Foto: Stian Andersen

Anneli Drecker markerer 30 år som artist med ny plate og turné

Del Tweet

Anneli Drecker slapp nylig sitt fjerde soloalbum ”Revelation For Personal Use” som er denne ”Ukens album” på NPS Music. Albumet ble lansert på Rune Grammofon, og hun har 30- års jubileum som artist i år. Anneli Drecker og bandet hennes vil være på turné våren og sommeren 2017, og det er også planlagt en kulturhusturné senhøsten 2017.

Anneli Drecker har igjen vendt hjem til Tromsø, Nord-Norge, og Arktis. Lanseringen av hennes kritikerroste forrige album Rocks & Straws førte til tre Spellemannsnominasjoner, en lang rekke spillejobber og internasjonal lansering som kulminerte med oppvarmingsjobb for a-ha i O2 Arena i London for 10 000 mennesker.

Som på hennes forrige album Rocks & Straws er altså sangene på det nye albumet basert på tekster av Arvid Hanssen, den folkekjære nordnorske kultdikteren kjent for tekster som ”Slipesteinstankar” og ”Grønne Lauv i Snyen”, i tillegg til lysere dikt som ”Kom Sommarvind.” Diktene er oversatt til engelsk av Roy-Frode Løvland, en dikter og musiker som har sitt virke på Hanssens hjemsted Dyrøy.  Der den forrige platen tok for seg menneskets møte med naturen i nord, berører Revelations i større grad et indre landskap. Anneli har i løpet av innspillingen opplevd karrieremessige høydepunkt som a-ha-turné og bestillingsverk med Carte Blanche, men også alvorlig sykdom og dødsfall i familien og vennekretsen, og disse kontrastene har preget prosessen og tematikken på albumet. I diktene på platen skildres livet i mørketiden og livet under midnattssolen, både i konkret og metaforisk betydning.

Drecker fortsetter sitt nære og vellykkede samarbeid med NOSOs Kammerorkester. De 20 strykerne har fått prege innspillingen i stor grad, og har samarbeidet tett med arrangør Sindre Hotvedt og Anneli for å utvikle og optimalisere sounden på albumet.

I tillegg til dette er det et instrument som får skinne enda sterkere enn før på ”Revelation-albumet”. Gjennom de siste tre årene har Anneli vært stipendiat ved Universitetet i Tromsø og forsket på tradisjonelle stemmeteknikker. Gjennom møter med mentorer fra så ulike steder som Tuva, Iran og Kautokeino har hun oppsøkt og tilegnet seg sangteknikker som har vært med menneskene i tusener av år. Denne kanaliseringen av en indre urkraft er en tilnærming som Anneli har brukt gjennom hele sin karriere, men på den nye platen kommer disse nye fargene i uttrykket tydeligere frem og viser seg i all sin prakt. På låter som ”On A Road” og tittellåten ”Revelation For Personal Use” henter Anneli inspirasjon fra joik, overtonesang og strupesang og blander det med skjønnsang på en måte som for henne faller helt naturlig men som for oss andre er unik popmusikk som låner fra både world music og rock uten å miste sin forankring i arktisk elektronisk musikk. Vi tok en prat med Anneli om blant annet det nye albumet og planene videre fremover.

Gratulerer med det flotte albumet ”Revelation For Personal Use”. Kan du fortelle litt om prosessen rundt albumet fra start til utgivelse?

Tusen takk for det, det er skikkelig gøy å være ute med nytt album igjen. Like store sommerfugler i magen, nå, som alltid, ved utgivelse. Jeg begynte å lage disse sangene ved pianoet allerede sommeren 2015, sånn tre måneder etter at platen Rocks & Straws kom ut. Det var en slags gledesreaksjon på all den gode responsen jeg hadde fått på platen Rocks & Straws og ikke minst, gleden over å kunne spille live igjen i dette vidstrakte landet med et så fantastisk band, som gjorde at jeg innimellom livejobbene satte meg ned ved pianoet igjen og begynte å komponere. Et slags overskuddsprosjekt.

