andre. Jeg er tvert i mot lukket og ekskluderende overfor alle, uavhengig av rase, kjønn, alder og/eller seksuell legning. Det er en veldig trygg måte å ikke diskriminere noen på!

Du besitter nå en enorm tematisk humorkatalog etter mange år som rockehumorist, samtidig som samfunnet har vært preget av krenkefest. Det er ganske slående at du ser ut til å kunne snakke og synge om det aller meste, uten at kronikker og kommentariatet mister besinnelsen. Hvorfor tror du at du har oppnådd denne unike og ukrenkelige posisjonen, og hva forteller det oss om samfunnet?

Det er mange muligheter. Enten så virker jeg så dum og umoden at jeg ikke har injurierende kraft. Kan hende at jeg er så feig at jeg egentlig alltid unngår områder som er reelt kontroversielle, eller så har jeg en så mild utstråling at det ikke er mulig å la seg forarge. Kanskje skjegget fungerer som et slags filter. Ingenting av dette forteller oss noe som helst om samfunnet.

Norsk musikk er etter all sannsynlighet midt inne i en ny “gullalder”; hvordan oppleves dette fra ditt ståsted, og hvilke norske artister hører du mye på selv om dagen?

Jeg hører stort sett bare på det Spotify bestemmer at jeg sannsynligvis liker, og siden Spotify opprinnelig er svensk blir det mye svensk musikk for meg for tiden. Men jeg liker jo godt Freedumb, Frøkedal og Frimann – de tre F’er altså.

Du har garantert opplevd mange spesielle og morsomme hendelser langs den norske landeveien; hvis vi tvinger deg til å trekke frem en spesiell hendelse som har satt seg i hjernebarken, hva skjedde?

Den gangen jeg så et provoserende veiskilt som diskriminerte den trønderske folkesjel ved å anvende den østnorske stavemåten i Trøndelag fylke og jeg ble så ilter at jeg selv måtte ty til det verste jeg vet, tagging, for å rette det opp. Det var ganske sterkt, og man kan se det selv i dokumentarserien Bare Egil som ligger på NRKs nett-TV

Tusen takk Egil og all lykke til med lanseringsturné!

Turneoversikt:

  1. mai. Postkontoret, Oslo
  2. mai. Papirhuset, Drammen
  3. mai. Bølgen, Larvik
  4. mai. Martins, Lillestrøm
  5. mai. Byscenen, Trondheim
  6. mai. Garage, Bergen
  7. mai. House of foundation, Moss
  8. mai. Gregers, Hamar
  9. juni, Miniøya, Oslo
  10. juni. Vervenfestivalen, Horten
  11. juli. Sommerfesten, Giske
  12. juli. Minne kultursenter, Åseral