Hva handler dette albumet om og hva ønsker du å formidle gjennom det?

Sensommeren 2015 kom jeg over en signert diktbok av Arvid Hanssen i mitt eget hjem. Den hadde han signert til meg tidlig på 80-tallet da jeg var på besøk hjemme hos han i forbindelse med førpremiére på filmen ”Søsken på Guds Jord”. Dette var en film som jeg spilte hovedrolle i, og som er etter en av hans bøker. Men da jeg åpnet denne diktboken forelsket jeg meg sporenstreks i 4- 5 av diktene, og hadde i løpet av bare noen få dager en god del nye melodier klare. Så kontaktet jeg Roy-Frode Løvland, som oversatte Hanssen sine dikt fra norsk til engelsk på den forrige platen min Rocks & Straws, og spurte om han ville oversette noen nye dikt jeg hadde funnet – og slik begynte ballen å rulle. De diktene som var mer kontemplerende, appellerte mer til meg denne gangen enn de som var rene naturskildringer. Platen handler mye om disse indre landskapene men naturmystikken er absolutt tilstede, denne gangen representert gjennom de små ting, slik som regndråpene og snøflakene. Jeg har også komponert en ny versjon av diktet Blå Kveld, nå oversatt til engelsk. Dette er nok om mulig den eneste teksten som er mer i tråd med naturmystikken som var mye til stede på Rocks & Straws.

Hvilke låter fra albumet har du et spesielt forhold til, og hvorfor?

Jeg har et spesielt forhold til ”On A Road” fordi den satte i gang hele skriveprosessen til den nye platen. Det var det første diktet jeg kom over og det tok meg med storm.  Jeg føler også at måten vi klarte å arrangere den på, beskriver desperasjonen jeg tolker i teksten, godt.

Tittelsporet ”Revelation For personal Use” er for meg kanskje den mest spirituelle teksten på platen og jeg synes teksten er noe av det beste som Arvid Hanssen har skrevet. Det at jeg fikk min gode artistvenn og strupesanger Radik Tyulyush fra Tuva til å synge og spille på denne sangen, gjorde den, hva skal jeg si, åndelig komplett.

Hvilke tanker har du gjort deg rundt lydbildet av dette albumet?

Det var helt naturlig å gå med bandet mitt inn i studio, etter et år med mange konserter. Det var også naturlig å få Sindre Hotvedt til å lage strykearrangementer slik som på Rocks & Straws og selvsagt også ha kammerorkesteret til NOSO med, som jeg har hatt et langt og fruktbart samarbeid med. Vi (musikerne og jeg) hadde funnet et sound som funket veldig bra på Rocks & Straws og jeg så ingen grunn til å endre på dette. Sangene er også komponert på piano og utgangspunktet var akkurat det samme nå som før vi spilte inn platen Rocks & Straws. Bandet har i stor grad satt preg på soundet, gitarist Eivind Aarset har blant annet co-produsert første single ”Raindrops”. Det er jo tross alt disse folkene som skal spille låtene live senere, så klart de skal få sette sitt preg på det.

Hva vil du si er det spesielle i Anneli Drecker sitt musikalske univers?

Universet er søkende og lekent. Jeg håper også det er sjangerfritt, men noen vil nok fortsatt kalle det for pop. Jeg har en følelse av at mange plasserer meg i et elektronisk univers, men for meg er det en.. hva skal jeg si; utdatert tankegang. Det elektroniske har vært sentralt i musikkinnspilling siden 70-tallet, og jeg føler at det som ofte assosieres med elektronisk musikk, trommemaskiner og synther, bare er verktøy fra den samme skuffen som alle andre produksjonselementer. Det jeg etterstreber er musikk som har særpreg og i hvert fall et element av tidløshet. Særlig i dette tilfellet hvor jeg har tonesatt dikt som er skrevet av en annen stor kunstner.

Da jeg startet med å lage musikk for 30 år siden var de elektroniske verktøyene nye og unike (jeg ble med i Bel Canto fordi Nils hadde en DX7, da et monster av en synth til over kr 30 000,-). Med Bel Canto kunne vi skape lydbilder som ikke hørtes ut som noe annet.  Nå lever vi i en tid hvor alle har tilgang til en laptop med fantastisk musikkproduksjonsprogramvare som gjør at de kan skape et helt verk alene, og misforstå meg ikke, det er en bra ting, det har ført til en demokratisering av musikkproduksjon som gjør at masse fantastisk musikk kommer ut som ikke hadde passert gatekeeperne i den tradisjonelle musikkbransjen. For å lage unik musikk i denne epoken søker jeg mot mer akustiske elementer, og føler at jeg har funnet en nisje et sted imellom det tradisjonelt elektroniske og det rene band-soundet. Jeg er i en unik posisjon hvor jeg har tilgang til de beste musikerne jeg kan tenke meg, og gjennom arbeidet med bandet og samarbeidet med NOSOs kammerorkester har jeg kunnet skape et lydbilde som jeg føler er særegent. Produksjonen er preget av at jeg er vant til å bruke den elektroniske tilnærmingen til arrangering og komponering, men i stedet for å jobbe med synther bruker vi akustiske elementer for å forme lydbildet. Slik sett kan man vel kanskje si at jeg lager elektronisk musikk med akustiske instrumenter?

I år er det 30 år siden Bel Canto slapp sitt debutalbum ”White-Out Conditions” i 1987. Hvordan startet det hele for deg med musikk og sang?

Jeg startet i Ble Canto da jeg var 15 år. Da hadde jeg spilt piano og komponert i noen år allerede. Før Bel Canto spilte jeg i et synthband sammen med noen skolekamerater som het The Missing Link. Nils og Geir (Geir Jenssen aka Biosphere) ”stjal” meg fra dette bandet etter at de hørte oss live på Ungdommens Hus. Men egentlig begynte jeg i Bel Canto fordi Nils hadde en Yamaha DX7 synth som jeg alltid hadde ønsket meg, og som ingen i The Missing Link hverken hadde råd til eller ambisjoner om å investere i. Jeg skjønte fort at Nils og Geir hadde ambisjoner og det hadde jeg også.

Ikke bare det, men de laget sine egne sære kalde klanger og lyder, det var ingen presets (ferdiglagde synth lyder) der i gården. Lydbildet fristet veldig, jeg følte sterkt at det beskrev mitt hjemsted Tromsø. Vi var et slags dogmeband, hadde klare tanker rundt hvilket sound vi skulle ha, og hva vi ville beskrive med musikken vår. Etter et halvt år med å spille inn kassettdemoer på gutterommet til Nils, dro vi ut i Europa med en fersk demo og banket på dørene til alle de kule plateselskapene våre favorittartister var signert på. Vi fikk napp da vi kom til Brüssel, på legendariske Crammed discs.  Jeg var 17 år og foreldrene mine måtte skrive under på platekontrakten. Jeg gikk siste år på videregående da White-Out Conditions kom ut. Første sommerferiedag tok jeg flyet fra Tromsø til Brüssel med en ny kassegitar jeg hadde fått av mamma og pappa og så var det turnéer rundt omkring i hele Europa i 2 år etter det. Helt grei overgang fra skolebenk til karriere, spør du meg. Siden har jeg aldri sett meg tilbake.

Hvordan har det siste året vært for deg musikalsk sett?

Jeg har opplevd utrolig mye spennende. Det ble plutselig en seks ukers turné sammen med a-ha rundt om i de største sportshallene i Europa, sammen med verdens herligste backingband i mars og april. Der fikk jeg også spilt som oppvarming med bandet mitt bl.a. i selveste O2 Arena i London i påsken i fjor. Under turneen med a-ha forberedte Sindre Hotvedt og jeg strykearrangementene som skulle spilles inn på den nye platen, samt at jeg spilte inn demoer på hotellrommene. Så ble det strykesession i det splitter nye Tromsøstudioet Kysten med NOSOs kammerorkester i mai og platen begynte å ta form.

Etter det forberedte Eivind Aarset, Wetle Holte, cellisten Frida Fredrikke Waaler Wærvågen og jeg et bestillingsverk som skulle fremføres med danseensemblet Carte Blanche under tittelen ”We Are Here Together”. Denne konsertforestillingen ble fremført under Festspillene i Bergen i Grieghallen i juni. Mange av låtene som kom ut av dette samarbeidsprosjektet er på den nye platen Revelation For Personal Use. Rett etterpå dro jeg til Oslo og hadde en svært givende studiosession i Rainbow Studio med min gode venn og kollega Ketil Bjørnstad (mer kan jeg ikke si om det foreløpig), så var det plateinnspilling med bandet, bestående av Eivind Aarset, Rune Arnesen, Wetle Holte og Even Ormestad i Propeller i Oslo i juli. Platen begynte å ta form. I høst startet vi etterarbeidet i Tromsø og fikk inn flere musikere til å pynte på kaka samtidig som jeg hadde konsert på Operaen i Oslo med band og strykerne fra NOSOs Kammerorkester.

I høst og vinter spilte jeg i skuespillet ”Et Juleeventyr” av Dickens på Hålogaland teater frem til jul. Jeg hadde tre forskjellige roller og en av dem er en hyper og veldig glemsk nisse. På nyåret var det endelig miks og ferdigstillelse av platen.

Du har lang musikalsk fartstid. Kan du fortelle litt om noen av dine musikalske høydepunkter så langt i karrieren?

Det er vanskelig å trekke frem musikalske høydepunkt sånn uten videre. Det har vært så mange fine øyeblikk både på scene og i studio. Alt fra det mest intime til det mest utadvendte. Da jeg sang ”Wuthering Heights” som ekstranummer med Röyksopp på USA-turnéen i 2010 og fikk knallrespons fra publikum, er et morsomt minne. Jeg elsker den låten.

Også de gangene jeg sang sammen med Morten Harket på ”Stay On These Roads” når a-ha spilte den akustiske versjonen på turnéene sine, var et musikalsk høydepunkt. Det var litt sånn ut-av-kroppen-opplevelse fordi jeg har alltid elsket den sangen siden før jeg ble artist selv.

Nå i sommer var det i Stormen i Bodø under konserten The Orchestral Joik av Frode Fjellheim, da jeg endelig fikk til å ”growle” på en låt for første gang, ene og alene fordi jeg stod ved siden av gitarampen til selveste Ronni Le Tekrø og hans gitarbrøl bare ledet meg inn i galskapen og jeg tenkte : ”it´s now or never”. Det bare løsnet noe der og da.

Ellers så var det første konserten Bel Canto hadde i Mexico City i 1998 og vi ikke trodde noe på det arrangøren sa om at en av våre låter som het ”Dewy Fields” hadde vært en megahit der. Men da vi spilte den, vel, da var det Beatles tilstander.

Som soloartist må det ha vært konserten vi hadde i Kirkehelleren på Træna festivalen sommeren 2015. Det å stå i den svære grotten og skue ut på et hav av publikum og horisonten, kommer jeg aldri til å glemme. Rocks & Straws låtene med sine naturmystiske tekster hadde fått en perfekt ramme.

Konsertforestillingen med Carte Blanche i sommer var også helt unik, jeg elsker å blande kunstarter på scenen og følte at vi klarte å fusjonere begge uttrykkene veldig bra, både musikk og dans. Samtidig var det deilig å kunne spille låter som varte i seks minutter i stedet for i bare tre, det skjedde noe spennende med mange av sangene som jeg tok med videre på den nye platen.

Det er mye bra norsk musikk om dagen – hva liker du å høre på for tiden?

Det er kanskje litt flaut, men jeg må si at jeg elsker Astrid S. Det er noe androgynt ved stemmen hennes som jeg synes er forlokkende, og jeg elsker r&b ornamenteringene hennes. På den helt andre enden av skalaen, er jeg nyforelsket i Jenny Hval sin siste skive. Den platen satt litt langt inne og måtte modnes hos meg. Så liker jeg et band som heter VIAN, som er fra Kristiansand. Sjekk ut ”Heilt te du dør” på Spotify. Ellers så liker jeg bandet Anna of the North veldig godt og er nyforelsket i låten ”Us”. Av mannlige artister synes jeg Thomas Dybdahl er eksepsjonelt bra. Da de spilte den nye singelen ”Baby Blue” på Skavlan kom tårene, som de alltid gjør når jeg hører han synge.

Har du noen musikalske forbilder/inspirasjonskilder?

Mine musikalske forbilder har alltid vært band eller artister med litt crazy eller hva skal jeg si ”utypiske” popstemmer, slik som Liz Fraser i The Cocteau Twins med sine mange forskjellige klanger og teknikker, den diabolske stemmen til Diamanda Galas, fantastiske Billie Mackenzie i The Associates, den iranske sangeren Sussan Deyhim, joikeren Inga Juuso, eteriske Lisa Gerrard i Dead Can Dance og selvsagt David Bowie, ALT av David Bowie! Som ung søkte jeg alltid mot musikk som var både stedløst og tidløst. I tillegg har jeg alltid latt meg begeistre av utsøkte popproduksjoner, blir aldri for gammel for det!

Hva føler du er det som gjør deg spesiell som artist?

Hm, jeg har ingen eierfølelse for musikken jeg lager, låtene er ikke mine selv om jeg har laget dem – de kom til meg. I det øyeblikket de blir gitt ut, eier alle andre dem like mye som meg. Jeg føler veldig sterkt at jeg bare er en formidler, en slags kreativ kanal for noe som er mye større enn meg og mitt ego.

Hva er det morsomste eller mest spesielle du har opplevd så langt som artist?

Det mest spesielle var vel …hm. Med Bel Canto i Mexico, da vi måtte sage hull i siden på turnébussen for å få plass til instrumentracket til Nils. Det måtte altså sveises opp hver gang vi kom til en ny plass, og dette skjedde etter at vi var blitt forsøkt kapret av noen som hadde fått tips om at det var mye dyrt utstyr på bussen. Ikke nok med det: Dette skulle være en nightliner hadde vi blitt fortalt, men de hadde bare hult ut en vanlig rutebuss og satt opp helt vanlige køyesenger bakover som var sånn passe godt bundet fast slik at vi drev og deiset inn i hverandre i hver sving. Det ble en uke med lite søvn og mye tequila for å si det sånn.

Kan du fortelle litt om en av dine beste opplevelser fra en av dine liveopptredener?

Det må ha vært når jeg spilte i Operaen i høst sammen med bandet mitt og NOSO. Det var bare en av de fineste konsertene jeg tror jeg har hatt noensinne. Alt klaffet, og Træna, som jeg har nevnt tidligere.

Hvilke musikalske planer har du videre i 2017?

Vi er akkurat kommet i gang med å booke konserter, men jeg håper selvsagt at jeg får spilt så mye som mulig dette året, det er jo det som er gøy. I tillegg til en lengre turné på høsten, kommer bandet og jeg til å spille på en del festivaler i sommer. Foreløpig er vi booket til å spille på Norwegian Wood og på Buktafestivalen i Tromsø, men som sagt, det kommer stadig flere jobber til. Og så skal Bel Canto spille på Øya i år og det gleder jeg meg veldig, veldig til!